Foto: ,

Kommentar

Selvgode tapere

EU-motstanderne vant folkeavstemningen, men har tapt hver dag siden. Det skulle man ikke tro, når man hører den selvgode
gjengen hylle seg selv.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Nei-siden feirer at det er 20 år siden Norge sa nei til EU. Menneskene vant, sier de - som om vi som stemte ja i 1994, ikke er mennesker.

Jeg var denne uken på lanseringen av nei-bevegelsens historie, av Dag Seierstad. "Folket sa nei", heter boken. Lokalet var fullt av gamle nei-folk. De gned hverandre på ryggen, mimret om gamle dager og skrøt av hverandre. Men sett fra et EU-skeptisk ståsted er det ikke mye å feire.

For sannheten er at Norge er tettere innvevd i EU enn det selv enkelte av medlemslandene er. Gjennom EØS-avtalen er svært mye av norsk lovverk styrt fra Brussel. Mye makt er flyttet fra norske lovgivere til byråkrater i EU-systemet. Norge har det meste av det et medlemskap innebærer - bortsett fra innflytelsen. Vi har ingen plass ved bordet der beslutningene tas.

Mellomstasjon ble endestasjon

I ettertid er spørsmålet om ikke EØS-avtalen egentlig var det som førte til at Norge sa nei. 127.000 stemmer skilte ja - og nei-siden. Det betyr at dersom 64.000 nordmenn hadde stemt ja i stedet for nei, hadde vi vært medlemmer i dag. Da LO-kongressen helt overraskende stemte nei til medlemskap to måneder før folkeavstemningen, mistet ja-folket i arbeiderbevegelsen mye fart. Det ble tungt å dra argumentene om arbeidsplasser og økonomisk trygghet uten LO på laget.

Jeg tror mange av dem som stemte nei, følte en trygghet i at det økonomiske forholdet til EU var på plass. Uten EØS-avtalen er jeg sikker på at LO ville sagt ja til EU, og at det ville vært langt færre Ap-folk på nei-siden, både blant aktivister og velgere.

Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland er EØS-avtalens mor. Avtalen skulle modne nordmenn til å akseptere et nærmere forhold mellom Norge og EU. Samtidig mente Brundtland og resten av Ap-ledelsen at det ville være helt uansvarlig ikke å sørge for at Norge uansett hadde en solid økonomisk avtale med EU. For dem var det ikke noe alternativ å droppe EØS for å sikre et ja til EU i folket.

Brundtland så på EØS-avtalen som en mulig mellomstasjon. Nå ser vi at den ble en endestasjon. Avtalen har lammet norsk Europadebatt fullstendig. Ingen politiske partier ser seg tjent med å snakke pent om EU. De har latt seg skremme til taushet av meningsmålinger som viser et solid nei-flertall. Senest i går kom det målinger som viste at nær tre av fire velgere ville sagt nei i dag.

Trygve Bratteli

Næringslivet har fått sitt gjennom avtalen. De er mer interessert i økonomi enn i demokrati. Næringslivet presser ikke på for norsk EU-medlemskap. Dermed kan vi konsentrere oss om de mer politiske siden av et eventuelt norsk EU-medlemskap. Som spørsmål rundt klima, miljø, naturressurser og verdispørsmål. Og om fred og sikkerhet.

Det er patetisk å se hvordan store deler av nei-siden fullstendig har avvist fredsargumentet i EU-debatten. Det var kanskje det som provoserte meg mest gjennom hele EU-kampen; mange EU-motstanderes manglende vilje til å erkjenne at den europeiske union faktisk har sikret fred i Europa.

Jeg intervjuet tidligere stortingsmann Anders Aune om EU i 1993. Som 20-åring havnet han i tysk fangenskap, og satt der til krigens slutt.

- Jeg fikk mitt Europa-syn formet i tyske konsentrasjonsleirer, sa den ivrige ja-mannen den gangen. Men tyngden i hans argumentasjon sank aldri inn i debatten.

Slik var det også forut for den første folkeavstemningen om norsk medlemskap, i 1972. Den gangen raljerte deler av nei-siden med daværende statsminister Trygve Bratteli når han snakket om fred som et sterkt ja-argument. Tenk det, 27 år etter krigens slutt, 27 år etter at Bratteli var hentet ut av likhaugen i en tysk konsentrasjonsleir, mer levende enn død, blåste de av hans erfaringer, og hans engasjement for fred i Europa.

Falskt skille

For fredsargumentet brøt med bildet EU-motstanderne ønsket å skape. Nei-siden var dyktig til å konstruere et falskt skille mellom folk og elite. De hadde med seg pengesterke deler av fagbevegelsen og mektige næringsorganisasjoner fra blant annet landbruk og fiske. Likevel klarte de å fremstå som representanter for folk flest - mot storkapitalen og makten i Oslo. Nei-siden var svært godt organisert. Og propagandaen deres fungerte.

Ja-siden var tilsvarende dårlig, både i argumentasjon og organisering. Men de var ikke fotsoldater for storkapital og pengemakt, slik nei-siden hevdet. Jeg fulgte selv EU-kampen tett, gjennom forhandlingene i Brussel, og i den politiske striden etterpå. Hardtarbeidende politikere og diplomater kjempet intenst for norske interesser i Brussel. Gro Harlem Brundtland og andre fremstående ledere reiste land og strand rundt fordi de dypt og inderlig mente at medlemskap var det beste for Norge.

Eliten i Nei til EU

Selvsagt var det gode argumenter mot norsk EU-medlemskap, da som nå. Som i alle kompliserte spørsmål, handler det om å veie ulike hensyn mot hverandre. Men slik virket det ikke, hverken i 1972 eller i 1994. Og det var nei-siden som drev den mest intense svartmalingen.

EU er et annet i dag enn i 1994, på godt og vondt. Men argumentene for norsk EU-medlemskap har ikke blitt svakere. Tvert om. Med et Russland som viser muskler, og med en verden der alle blir stadig mer avhengig av hverandre, trenger vi Europa mer enn noen gang før. Jeg mener fortsatt at Norge bør bli medlem i EU.

Vi er utsatte. Men vi er rike. I økonomisk forstand tilhører nordmenn flest eliten. Selv Nei til EU til landsmøte denne helgen avholdes på staselige hotell Bristol i Oslo - ikke på det folkelige Bondeheimen, på andre siden av gaten.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder