SVARER KRITIKER: – Det er riktig, som Rolness skriver, at det koster mindre å gi hjelp til flyktninger i fattige land enn i Europa, men summene det vises til er å sammenligne epler og pærer, skriver Jan Egeland.

SVARER KRITIKER: – Det er riktig, som Rolness skriver, at det koster mindre å gi hjelp til flyktninger i fattige land enn i Europa, men summene det vises til er å sammenligne epler og pærer, skriver Jan Egeland. Foto: YASUYOSHI CHIBA / AFP

Debatt

Ja, Rolness, vi taler flyktningenes sak

Skribent Kjetil Rolness provoseres over at jeg uttaler meg om Norges forpliktelser til å gi beskyttelse til flyktninger. Flyktninghjelpen taler flyktningenes sak, også når det verken er populært eller «lønnsomt».

JAN EGELAND, generalsekretær i Flyktninghjelpen

Rolness hevder at Flyktninghjelpen har økonomisk egeninteresse av høy asylinnvandring til Norge. Det er ikke riktig. Vi har ingen mottak av flyktninger i Norge.

Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt der det store flertallet befinner seg - i eget land eller i fattige naboland. Vi har 14.000 hjelpearbeidere, og mange risikerer livet for å hjelpe omlag ni millioner flyktninger og internt fordrevne. 

les også

Kjetil Rolness: Den kyniske samaritan

Hvis vi kun var interessert i høyest mulig omsetning, burde vi argumentere for at Norge ikke skal bruke en krone på flyktninger i Norge og i stedet bruke dem i «nærområdene» der vi jobber. Men vi har siden 1946 også et ansvar for å holde myndigheter ansvarlige for å oppfylle sine juridiske og moralske forpliktelser, enten det er Kenya som vil stenge flyktningleirer for somaliske flyktninger eller rike land som ikke vil delta i ansvarsfordelingen. 

Rolness viser til at vi i sin tid fikk midler fra en operatør av norsk asylmottak. Dette samarbeidet, som for øvrig er avsluttet, besto i at Flyktninghjelpen skulle dele kunnskap vi har etter å ha drevet flyktningleirer rundt om i verden i en årrekke, til beste for de som jobber i Norge. 

Det er riktig, som Rolness skriver, at det koster mindre å gi hjelp til flyktninger i fattige land enn i Europa, men summene Rolness viser til er å sammenligne epler og pærer. Hjelpen vi gir i nabolandene er av midlertidig karakter og skal legge grunnlag for retur så fort det er trygt i hjemlandet. Kvoteflyktninger som kommer til Norge er mennesker som ikke har utsikter til å vende hjem og som derfor må etablere et liv i et nytt land.

les også

Ble frastjålet bistandspenger i Syria

De aller fleste skal få beskyttelse i nærområdene, men for noen flyktninger er det ikke trygt å være i det landet de har flyktet til. Da er det viktig at det finnes en sikkerhetsventil hvor spesielt sårbare grupper kan komme til et nytt land som kvoteflyktning. I helt spesielle tilfeller er det også nødvendig å avlaste mottakerland som har tatt på seg et overveldende ansvar på vegne av verdenssamfunnet. 

Rolness påstår at jeg ikke skiller mellom migranter med beskyttelsesbehov og de som ikke har det. Dette er også feil. Flyktninghjelpen har alltid vært tydelige på at asylsøkere uten beskyttelsesbehov skal returneres. Flyktninghjelpen støtter hurtigbehandlingsprosedyren for «åpenbart grunnløse asylsøknader», hvor asylsøkere blir returnert i løpet av 48 timer når de åpenbart ikke har behov for beskyttelse. 

les også

For mange land lønner innvandring seg

Rolness viser til at nordmenn, som ønsker flere flyktninger, er mer skeptisk til å ta imot asylsøkere enn flyktninger med behov for beskyttelse. Her har vi alle et ansvar for å formidle korrekte fakta om hvem som kommer til Norge som asylsøkere. Det er ikke riktig, som Rolness skriver, at 60 prosent av de som kom i 2015 var økonomiske migranter. Den største gruppen som kom var syrere som hadde flyktet fra krigen. De aller fleste av disse fikk bli i Norge. Den nest største gruppen var afghanere, hvor mange får avslag, ikke fordi de ikke er forfulgt, men fordi Norge returnerer dem til interflukt, ofte i strid med FNs høykommissær for flyktningers anbefalinger. 

Det er bred lokal oppslutning i Norge om å motta og integrere flyktninger. Mange kommuner beklager seg over at de ikke får så mange flyktninger og asylsøkere som de har bedt om.

Canada har, i likhet med Norge, vært et av de landene som har tatt imot flest flyktninger i den vestlige verden i forhold til folketall. Der Canada skiller seg fra Norge er hvordan myndighetene omtaler flyktninger og ønsker dem velkommen. Canada la nylig fram en treårs plan for innvandring hvor de ønsker å ta imot 1,3 millioner migranter innen 2021. Av disse er årlig 50.000 flyktninger. 

les også

Torstein Bae mistet eleven 22. juli: - Da kunne jeg ikke være tilskuer lenger

Pluss content

Det er en myte at den store asyltilstrømningen i 2015 skyldtes vedtaket om å ta imot flere kvoteflyktninger. Den norske regjeringen sendte redningsskip til Middelhavet flere måneder før vedtaket ble gjort, så det var ingen overraskelse at en stor flyktningstrøm var på vei – også til Norge. Alle våre naboland opplevde en tilsvarende økning i antall asylsøkere på den tiden. Økningen skyldes at forholdene for syriske flyktninger i nabolandene hadde blitt prekær etter flere år med krig. I tillegg hadde det blitt lettere å ta seg til Europa via Tyrkia, og landene på Balkan åpnet grensene for transitt. 

Flyktninghjelpen skal forsvare mennesker på flukt. Vi påpeker urett som blir gjort mot flyktninger og internt fordrevne over hele verden og kommer med anbefalinger til dem som har makt til å bedre situasjonen.

Det finnes noen absolutter som ikke kan fires på. Alle land er forpliktet til å vurdere en asylsøknad fra en som har kommet til landet og hevder å være forfulgt, og ingen må sendes tilbake til et sted vedkommende vil være i livsfare.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder