LITURGIEN. – Gleden over kirkens liturgi, de faste bønnene, sangene, og de rituelle handlingene, spilt en sentral rolle i mitt liv de senere årene, skriver Kim Larsen. Bildet er fra pave Frans’ besøk i Malmø i 2016. Foto: Jonas Ekströmer/TT / TT NYHETSBYRÅN

Debatt

Et rom for refleksjon og undring

Kirkens mange ritualer kan virke monotone og kjedelige. Men av og til kan det være fint å gå inn i noe som er større enn seg selv. Da slipper man i hvert fall å konstruere forholdet til det guddommelige på egenhånd.

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Noen ganger er det vanskelig å si hvorfor enkelte gudstjenester gjør et spesielt inntrykk. Mye er jo gitt på forhånd: Liturgien, ritualene og salmene. Likevel blir jeg av og til fylt av følelser og tanker som åpenbart kommer fra opplevelsen av et nærvær. Ofte har jeg forsøkt å tilbakeføre disse følelsene til et konkret uttrykk, et bestemt liturgisk ledd eller erfaringen av det sanselige i gudstjenesten: vinen og brødet. Men det lar seg ofte ikke gjøre.

Gudstjenester på sitt aller beste er så ladet for meg, og antyder en åpenhet mot noe annet, noe som går ut over det konkrete og det immanente, noe som strekker seg mot det guddommelige og det som tilsynelatende er helt annerledes.

Jeg innrømmer likevel at det ikke er ofte slike følelser gjør seg gjeldende, men hver gang jeg går til gudstjeneste lengter jeg etter denne erfaringen hvor tiden står stille og hvor noe så å si brister i meg når jeg deltar.

Kim Larsen. Foto: NLA

Derfor har gleden over kirkens liturgi, de faste bønnene, sangene, og de rituelle handlingene, spilt en sentral rolle i mitt liv de senere årene. De binder kirken sammen og bidrar til at den enkelte kan gå inn i noe som allerede er der, og som pågår hele tiden. Ved å delta i noe som er gitt på forhånd, kan man lettere la seg bevege og drive av det personlige forholdet til det guddommelige.  Liturgi skaper på sitt beste et rom der orden og frihet smelter sammen. Det personlige kan hvile i noe som er fast, i tradisjonens kilder. I tillegg slipper man å konstruere bønnen og tilbedelsen selv, noe som kan være veldig befriende for mange. 

Kirkens faste ledd blir derfor av mange troende viktigere enn selve prekenen, for liturgien er i mindre grad avhengig av prestens dagsform. For når forkynnelsen ikke klarer å tangere den enkeltes liv, kan liturgien bidra med hjelp. Kanskje er det derfor katolske og ortodokse kirker har en slik appell i mange religiøse miljøer i dag. Faste mønstre og dramaturgi gjør det enklere å delta i tilbedelsen. Man får overlevert noe som utallige slekter før oss har bedt og sunget, og som har gitt mening gjennom årtusener. 

les også

Game of Thrones og vredens skyggesider

Kirkens liturgi formidler likevel noe mer enn bare følelsesmessige erfaringer eller emosjonelle «effekter» på sjelen. Liturgiens oppgave er verken å forklare troen eller å skape gode stemninger. Kirken feirer derfor ikke en idé eller en følelse. Det er ikke en «tenkt Gud», eller en «følt Gud» som det holdes fest for. Selv om både tanker og følelser trekker mennesker inn i det som skjer, forutsetter kirkens liturgi en begivenhet som har funnet sted i historien.

Kirkens liturgi er en respons på denne hendelsen. Derfor er hver gudstjeneste dypest sett en feiring av Kristi oppstandelse, ikke fordi man forstår det, eller fordi man føler det, men fordi denne hendelsen, ifølge kirken selv, har opphevet selve døden.

Pave Benedikt XVI fremholder derfor at liturgien er kirkens bønn og tilbedelse gjennom tidene, utvirket og ledet av Den hellige ånd selv. Den kan selvsagt, i hvert fall fra et utenfra-perspektiv, virke ganske monoton og kjedelig, men er likevel selve kjernen i kirkens liv. Det gamle kirkelige uttrykket, lex orandi est lex credendi, som betyr noe sånt som «bønnens lov er troens lov», fanger denne kirkelige tanken godt. Forestillingen er ganske enkel: Det kirken tror, det ber den. Og det kirken ber, det tror den.

les også

Når det knaker i sivilisasjonens fortøyninger

Liturgien er derfor det viktigste grunnelementet i den «levende og hellige tradisjonen», og blir sett på som et synlig tegn på samfunnet mellom Gud og mennesker. Kanskje ikke så rart siden den ble sunget og bedt lenge før Det nye testamentet ble skrevet ned, og ikke minst før diverse trosbekjennelser ble utmeislet.

Du har kanskje vært på en gudstjeneste og hørt menigheten synge Kyrie og Gloria og tenkt: Hva betyr dette? I katolske gudstjenester synges de ofte på latin, det universelle kirkespråket, og er dermed vanskeligere å forstå for mange. I kirkens tenkning er Kyrie en ransakelsens bønn, og henspiller på menneskets situasjon i møte med det guddommelige. Den bes gjerne tre ganger, for å understreke at Gud er treenig. Bønnen har sitt opphav fra historien om den blinde Bartolomeus, som ropte tre ganger på Jesus med forespørsel om miskunn og barmhjertighet.

Tanken er at Kirken bærer frem en bønn om at Gud må miskunne seg, og se i nåde til den enkelte, til kirken og til verden som helhet. Ved å delta i dette liturgiske leddet, kan mennesker møte det guddommelige med sine sammensatte liv, og få tilgivelse og en ny start. Det liturgiske leddet «gloria in excelsis deo» (ære være Gud i det høyeste), har en annen karakter og et annet innhold. Det var opprinnelig brukt i forbindelse med julefeiringen, og leddet er en utvidelse av englenes sang på Betlehemsmarken i forbindelse med Jesu fødsel.

Gloria er derfor en englesang, en hymne som er en tilbedelse av den treenige Gud. Når menigheten synger Gloria tilber den Gud for å være Gud. Intet mindre. Gloria ble allerede på 300-tallet et viktig ledd i kirkens gudstjenestefeiring, og etter hvert inkludert i nesten alle kirkens gudstjenester. Den er en av de vakreste tilbedelsesbønnene i kirkens gudstjenesteliv.

Alle disse liturgiske leddene som gudstjenesten er så fylt av, skaper et rom for refleksjon og undring, og kan på sitt beste gi en opplevelse av et nærvær. Liturgi er mye mer enn «bare liturgi».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder