Krigen og loven

Tidligere leder i NKP, Martin Gunnar Knudsen, går i dagens VG-debatt til voldsomt angrep på statsministeren og Regjeringen. De brøt Grunnloven da Norge gikk med i krigen mot Serbia, hevder Knudsen.

Olav Versto
Akkurat Nå

Anklagen er i seg selv så kuriøs at den vel burde forbigås i stillhet. Men på den andre siden kan Knudsens innlegg gi anledning til en gjennomgang av de konstitusjonelle reglene om bruk av krigsmakt.

Martin Gunnar Knudsen krever blant annet «Bondevikregjeringen stilt til ansvar for kuppet statsministeren utførte da han brøt Grunnloven for å få Norge inn i krig». Knudsens utgangspunkt for dette dramatiske standpunktet er at norsk deltagelse i krigen om Kosovo krevde Stortingets samtykke, men at Regjeringen handlet «uten noen form for stortingsbehandling».

Helt feil

Begge deler er feil! Regjeringen behøvde ikke Stortingets samtykke. Den skaffet seg likevel Stortingets godkjennelse for at Norge kunne delta i krigen mot Milosevic. Og Stortinget bevilget de budsjettmidlene som satte Forsvaret i stand til å delta!

De sentrale bestemmelsene om bruk av krigsmakt står i grunnlovsparagrafene 25 og 26. Her slås det fast at Kongen (i statsråd) har den høyeste befalingen over rikets land- og sjømakt (gjelder tilsvarende for flyvåpenet), og at Kongen har rett til å begynne krig og slutte fred.

Bestemmelsen om bruk av Forsvaret utenfor landets grenser, som Martin Gunnar Knudsen har festet seg ved og refererer fra i sitt innlegg, står i §25 andre ledd. Det lyder:

«Landværnet og de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes, maa aldrig, uden Storthingets Samtykke, bruges udenfor Rigets Grænser.»

Sitatfusk

Det har sneket seg inn en helt vesentlig feil i denne setningen da Knudsen forsøkte å sitere den i sitt innlegg. Eller rettere sagt; en helt vesentlig bisetning har sneket seg ut - ved et uhell, får vi vel tro. Ordene «som ikke til Linjetropper kunne henregnes» mangler i Knudsens gjengivelse av siste ledd i §25. På denne feil bygger Knudsen det ene fundamentet for sitt angrep på Regjeringen; at den måtte ha Stortingets samtykke.

Men det behøvde den altså ikke. Det er hærordningen til enhver tid som bestemmer hva som er linjetropper og hva som er landvernet. Til linjetroppene regnes et nærmere bestemt antall av de yngste mobiliseringspliktige årsklassene. Og det er selvfølgelig hevet over tvil at offiserer, befal og soldater i stående tjeneste tilhører linjetroppene. Disse kan Regjeringen sende i krig uten Stortingets samtykke.

Stortingets støtte

Men Regjeringen hadde likevel skaffet seg Stortingets samtykke, klokelig nok, ettersom parlamentarismen gir Stortinget makt til å felle Regjeringen dersom det var imot den viktige beslutningen. I flere møter både i den utvidede utenrikskomiteen og i plenum ble Stortinget orientert om krigen, og lederne for partiene ga sin verbale støtte til Regjeringens handlemåte.

Stortinget gjorde ikke noe formelt vedtak om å gå til krig. Det ville ha vært galt. Det fremgår av fremstillingen ovenfor at det er Kongens privilegium å sende linjetropper i krig. Men Bondevik og Vollebæk hadde Stortingets godkjennelse. Så der faller også det andre fundamentet for M.G. Knudsens voldsomme kritikk.

Stortingets godkjennelse av krigsdeltagelsen fremgår dessuten på øredøvende vis av et annet forhold: Grl.§25 bestemmer at krigsmakten ikke må «forøges eller formindskes» uten Stortingets samtykke. I dette ligger egentlig at Stortinget må bevilge hver eneste krone som brukes til Forsvaret - slik Grunnloven gir Stortinget bevilgningsmyndigheten på alle andre av statens utgiftsområder.

Norges krig på Balkan kostet penger. Etter innstilling fra forsvarskomiteen (Innst. S.nr. 161) bevilget Stortinget 6. mai i år 305 millioner kroner til det norske bidraget i krigen om Kosovo.

Det er ikke vanskelig å forstå at Martin Gunnar Knudsen og flere med ham er imot NATOs krig i Kosovo. Regjeringens støtte i Stortinget var enstemmig, men det skulle bare mangle at det ikke kom motforestillinger. De må likevel fremmes på politisk grunnlag. Regjeringens og Stortingets omgang med de konstitusjonelle bestemmelser var uklanderlig.