Kommentar

«Iskanten» er ikke noe å krangle om

Politikerne skal bestemme hvor iskanten går i nord. Det handler ikke om is. Men om vi skal lete etter olje eller ikke.

- Kan bli det største oljefunnet i Norge noensinne, skrev Finansavisen om letebrønnen Korpfjell nordøst i Barentshavet i 2016.

Om miljøvernerne får det som de vil, skal dette bli forbudssone for oljeleting.

I oljeselskapet Lundins presentasjon til investorene, ble Korpfjell illustrert med bildet av en gigantisk elefant. Andre oljeelefanter, som Johan Sverdrup-feltet, var avbildet ved siden av. Som mini-elefanter.

Rystad Energi mente det kunne ligge opp til ti milliarder fat olje her. Det er saudisk nivå. Norge største felt, Statfjord, har produsert rundt seks milliarder fat siden oppstart i 1979.

Barentshavet har vært det store håpet for norsk oljebransje.

Nå i april skal klimaminister Sveinung Rotevatn legge frem forslag til ny definisjon av iskanten, altså i praksis hvor langt nord det skal være lov å lete etter olje.

Den naturgitte iskanten har ikke statsråden kontroll på. Vi har hatt isfjell utenfor Tromsø og iskant i Øst-Finnmark. Nå mener eksperter at hele Barentshavet kan bli isfritt på grunn av global oppvarming.

Men vårens diskusjon handler ikke om iskanten.

Dagens iskant er rødgrønn. Den ble bestemt politisk i 2006 og ligger langt nord fordi SV måtte velge mellom Lofoten og Barentshavet. De valgte vern av symboltunge Lofoten.

Nå vil Frp dra kanten nordover, Venstre sørover. Hva Høyre mener er mer uklart, i helgen sa tre fylkeslag nei til å «flytte» den sørover.

Venstre trenger en miljøseier å skryte av. Frp vil ha en petroseier. Praktisk nok får de ammunisjon fra hvert sitt byråkrati.

At det er mulighet for politisk gevinst i en sak som nærmest er uforståelig, er litt pussig. Det hadde vært enklere å gå inn for å verne områdene man ikke ønsker oljeaktivitet i, enn å kjekle om prosentandeler av is.

Hva Stortinget lander på i saken, har neppe avgjørende betydning verken for natur eller oljebransje.

Om miljøsiden vinner vil åtte, små letelisenser delvis havne i forbudssonen. Det er ikke funnet olje å snakke om i noen av dem.

Mest kjent er Korpfjell. I dag har feltet fått status «produksjon usannsynlig». Equinor er ferdig. Det er ikke funnet spor av olje.

Det er 40 år siden vi begynte å bore i Barentshavet. Ifølge Oljedirektoratet har vi boret 200 brønner og gjort 59 funn.

Bare to felt er kommet i drift. Vi har hentet opp gass fra Snøhvit siden 2007. Oljefeltet Goliat har vært i gang siden 2016, etter store overskridelser og påfølgende produksjonsstopp.

Barentshavet har vært en stor skuffelse.

Problemet er slett ikke iskanten, men geologi. For vi finner ikke nok olje og gass.

Skal Norge få sitt oljeeventyr i Barentshavet, begynner det å haste. Tidsånden jobber imot oljeboring i Arktis.

For hver gang det bores tørt, minker sjansene for kommersiell drift. Den infrastrukturen som trengs for å gjøre de neste fatene billigere, er ikke kommet på plass.

Ikke bare må vi finne noe fort. Vi må finne en elefant for at dette skal være lønnsomt. I sommer skal Equinor lete på Stangnestind-feltet i øst. Om de ikke finner noe, pakker de antakelig sammen og drar vestover.

Men vest i Barentshavet har vi også sprettet sjampanjen for tidlig. Lundin offentliggjorde i januar at deres funn på Alta-Gotha likevel ikke er drivverdig.

Johan Castberg-feltet, som åpner i 2022, er den gode nyheten. Men også her er det dårlig stemning. Ifølge Klassekampen truer krefter i Finnmark Ap nå med å trekke støtten til industrien, fordi Equinor vil spare penger og kuttet landanlegg i Finnmark.

Feltet ligger for øvrig sør for alle tenkelige iskanter. Også Wisting-feltet, som er det oljebransjen nevner mest i diskusjonen, ligger sør for Venstres forslag til ny iskant.

Når vi står og drar i hver vår ende av iskanten, er det altså ikke all verden vi krangler om.

Mulighetene for kompromiss bør være gode. Det eksisterer to ytterpunkt-forslag. Det går helt fint an å velge en mellomposisjon så lenge partene får en seier eller to å skryte av.

I 2006, da SV satt i regjering og ikke fikk gjennomslag i Barentshavet, arrangerte Natur og Ungdom «opphørssalg på SVs miljøtroverdighet».

I de 14 årene som har gått er ikke et eneste nytt oljefelt åpnet i området de kranglet om. Det er ikke en gang funnet noe olje å snakke om.

Så langt viser klimaregnskapet at vi har sluppet ut mest CO2 på å krangle om iskanten. Resten er dråper i Barentshavet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder