POPULISTER? Er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og Frp-leder Siv Jensen populister. Kronikkforfatter Hilde Gunn Slottemo (til høyre) spør om begrepet bør ut av det politiske språket.
POPULISTER? Er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og Frp-leder Siv Jensen populister. Kronikkforfatter Hilde Gunn Slottemo (til høyre) spør om begrepet bør ut av det politiske språket. Foto: NTB Scanpix

«Populisme er et politisk begrep, et uttrykk som brukes som skjellsord om meningsmotstandere.»

MENINGER

Er begrepet «populisme» modent for å havne på politikkens søppeldynge?

debatt
Publisert:

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie, Nord Universitet

Nylig var jeg i et selskap med mange diskusjonsglade mennesker. Oppildnet av rødvinsrus og raske replikker ble debatten etter hvert temmelig livlig. Argumentene fløy fram og tilbake som ping-pongballer mellom oss. Men så! «Forbannede populister!», utbrøt plutselig en av mennene, irritert, men fortsatt smilende til oss andre. Det stoppet samtalen, og ganske snart tuslet vi ergerlig hjem, hver til vårt.

Begrepet populisme interesserer meg. Det benyttes ofte vidt og upresist, og bruken av det har forandret seg over tid. Ordet har latinske røtter og betyr ganske enkelt «folk». Det brukes ofte om det å være opptatt av «vanlige» folks meninger og interesser. På 1970-tallet var populisme noe positivt, knyttet til rødgrønne verdier og en folkelig bevegelse på venstresida. I dag brukes det med en tydelig negativ valør, særlig – men ikke bare – om høyresida i politikken.

«Folket» kan bety «nasjonen» eller mer avgrensede grupper som arbeiderklassen eller bondestanden. Ofte brukes det som motsetning til «elite». «Folket» er da de brede lag av befolkningen, mot de privilegerte, samfunnstoppene og de styrende. Med en slik begrepsbruk framstår «folket» som en enhetlig og homogen gruppe: presentert i bestemt form entall, uavhengig av klasse, religion, språkgrenser og etnisk tilhørighet. Det skjuler forskjeller. Historikeren Jens Arup Seip sa det elegant: «Folket» er «et av politikkens enhetsord som skjuler kløftene i det sosiale landskapet».

Historikeren Mona Ringvej hevdet nylig at populisme er å sette opp og dyrke svart-hvite motsetninger slik at nyanser og gråtoner forsvinner og folk blir stående fastlåst i to interessegrupper: «vi» og «de andre». Det er fjernt fra politikkens vesen, mente hun, fordi den handler om å kunne bevege seg fram og tilbake, med standpunkter som varierer fra sak til sak.

Det å snakke «folkelig» og å være opptatt av «folk flest», burde i utgangspunktet være noe positivt, men er problematisk når en forenkler så mye at kompleksiteten i politikk og samfunnsspørsmål forsvinner. Det er forskjell på Sylvi Listhaugs lik-og-del-politikk og Jonas Gahr Støres akademisk pregede på-den-ene-og-på-den-andre-sida-språk.

Men begrepet brukes også på andre måter. Noen snakker om populisme når politikere ikke lytter til forskning og fagkunnskap. Senterpartiet kalles ofte populistisk, og Frps statsråder og stortingsrepresentanter er i hyppig konflikt med fagfolk og forskere.

De store, statsbærende partiene har lange tradisjoner for å lytte til fagkunnskap i embetsverket, enten det har vært jurister eller økonomer som har dominert departementskontorene. Arbeiderpartiet ble i etterkrigstida et teknokratisk styringsparti som baserte sine standpunkter på grundige utredninger, rapporter og sakkyndige vurderinger. De politiske sakene var alltid vurdert av ekspertisen i statsrådenes nærhet.

Men også de store styringspartiene har sine politiske områder der interesser og verdigrunnlag vinner over kunnskap. Kanskje er dette politikkens særpreg, noe alle partier preges av det når det dreier seg om deres normer og kjerneverdier? For eksempel har eksperter advart mot en naiv tro på fordelene med omfattende endringer av kommune- og fylkesstrukturen. Høyre og Ap har likevel vært ivrige forkjempere for sammenslåinger. Høyre gjennomførte universitets- og høyskolereformen med lynfart, uten grundige utredninger av mål, virkemidler og konsekvenser. Og forskningen har vært temmelig entydig når det gjelder negative konsekvenser av en ny kontornorm i universitets- og høgskolesektoren.

Disse eksemplene viser politiske saker som ikke er tydelig basert i fagkunnskap og forskning. Ingen vil kalle dem populistiske av den grunn. Årsaken er at de likevel er forankret i noe, i dette tilfellet et prinsipielt og ideologisk grunnlag. Det gir retning til og begrunnelse for reformene.

Ideologisk stabilitet kan altså være et stikkord. Det gir en ryggmarg som gjør at en står stødig og ikke svaier så lett i vinden. I så fall er det feil å kalle Senterpartiet populistisk, for forsvaret for bønder og bygde-Norge har vært et vedvarende trekk ved partiet. Det å verne om og beskytte distriktene og landbrukets interesser er et fundament i partiets politikk.

Hva da med Fremskrittspartiets populisme? Er det ikke også her en stabilitet, for eksempel i innvandringspolitikken? Etter at liberalistene i partiet ble rensket ut under Bolkesjø-oppgjøret, har partiet ønsket å beskytte en idé om «det norske», til tross omfattende kunnskapsbasert motstand. Tydeligst har innvandringsskepsisen vært hos Carl I. Hagen, Christian Tybring-Gjedde og Sylvi Listhaug, men den har gått gjennom hele partiet som en mørkeblå tråd de siste tiårene.

Populisme kan også brukes om politisk dobbeltkommunikasjon: det å uttrykke et enkelt, forførende budskap, men mene eller gjøre noe annet. Da Sylvi Listhaug nylig besøkte Vardø, tok hun opp en konkret helsepolitisk sak med ordføreren. Hun var «opptatt av enkeltmennesket» og ville «vise omsorg», uttalte hun. Da hun var statsråd med ansvar for innvandring, uttalte hun derimot at hun aldri gikk inn i enkeltsaker. Den gangen var ikke omsorgen for enkeltmennesker så viktig. Det å snakke med to tunger er en retorisk list, en taktikk som kan forstås som populistisk.

Det er mye klokt og riktig i de ulike definisjonene. Likevel tror jeg de må suppleres av en erkjennelse av at «populisme» er et politisk begrep, et uttrykk som brukes som skjellsord om meningsmotstandere. Derfor er begrepet vanskelig å bruke; det speiler alltid ens egne politiske verdier. Det trekker grenser mellom «seg selv» og «de andre». Særlig bruker Ap- og Høyre-sympatisører det om andre, og da helst Frp, Sp og SV som alle ofte kritiseres for populisme.

Begreper som får et for mangfoldig meningsinnhold kan bli vanskelig å bruke. De blir ikke presise nok, og dermed øker muligheten for misforståelser og god-dag-mann-økseskaft-samtaler, akkurat som på nachspielet i de sene nattetimer. Er derfor begrepet «populisme» modent for å havne på politikkens søppeldynge?

Her kan du lese mer om