FIRERBANDEN: Jonas Gahr Støre, Kjersti Stenseng, Hadia Tadjik og Trond Giske avbildet på APs sentralstyremøte i september. Foto: Bringedal,Terje

Debatt

La oss ikke tilgi og legge historien bak oss for tidlig

I de siste dagers diskusjoner i Arbeiderpartiet undrer jeg meg over hvem sin klokskap som anses som viktig for å stake ut nye veier. Hvilken klokskap kan vi ikke være foruten?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Anna-Sabina Soggiu, tillitsvalgt i Arbeiderpartiet og doktorgradsstipendiat.

La oss komme tilbake til politikken! La oss slutte med disse konfliktene! La oss komme videre! Det må da være lov til å gjøre feil? Nå må Arbeiderpartiet legge dette bak seg!

Ja, la oss for all del snakke politikk, snakke om hvilke løsninger vi vil ha for framtida. Men det er ikke slik at det å søke et oppgjør med en patriarkalsk kultur og å leite etter nye veier skaper mer konflikt enn om vi hadde latt det ligge!

#Metoo var starten på en revolusjon. En demning som brast. Noe måtte fortelles og noen måtte felles. Nye veier må tråkkes opp. Det siste er vi på langt nær ferdige med. Vi har så vidt begynt. I diskusjonene har det rent mange liter vann under brua. Vi har hørt at vi fortalte for seint, og om hendelser vi egentlig burde tåle. Vi har hørt at Metoo har blitt brukt feil, at vi har misforstått. Uttalelser om at det ikke er viktig nok, at vi ikke må være hårsåre, at våre fortellinger ødelegger for partiet eller burde vært glemt, handler alle om å opprettholde en mur mot å synliggjøre, når vi har tent lyset.

les også

Arbeiderpartiets veivalg: Røde fristelser, blå realiteter

Metoo var starten på en moderne likestillingskamp, et oppgjør med en historie og ei nåtid vi ikke lenger kunne tåle. Det er i aller høyeste grad politikk! Så la oss for all del ikke tilgi og legge historien bak oss for tidlig. La oss stoppe opp. La oss vente med å gå videre, fram til ting er gjort opp ordentlig og nye veier er staket ut.

I de siste dagers diskusjoner i Arbeiderpartiet undrer jeg meg over hvem sin klokskap som anses som viktig for å stake ut nye veier. Hvilken klokskap kan vi ikke være foruten?

Partisekretær Kjersti Stenseng ser ut til å applaudere en rask tilbakekomst for avgåtte nestleder Trond Giske, når nye stier skal tegnes opp i programarbeidet i Trøndelag. I noen kretser tegnes det et bilde av at dette er fagbevegelsens eneste mann i Arbeiderpartiet. Da undrer jeg meg over om dette er min fagbevegelse? Der jeg har vært medlem omtrent fra samme tid som jeg ble aktiv i AUF i tenåra.
Der jeg har vært tillitsvalgt og kjempet for rettigheter gjennom hele mitt yrkesliv. Der vi har vært opptatt av arbeidsrettigheter og et likestilt arbeidsliv. Man er ikke fagbevegelsens mann når man ikke klarer å leve opp til de rettigheter og verdier bevegelsen har kjempa fram. Og jeg lurer også på hvilke kloke kvinner som muligens hoppa av og forsvant gjennom alle de åra hvor vi ikke hadde noe opprør? Hvilke kvinner gikk tapt i politikken? Hvilken klokskap mista vi? Hadde vi egentlig råd til å miste dem for å spare noen andre?

les også

Støre: Nei, han leder ikke reformutvalget. Trøndelag AP: Han får en sentral rolle

Alt dette undrer jeg på mens vi haster videre på jakt etter grasrota, såkalt forsonet etter tilgivelse er gitt av noen. Vi bes om samle rekkene og komme tilbake til politikken. Den egentlige politikken. Som er viktigere enn den som handler om undertrykking og urett begått i egne rekker over mange år. Men hvilken politikk kunne egentlig vært viktigere enn det som handler om å kjempe for frihet og like muligheter for alle? Den politikken som bidrar til at det er trygt for gutter, jenter, menn, kvinner og alle kjønn på alle samfunnsarenaer, også hos oss?

Og mens jeg undrer meg over det, så tenker jeg på Obstfelder og lurer på om jeg er kommet til feil klode. Her er så underlig…

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder