TRAGISK: –  Det eneste tragiske i Kristine Leine-saken (bildet) er at idrett, nok en gang, trumfer alt annet, ikke minst det faglige, mener Sanna Sarromaa.
TRAGISK: – Det eneste tragiske i Kristine Leine-saken (bildet) er at idrett, nok en gang, trumfer alt annet, ikke minst det faglige, mener Sanna Sarromaa. Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Norge er forsøplet og forurenset med idrett!

MENINGER

Det er ikke så viktig med fag og utdanning, det er idretten vi skal ta vare på i dette landet.

debatt
Publisert:

SANNA SARROMAA, finne, forfatter og feminist – og tidligere Venstre-politiker

«Vi kan ikke ha det sånn», sa idrettsmiljøene med kulturministeren Trine Skei Grande i spissen da fotballspilleren Kristine Leine fikk beskjed om å møte opp på obligatorisk praksis i sine sykepleierstudier. Klart vi ikke kan ha det sånn. Det hadde jo tatt seg ut om selv toppidrettsutøverne måtte være til stede på studiene sine. De har jo langt mer betydningsfulle ting å drive med og viktigere verdier å ta vare på enn kunnskapen og kompetansen. Slike trivialiteter er underordnet det viktigste i dette landet – nemlig, idretten.

Sykepleierfaget består, naturlig nok, av mye praksis. Denne praksisen gjør at Leine i utgangspunktet ikke fikk være med på VM-kvalifiseringskampene. Umiddelbart etter at Leine-saken kom ut i media, kastet Idretts-Norge seg ut, med kulturminister Trine Skei Grande (V) i spissen, og skulle finne ut hvordan dette kunne løse seg for Leine og utøvere som henne.

For det er jo idretten vi skal ta vare på i dette landet, ikke kunnskapen.

Joachim Walltin i norske idrettsutøvernes landsforbund, NISO, kalte situasjonen for intet mindre enn tragisk. Situasjonen var altså ikke utfordrende, ikke vanskelig, ikke engang problematisk, men rett og slett tragisk. Det er bare i Norge det er en tragedie når landslaget i kvinnefotball mister én spiller som møtes med samme krav og regler som hennes medstudenter. Praksisen i sykepleiestudiet, mente Walltin, måtte kunne gjøres «når det passer alle parter». Noe annet var visstnok tull.

Det eneste tragiske i denne saken er at idrett, enda en gang, trumfer alt annet, ikke minst det faglige. Kompetanse er litt viktig, men naturligvis ikke like viktig som idrett. Det er idretten som skal legge premissene for andre ting, ikke omvendt.

Det er ganske skremmende – og kan faktisk ende opp med en ekte tragedie – om man begynner å utdanne sykepleiere og toppidrettsykepleiere. De sistnevnte kan bare hoppe over obligatorisk praksis og spille fotball i stedet. Noe annet er jo bare tull, ifølge NISO.

Kristine Leine er ikke den første studenten hvis fritid kommer i konflikt med studiene. Det finnes studenter som driver med kunst, politikk eller frivillig arbeid. Forskjellen er at det nå handler om idrett. Når studier krasjer med idrett, så må man få det til. Blir man påkjørt av en bil, slipper man ikke unna faget sitt. Noen plumper ut en unge i midten av semesteret, men man ser likevel ikke bort fra praksisperioden. Man lager ikke egne regler for disse studentene. Hvorfor skal regjeringen kaste seg rundt og lage egne regler for idrettsutøvere? Hvorfor hopper kulturministeren oppi dette for å diktere hvordan utdanningsinstitusjoner organiserer sine studier?

I Norge stopper alt opp når det er idrett. Alt annet legges bort. Er det fotball-VM, skjer det ingenting annet i landet. I sommer kunne man knapt nok ta en telefon til et offentlig kontor eller en privat bedrift uten å høre på norske sportskommentatorer som bakgrunnsstøy i den andre enden. Fotball-VM var likeså skrudd opp på alle landets tannlege- og fastlegekontorer. Det var aldri CNN, ikke engang TV 2 Nyhetskanalen, men fotball-VM. Gud forby at vi skal se eller høre på noe som gir oss intellektuell input i dette landet. Det fordummende seirer over det som eventuelt kunne utvikle oss – som for eksempel et studium, en praksisperiode eller bare nyheter.

Det eneste hederlige unntaket virker å være flytoget. De har tross alt en nyhetsfeed på skjermene. Alle andre steder er forsøplet og forurenset med idrett. Det behøver ikke å være fotball-VM engang, hvilken som helst medioker sport går bra. Det er heldigvis ingen OL i vinter, men det går alltid et kretsmesterskap i kombinert noe sted som skal kringkastes på skjermene rundt omkring her på berget. Det er ingen idrett som virker å være for liten. Langrenn er en mikroidrett i verdensmålestokk, men vi har så mye slakk i våre organisasjoner at TVene kan bare stå på i de tusen hjem – og ikke minst på jobben.

Venstre pleide å være et kunnskapsparti. Jeg husker landsmøter der folk ga stående applaus bare noen sa ordet «kunnskap» fra talerstolen. Nå er Venstre blitt et toppidrettsparti. Kulturminister Trine Skei Grande og Iselin Nybø, ministeren for høyere utdanning, kaller nå inn til et møte for å få løst saken for alle idrettsutøvere én gang for alle. Jeg har et løsningsforslag i ekte norsk ånd. Det desidert enkleste hadde jo vært om alle toppidrettsutøvere fikk et ferdigattestert vitnemål fra et selvvalgt studium med det samme som de ble tatt opp til landslaget. Da hadde de sluppet dette studie-peset når de tross alt driver med det aller, aller viktigste.

Idrett er det eneste man har lov til å være god på i Norge. Er man god i noe som krever hjernekapasitet og/eller pugging, blir det med én gang mer suspekt, som regel snobbete eller elitistisk. Det vil man ikke ha noe av i Norge.

Jeg spurte en kollega på skolen jeg jobber hva han hadde gjort i sommer. Kollegaen min, en kunnskapsrik og belest lektor med undervisningskompetanse i flere ulike språkfag, fortalte at han hadde feriert i Oxford. Jeg syntes det hørtes spennende og stimulerende ut. Han innrømte – noe motvillig – at han hadde en datter som studerte der. «Det høres nå ut som jeg skryter veldig», sa han unnskyldende. «Nå er du veldig norsk», svarte jeg.

I alle andre land i verden hadde man vært kjempestolt av avkommet som studerer i Oxford. I Norge må man snakke ned barnet sitt for ikke å fremstå som elitistisk eller snobbete. Det eneste man kan være stolt av i Norge er hvis barnet driver med idrett. Det er innenfor. Oxford er langt, langt utenfor.

I helga observerte jeg Birken-ryttere som kom i mål rett ved hjemmet mitt på Lillehammer. Å bruke titusenvis av kroner på ultralette sykler med tilhørende utstyr er ikke snobbete. Det er selve folkesjela, det, noe å snakke om på jobben og være stolt av.

Nordmenn har ikke lenger bøker i bokhylla. Bøker er ikke bare en interiørmessig bommert, men sender også signaler om at man faktisk ønsker å utvide sin horisont og lære noe. Det stuerene er å ha fire sykler og ti par ski i garasjen.

Jeg skulle ønske kulturministeren og kunnskapspartiet Venstre jobbet for kunnskapsnasjonen, ikke idrettsnasjonen, Norge. Men hva vet jeg? Jeg er bare en amatørskiløper fra Lahti som går på søndagsturer med mine 25 år gamle Karhu-ski. Til gjengjeld møtte jeg opp til praksis i lektorutdannelsen min – og har bøker i bokhylla.

Her kan du lese mer om