KALTE PEDOFILE OVERGRIPERE «MONSTRE»: Justisminister Sylvi Listhaugs (Frp) overopphetede retorikk skaper splid og uenighet, skriver VG i sin leder.
KALTE PEDOFILE OVERGRIPERE «MONSTRE»: Justisminister Sylvi Listhaugs (Frp) overopphetede retorikk skaper splid og uenighet, skriver VG i sin leder. Foto: Helge Mikalsen, VG

«Monster»-ministeren

MENINGER

Justisminister Sylvi Listhaug gikk i forrige uke ut og kalte pedofile overgripere for «monstre». Det er ikke vanskelig å skjønne hva hun mener med det.

Publisert:

Forbrytelser mot barn er den mest hatede og foraktede formen for overgrep i de aller fleste samfunn. Forbrytelsene vekker harme og avsky i den grad at det ikke bare er samfunnets oppgave å stoppe dem og straffe gjerningspersonene, men også å beskytte dem både innenfor og utenfor fengselsmurene, fordi de rett og slett ikke vil være trygge. Å «ta avstand» fra pedofile overgrep krever omtrent like mye politisk mot som å «ta avstand» fra krig, nød og fattigdom.

Men hvor konstruktivt er det at en justisminister offentlig lufter sine aversjoner på denne måten? Eksperter på både jus og overgrep mener det er kontraproduktivt. Det gjør det vanskelig for de barna som utsettes for overgrep å forstå hva en overgriper er. De fleste overgrep foregår i nære relasjoner. Overgriperen er en person offeret har et tett forhold til, og ikke en de oppfatter som «et monster». Og selv om de fleste av oss kan ha behov for å lufte vår avsky og vårt raseri mot denne typen motbydelige krenkelser, må man forvente at myndighetene, og da særlig justismyndighetene, hever seg over den emosjonelle, moralske panikken og behandler disse grove lovbruddene med den kaldblodighet og edruelighet som alvoret krever.

Justisministeren gjør imidlertid mer enn å benytte seg av sterke ord og uttrykk. På NRKs Dagsnytt 18 avfeide hun all ekspertise og motargumenter med å si at hun hadde «ikke behov for velsignelse» fra noen for å benytte seg av denne typen retorikk. Og som for ytterligere å fyre opp konflikten, beskyldte hun den svært edruelige og ryddige juristen Anine Kierulf ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, for å «forsvare disse gjerningsmennene, å gjøre dem til offer». Det hadde selvfølgelig ikke Kierulf gjort, og vi har til gode å se at det har vært gjort av noen andre i denne debatten heller. Her er det først og fremst justisministerens overopphetede retorikk som skaper splid og uenighet i et tema som er alt for alvorlig til å bli gjenstand for denne typen billig politisk svada.

Her kan du lese mer om