STO FREM: – Sosialmedisiner Per Fugelli gikk bort i 2017 etter åtte år med kreft i kroppen. Fugelli snakket ofte om kreftsykdommen sin, som på NRK-programmet Trygdekontoret, her med programleder Thomas Seltzer.

STO FREM: – Sosialmedisiner Per Fugelli gikk bort i 2017 etter åtte år med kreft i kroppen. Fugelli snakket ofte om kreftsykdommen sin, som på NRK-programmet Trygdekontoret, her med programleder Thomas Seltzer. Foto: Trond Solberg

Debatt

Nei, døden er ikke dansbar

Dødssyke kjendiser har skapt en mediesjanger i skjæringspunktet mellom underholdning og åndelighet. De lærer oss den riktige måten å dø på. Men ikke alle synes døden er dansbar, og den er heller ikke tabu. Den er allestedsnærværende og uunngåelig.

EIRIK VINJE, advokat og skribent

Den første gangen jeg hørte om kreft var, såvidt jeg husker, via NRK på sent syttitall. En mager, skallet mann dukket opp på skjermen og forklarte oss uten ansiktsmimikk og med en stemme av kirurgisk stål om «cancer», som man kalte det da. Så viste han oss en revolusjonerende strålemaskin og intervjuet en ekspert om hvordan den virket og hvilken overlevelsesstatistikk som kunne forventes. 

Programmet var like emosjonelt distansert og teknisk som en bruksanvisning på en hånddrill. Men vi fikk ihvertfall noen fakta om kreft og kreftbehandling. Slik kunnskapsformidling er blitt sjeldnere - til tross for at sykdom får stadig større plass i avisenes helgebilag. For i dag handler ikke sykdom lenger om leger, medisiner og behandling; det handler om kjendiser med dødelige diagnoser og hvordan de føler seg med sykdommen sin.

Eirik Vinje. Foto: PRIVAT

Det har utviklet seg en standardisert dramaturgi i kjendiskreftjournalistikken. 

Først får vi presentert at vedkommende kjendis har fått kreft. Vi får også vite at det er viktig at kjendisen står frem. Det synes uten betydning at sykdommen nå er Norges vanligste dødsårsak, og at over en tredjedel av befolkningen rammes. Det betyr altså at de aller fleste voksne personer enten har hatt kreft selv og/eller har opplevd at noen nær dem har blitt rammet. 

Dernest får vi vite at kjendisen er modig som står frem. Hvorfor det er så modig forklares ikke. Å stå frem som pedofil eller nazist ville kreve en del guts. Men å opplyse om egen sykdom skaper sjelden så stor motstand at eksepsjonelt mot påkreves.

Neste fase er at mediene følger kjendisen gjennom sykdommen. Kreftbehandling innebærer usikkerhet, og sannsynlige utfall kan variere dramatisk underveis. «Kreftkjendisene» snakker dessuten ofte som idrettsfolk – sykdommen er utfordring som skal overvinnes. Derfor hører vi mindre om legene og behandlingen de gir. De ødelegger nemlig historien om at dette handler om én kjendis og dennes ensomme kamp mot sykdommen.

les også

Jobbet tett med Fugelli: – Et usedvanlig generøst menneske

Men det er feilaktig og farlig å fremstille overlevelse av alvorlige sykdommer som primært et spørsmål om personlig motivasjon og viljestyrke. Slike ideer kan i verste fall føre folk i døden. Det er heller ikke sikkert at alle blir så motivert av å bli fortalt at liv og død avhenger av egen motivasjon.

Blir kjendisen kurert er det en gladsak, som viser at det nytter å kjempe. Men historien blir sterkere ved en terminal diagnose. Mediene dyrker myten om at vissheten om døden gir tilgang til dyp visdom. Og noen dødssyke inntar også rollen som en slags åndelige veiledere. Det åpenbare eksempelet er Per Fugelli som gikk bort i 2017, etter åtte år med en svært offentlig kreft.  Fugellis budskap var at døden er tabu, dog ikke mer tabu enn at han på en god uke kunne formidle tabubudskapet på flere avisforsider.  Dessuten utbroderte han tabubudskapet i 3-4 bøker, herunder en med den oppløftende tittelen «Døden skal vi danse?».  Fugellis dødsleie ble et langt motivasjonsseminar for det norske folk.

Men ikke alle synes døden er dansbar. Og døden er heller ikke tabu. Den er allestedsnærverende og uunngåelig. Den er ubegripelig trist og vond. Dessuten er det å dø det eneste absolutt alle klarer uten trening eller talent. Det er vanskelig å se poenget med en coach.

les også

Metasuppe og McCarthyisme

Død og fordervelse har – på tilstrekkelig avstand vel og merke – alltid vært salgbar underholdning. Det er nok å nevne de en gang så populære – og nitriste – skillingvisene. Tristesse i distanserte og kontrollerte form skaper en godvond følelse som mange liker å dvele ved.

Men dette treffer nok også noe dypere. I Vesten i vår tid har de fleste dekket rimelige behov. Krigen er over og landet er ferdigbygd. Da kan tilværelsen bli tom. Hovedpersonen i filmen «Fight Club» (1999) prøvde å mette meningsmangelen ved å lure seg inn i en terapigruppe for testikkelkreft. Der gråt han ut sorgen over manglende sorg.

Nye åndelige ledere erstatter det gamle presteskapet. Nevnte Fugelli var perfekt i rollen. Til tider mild og vennlig, til tider autoritær og refsende. Og når det hele ble fremført på rogalandsdialekt ble han i praksis en klassisk lutheransk prest. Bare uten bibel. Men bibelen har vel egentlig aldri vært så viktig i skandinavisk lutheranisme.

Kreften har et «medietekke» som ingen andre diagnoser. Sykdommen har stayerevne, og kreftpasienter beholder ofte tankens og talens kraft til kistekanten. Ved hjerte og karsykdom er det sjelden tid til intervju. De 12 000 som årlig rammes av hjerneslag er elendige motivasjonsforedragsholdere.  

Men hva vet egentlig en mann i 40-årene som aldri har vært dødssyk om dette? Jeg har ikke detaljert planlagt hvordan jeg skal takle en dødelig diagnose.  Men det foresvever meg at jeg vil snakket endel med de behandlende leger. Andre pasienters fortellinger om hvordan de har det med seg selv fremstår ikke som kritisk viktig kompetanse. Mange, og kanskje særlig menn, synes ikke vanskelige situasjoner blir noe lettere av å sette oss ned kjenne etter hva vi føler. Vi blir tryggere av å lese bruksanvisninger enn å delta i gruppegråt.

Kjendisene som «står frem» vil sikkert genuint hjelpe. Kanskje driver de også en form for egenterapi: Hvis jeg forteller det norske folk hvor sterk og tøff jeg er, så må jeg bli sterk og tøff. Faren er at det danner seg sosiale normer for hvordan vi skal være syke og hvordan vi skal dø. Der er ikke alle som orker å være noe «sterkt forbilde», det er ikke alle som vil filosofere.

Kanskje mister livet mening i møte med døden. Kanskje ønsker de bare å være i fred med fortvilelsen.  Det må de få lov til. Det er deres død. På dødsleiet burde folk endelig få lov være seg selv.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder