Kommentar

Religion må kritiseres

Vi trenger en handlingsplan mot muslimhat. Vi trenger ikke en handlingsplan mot islamofobi. Mennesker trenger vern. Religion og ideologi trenger det ikke.

Reaksjonene etter skuddene mot moskeen i Bærum forrige helg har vært tydelige og massive. Nordmenn flest har stilt seg bak sine muslimske landsmenn, og fordømt angrepet.

Samtidig har vi nå sett at de høyreekstreme miljøene i Norge antagelig er enda sterkere og bedre organisert enn det de fleste av oss har trodd. Nettverk krysser landegrenser i den digitale verden. I mørke kroker på nettet er det forumer der ekstremister dyrker hat og drømmer om massedrap. De som har gjennomført massakrer, blir hyllet. De som har forsøkt, men ikke klart det, blir latterliggjort.

I verste mening

I etterkant av angrepet i Bærum har mange på nytt etterlyst en handlingsplan fra regjeringen mot såkalt islamofobi. Islamsk Råd Norge har lenge bedt om dette. SV foreslo i Stortinget før sommeren en slik handlingsplan, med representantforslaget om “en egen handlingsplan mot islamofobi og muslimfiendtlighet”.

Mohammed Rafiq stanset angrepet på moskeen i Bærum. Her sammen med statsminister Erna Solberg Foto: Jørgen Braastad

les også

– Resultat av et langvarig muslimhat som har fått lov til å bre om seg i Norge

Fiendtlighet mot muslimer retter seg mot mennesker. Det må vi gjøre alt vi kan for å bekjempe - både med handlingsplaner og på andre måter. Såkalt fobi mot islam retter seg mot en religion. Det må bety noe i retning av å være sykelig opptatt av islam. Men jeg tror ikke det er dette de legger i det, alle som nå bruker dette ordet. Jeg tror mange mener det handler om mennesker som er svært kritiske til islam, som tolker alt i verste mening, som kanskje blir like bokstavtro som de mest bokstavtro muslimske ledere.

Dødsstraff for blasfemi

Da forfatteren Arnulf Øverland i 1933 kom med sitt essay; “Kristendommen, den tiende landeplage”, oppfattet mange kristne i Norge dette som hat mot kristendommen, ikke som religionskritikk. Øverland ble tiltalt for blasfemi, men frikjent.

Dette var den siste rettssaken som omhandlet blasfemi i Norge. Men i årene siden har kristenfolket i Norge opplevd mye satire, kritikk - og i noen tilfeller angrep, hån og krenkelser. Det er bred enighet om at det skal være rom for dette i vårt demokratiske samfunn.

les også

Sammen mot frykten

Slik er det ikke alle steder i verden. I mange muslimske land er det dødsstraff for blasfemi - i praksis handler det om islam og denne religionens hellige uttrykk og symboler. Det er ofte livsfarlig å forlate islam, for eksempel ved å konvertere til en annen religion.

Ikke lov å feire jul

Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), den nest største mellomstatlige organisasjonen i verden etter FN, har lenge arbeidet for å få et globalt forbud mot blasfemi. Så langt uten å lykkes. Pakistans president Imran Khan oppfordret nylig OIC til å spille en mer aktiv rolle i beskyttelsen av muslimers religiøse følelser.

Organisasjonen er også opptatt av å få islamofobi inn under rasismebegrepet, og dermed inn i FNs rasediskrimineringskonvensjon. OIC har sitt hovedsete i Saudi-Arabia. Der er det ikke lov til å avholde gudstjenester, eie en bibel, eller feire jul. Vi må tro at det disse landene legger i begrepene blasfemi og islamofobi er noe helt annet enn det SV og andre ser for seg når de formulerer sine forslag om en handlingsplan.

les også

Det norske samfunnet trenger nå at vi alle står opp mot hatet

Kampen mellom det moderne og sekulære, mot det konservative og religiøse, har foregått i mange land - også i vårt eget. Tenk homofiles lange vei for å bli akseptert. Eller striden om kvinnelige prester. Gudstro og kirke styrer langt mindre av nordmenns liv nå enn for to hundre år siden. For mange betyr kristne lederes synspunkter og verdisyn knapt noe.

Religiøse ledere og dagliglivet

Det handler blant annet om individets plass og frihet. I hvilken grad skal enkeltmennesket underordne seg religiøse læresetninger og dogmer? Vi ser kampen som pågår i den muslimske verden, også blant våre egne landsmenn. Mange unge lever andre liv enn det religiøse ledere mener er riktig. Blant muslimske nordmenn er det - selvfølgelig - store forskjeller i hvordan de forholder seg til religion.

Det er ikke slik at ledere i moskeene eller i muslimske organisasjoner representerer alle muslimer i Norge. Men når norske politikere snakker om islam i Norge, er det lett å få inntrykk av at det er slik. I boken “Norsk nok” kritiserer Tina Shagufta Kornmo politikerne som i stor grad har knyttet seg til muslimske religiøse ledere og dermed gitt dem makt over familiers dagligliv. Kornmo vokste opp i Oslo på 1970-og 1980-tallet, med foreldre fra Pakistan.

«Av alle samarbeidspartnere valgte politikere dessverre, spesielt før valg, de som var minst endringsvillige med tanke på å gi barn og unge frihet», skriver hun her i VG.

les også

Er det mulig å elske Norge og Koranen samtidig?: Mange frykter at islam endrer Norge

Må se mangfoldet

Ved å adoptere begrepet islamofobi, kan politikerne gjenta denne feilen. Lege og forfatter Mohammad Usman Rana, som jeg har stor respekt for, mener det bare handler om valg av ord. Det er jeg uenig i. Ord er viktige. De kan virke samlende. Og de kan virke splittende. Ingen normale mennesker ønsker å leve i et samfunn der muslimer blir hatet. De aller fleste av oss ønsker også å leve i et samfunn der kritikk av makt, ideologier, religiøse læresetninger og dogmer, er en del av den løpende samfunnsdebatten.

Spørsmålet våre ledere må stille seg, er hvordan de best kan bekjempe det hatet vi ser mot muslimske nordmenn i enkelte miljøer. En god start kan være å se mangfoldet - enkeltmenneskene, i all sin forskjellighet. Og å se at det er mennesker som må beskyttes. Ikke ideologier og religioner.

Hør podcast: Usman Rana: Om norsk islam, om leger og ingeniører, og om sex utenfor ekteskap

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder