DEPRESJONER: Enkle svar og enkle «løsninger» finnes ikke, verken for Boris Johnson eller andre. Foto: Frank May / picture alliance (illustrasjon)

Kommentar

Når den svarte hunden biter

Storbritannias neste statsminister mener depresjoner kan kureres gjennom hardt arbeid. Han burde lese den danske forfatteren Peter Øvigs nye og viktige bok.

«It was with work that he pitchforked off his depression; and what was true for Churchill is basically true for all of us.»

Joda, Boris Johnson – som (u)trolig blir britenes nye statsminister – fortjener kjeften han har fått for blant annet denne setningen i sin siste spalte i det konservative partiets hofforgan Daily Telegraph. For depresjoner, mange langt verre enn Churchills (omstridte) «black dog», lar seg selvsagt ikke «arbeides bort».

Men Johnson har selvsagt også et poeng. Arbeidet, jobben, følelsen av å delta i samfunnslivet og kunne forsørge seg selv og sine, er en viktig fasett i ethvert menneskeliv. «Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt», fastslo teologen og kirkelæreren Hieronymus, og derav det spissformulerte munnhellet: Lediggang er roten til alt ondt.

Jeg har i sommer lest den danske forfatteren Peter Øvigs bok «Min mor var besatt – da jeg mødte depressionens dæmon». Det er et fullstendig nådeløst oppgjør med forfatterens egen mor, som da hun døde utløste en voldsom lykkerus hos sønnen. «Monsteret er dødt», ropte han ut, og bestemte seg der og da for å skrive en dokumentarisk bok om den forhatte moren. Til forskjell fra farens bisettelse der forfattersønnen holdt en varm og kjærlighetsfylt tale, nektet han å tale da moren ble stedt til hvile: «Jeg kunne ikke finne på noget at sige, som jeg selv ville kunne stå inne for.»

Men bok skulle det med tiden bli, om enn en ganske annerledes bok enn den han i utgangspunktet så for seg.

FORFATTER: Peter Øvig Knudsen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Peter Øvig Knudsen, født 1961, er en av Danmarks og Nordens viktigste samtidsforfattere, og har skrevet tykke og bindsterke dokumentarbøker om 68-generasjonens ulike revolusjonære og alternative prosjekter. Hans kanskje mest imponerende verk er de to bindene om den revolusjonære «Blekingegadebanden», en liten dansk maoistcelle som gjennom flere tiår utførte grov og hensynsløs vinningskriminalitet for å kunne støtte den palestinske terrorgruppen PFLP.

«Morboken», som forfatteren kaller den, er i motsetning til hans tidligere utgivelser ekstremt personlig, og tar den såkalte virkelighetslitteraturen enda et skritt videre. Forfatteren beveger seg uti et voldsomt etisk minefelt og moren Ellen, som naturlig nok ikke får svare for seg – hun er jo død, blir beskrevet i skånselløse vendinger og med en smerte som gjør visse passasjer i boken til nesten uutholdelig lesning. Moren utmales som et særdeles selvopptatt menneske som nærmest nøt å innta offerrollen i enhver sammenheng – overfor sin mann, sine barn og sin stadig krympende vennekrets.

Men bakom lurer den psykiske sykdommen, depresjonen, demonen, innleggelsene og (en til tider skjødesløs) medisinering. Sønnen skildrer et nitrist kvinneliv, bak en ellers representativ fasade.

les også

Lars Martin ville drikke seg i hjel: Slik kom hen seg ut av avhengigheten

Pluss content

Hvorfor ble moren så deprimert, undrer forfatteren. Han går nidkjært til verks, og leser hennes (mange) sykejournaler og intervjuer hennes nærmeste. Den sosialpsykologiske forklaringen er fristende, og resonnerer med Boris Johnsons tilnærming. For Ellen Knudsen var den gaverike og skoleflinke jenta som aldri fikk utløp for sine evner. I takt med tidens idealer skulle hun være hjemme, som mor og, ikke minst, som støttende hustru for sin mann, sykehusdirektøren, til tross for at hun fikk bedre karakterer enn ham i folkeskolen. Øvigs mor ville ikke kun være mor, og følte selv med rette at hun ikke var særskilt god til det heller. Men samfunnets normer satte en stopper for karrieren hun sannsynligvis drømte om.

Det må ha vært både ydmykende og meningsløst, og mange har vel lignende eksempler fra egne familier. Kvinnefrigjøringen, 68-generasjonens viktigste og mest vellykkede prosjekt, var en sosial revolusjon som ga halvparten av befolkningen friheten som tidligere kun var forbeholdt menn. Men forklaringen rekker ikke helt. For ikke alle hjemmeværende husmødre var som Øvigs mor, og mange utearbeidende kvinner (og menn) sliter med lignende problemer.

les også

Det eldste tabuet

Som historiestudent var jeg dypt fascinert av sosialantropologen Marianne Gullestads bok «Hverdagsfilosofer» – en nærstudie av fire norske «hverdagsmennesker» som fikk i oppdrag å skrive sine livshistorier. Å lese vår moderne historie gjennom vanlige menneskers blikk i et ellers makt- og elitefokusert pensum, ga en annerledes og korrigerende forståelse. Øvigs dokumentariske tilnærming til morens livsfortelling har noe av den samme effekten. Det er et fengslende stykke Danmarks-historie, og en skarp korreksjon til dagens 50- og 60-tallsromantisering. Fortellingen om de melankolske etterkrigs-husmødrene stiller muligens også sommerens «stress»-debatt i et ikke helt fordelaktig lys.

Jeg har, skal jeg innrømme, hatt lett for å se på depresjoner som noe man kan komme over ved «å ta seg sammen», gjennom jobb, trening, bedre kosthold, eller andre overkommelige livsjusteringer. Vi lever i en kultur der offerrollen er blant de mest ettertraktede i livets oppsetning, og nå for tiden virker det å slite med depresjoner nærmest å være en slags nødvendighet, og nesten som et slags statussymbol i visse kretser.

les også

Enestående krigsbok

Men det er en arrogant og ignorant tilnærming. Som Peter Øvig viser i sin viktige bok, er depresjoner og psykiske plager blant det verste som kan ramme et menneske. Under arbeidet med «morboken» rammes forfatteren selv, helt uforvarende, av en blytung depresjon, og han blir med tiden så syk at venner og familie får ham tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus.

Sykdommen blir til slutt så alvorlig at legene beslutter, i samråd med de pårørende og pasienten selv, å utsette ham for den kanskje mest omstridte og fryktede behandlingen innen den moderne psykiatrien, ECT – elektrosjokk.

«Jeg vil rope fra takene at hvis man er dypt deprimert, så virker elektrosjokk», uttalte den tidligere profilerte psykiatri-kritikeren Øvig til avisen Information tidligere i år. Metoden er fortsatt kontroversiell i flere land, men de skandinaviske landene er blant de som hyppigst benytter seg av denne typen behandling av alvorlig syke pasienter. Nyere studier viser at elektrosjokk ikke øker risikoen for hjerneskade og alvorlig hukommelsessvikt, slik man lenge trodde.

les også

Roky Erickson er død

Hvorom allting er, så virket elektrosjokk i Peter Øvigs tilfelle, og «morboken» lot seg fullføre. Han avslutter den med å skrive talen han aldri klarte å holde i morens bisettelse. «Hvis du har haft det lige så slemt som jeg nu har oppleved, så har jeg ikke meget at bebrejde dig», skriver han, og fortsetter, forsiktig: «Foreløpig oplever jeg følelser, jeg ikke har haft før over for dig – ømhed er nok endnu for stort et ord, tilgivelse endnu større, men små sprækker og glimt af noget, der ligner medfølelse.»

Depresjonen, demonens grep om sinnet, opptrer i mange utgaver, og alle kan vi, én eller flere ganger i livsløpet, rett som det er oppleve at grunnen under våre føtter gir etter, og den svarte hunden gir seg til syne. Ifølge helsemyndighetene får 15 til 25 prosent av alle kvinner og ca ti prosent av alle menn i løpet av livet en eller annen form for depresjon som må behandles.

Enkle svar og enkle «løsninger» finnes ikke, verken for Boris Johnson eller andre. Det er en grufull sykdom. Vi må som samfunn ta den på aller største alvor.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder