HET POTET: Den siste uke har det blusset opp en ny debatt i VGs spalter om permisjonsregler for foreldre.

Leder

Den hellige tredelingen

Tredelingen av fødselspermisjon er ikke innført for å overføre størst mulige summer til den enkelte barnefamilie, men for å stimulere til en bedre balanse i familien og på arbeidsmarkedet.

les også

Norsk foreldrepermisjon – et overgrep?

Den siste uke har det blusset opp en ny debatt i VGs spalter om permisjonsregler for foreldre, etter at regjeringen justerte fordelingen mellom mors-, fars- og felleskvoten i fjor sommer. De nye reglene ga mor og far rett til femten uker hver, noe som var en øking av pappakvoten på en uke. På toppen av dette skal moren ta ut minst tre uker før termin. Resten av tiden, (16 eller 26 uker, avhengig av om man tar 80 eller 100 prosent) kan foreldrene dele mellom seg som de ønsker. Mange raser fordi de mener at staten i for stor grad går inn og regulerer hvordan familiene skal ordne seg og ikke overlater det til mor og far selv å finne ut hva som passer best for deres situasjon.

les også

Permisjonsdebatten: – Jeg ønsker tredelingen hjertelig velkommen

For norsk likestillings- og familiepolitikk er det et mål både at begge foreldre skal ta størst mulig del i barnets liv fra starten, og at begge skal stå likest mulig i arbeidslivet under og etter permisjonen. For å oppnå dette har man innført en av verdens mest rause fødselspermisjonsordninger som i størst mulig grad tilgodeser alle tre parter, mor, far og barnet. Erfaringsmessig vet man imidlertid at jo friere man stiller familiene når det gjelder hvordan de vil fordele tiden, jo mer går det ut over fars permisjon. Tall fra NAV viser at de aller fleste familier regulerer fordelingen etter hvor stor pålagt fedrekvote man opererer med: Far tar pappakvoten, mot tar mamma- og felleskvoten.

les også

Tredeling av foreldrepermisjonen: – Mor som fødemaskin

I praksis har vi altså en permisjonsordning som i de fleste tilfeller gir far en tredjedel og mor to tredjedeler av permisjonstiden. Dermed står vi fortsatt et godt stykke unna likestilling på området. Det brukes både biologiske, sosiale og politiske argumenter for å opprettholde forfordelingen. Det vanligste er at «familiene må få bestemme selv». Men selvfølgelig får familiene bestemme selv, staten legger seg ikke opp i hvordan man ordner seg i de enkelte familier. Men det politiske flertallets begrunnelse for å bruke slike enorme summer på barnefamilier er altså å skape best mulig fordeling mellom kjønnene. Så skal man få full økonomisk uttelling for de mulighetene disse ordningene gir, er man nødt til å tilpasse seg en slik fordelingsnøkkel.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder