REAKSJON: – Blir Marine Le Pen som president i Frankrike legges EU og dødsstraff ut til folkeavstemning, skriver Bård Larsen. Foto: Kristofer Sandberg VG

Debatt

Det kan vel ikke skje her?

Vi vet av erfaring at historie og politikk kan bevege seg i retninger få hadde trodd. Som kjent bukket den liberale Weimar-republikken under på grunn av mangel på demokrater. Men kan det skje igjen?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over tre år gammel

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

Men, it has been well said, think in herds; it will be seen that they go mad in herds, while they only recover their senses slowly, and one by one.

– Charles Mackay

Det liberale demokratiet er under alvorlig press fra flere kanter. Vesten er inne i en krise (noen vil hevde sivilisasjonskrise), hvis episenter er det vi kan kalle de to «historiene». Kortformformulert på denne måten:

Bård Larsen.

1. Økonomisk krise og arbeidsløshet skyldes et eliteprosjekt som neglisjerer vanlige borgere. Innvandring og flyktninger truer vestlige demokratier og den nasjonale egenart. Velferdsstatens bærekraft og nasjonal egenart er truet. Islamistisk terror er et voksende problem og mange muslimer vil ikke la seg integrere i europeisk kultur og verdier.

2. Institusjonene våre er sterke. Folk lar seg forlede av demagoger. Innvandring går stort sett bra. Terror er (statistisk) et mindre problem. Vi har kontroll. At en del muslimer ikke integreres godt nok, skyldes i stor grad også storsamfunnets negative holdninger. Nasjonal kultur og verdier er ingen entydig størrelse.

Ingen av historiene er helt feil eller helt riktige. Det er mange i Europa som ikke ønsker massiv innvandring. Det er et faktum som det ikke er demokratisk bærekraftig å neglisjere i lengden, selv om det også gir seg uttrykk i en enorm vekst for illiberale populister. Det må møtes aktivt og på flere «fronter».

Utfordringen vi står overfor, er en reell mulighet for små eller store sammenbrudd i den liberale orden. Særlig veksten blant høyreradikale og høyreekstreme er kritisk. Disse spiller på konspirative fremstillinger av sivilisasjonskonflikt, forfalskede forestillinger om homogene europeiske fellesskap, samt resolutte og antidemokratiske, segregerende løsninger.

Et sivilisasjonssammenbrudd i den vestlige verden fremstår som lite sannsynlig. Ikke minst fordi oppslutningen om demokratiske institusjoner og liberalt demokrati fremdeles er betydelig. På den annen side kan lerretet spennes opp over en lengre tidshorisont, som også viser at historie og politikk – også i den «beste av alle verdener» – kan utarte og bevege seg i retninger få hadde trodd. Alt som virker fast, kan hurtig bli flytende og størkne i nye former.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Om demagogien slår til

Så hvilket kontrafaktisk og worst-case-scenario er mulig å forestille seg med president Trump? Etter flere år med en president som maner til konflikt, maler opp et bilde av rettsinstitusjoner, medier, akademia og andre typer «eliter» i krig med «the real people», hvor langt ville Trump være villig til å ta steget fra en mental borgerkrig til å gyve løs på institusjonene og den frie pressen? Hvordan ville det republikanske partiet posisjonere seg og hva ville det såkalte etablissementet foreta seg? Kan Trump hevde at nå kommer de og tar ham, for så å mane folket til revolusjon og å marsjere mot Washington, slik han har gjort før?

Det er litterært materiale dette, som kopiert fra forfatteren Sinclair Lewis’ roman It Can’t Happen Here fra 1933, om den fascistiske populisten Buzz Windrip, som overlegent vinner presidentvalget etter å ha lovet folket enorme sosiale og økonomiske reformer, samt å gjenoppreise patriotisme og tradisjonelle verdier.

Trump har neppe mulighet til å gjøre som Windrip, og et slikt skrekkeksempel puster ikke akkurat med magen. Et mer nærliggende scenario er Marine Le Pen som president i Frankrike.

Om hun holder ord, legges EU og dødsstraff ut til folkeavstemning. Legg til at en bølge av terrorangrep kan ramme franske storbyer. Le Pen har tidligere uttalt at det franske etablissementet er skyld i islamistiske terrorangrep på fransk jord. Det er nærliggende å tro at Le Pen vil møte motstand fra en massiv politisk storkoalisjon, bestående av det samme «etablissementet» Le Pen mener har demontert den franske nasjonalstaten.

De allerede eksisterende interne spenningene i det franske samfunnet, og mulig eskalering av disse om Le Pen blir president, øyner ikke godt håp, naturligvis avhengig av hva Le Pen faktisk implementerer av egen politikk. Om fenomenet Trump kan man si at han definitivt har åpnet en Pandoras eske, der mentaliteter i samfunnet har blitt utløst og neppe finner veien tilbake med det første.

Vi kan bare forestille oss omfanget av eskalerende og gjensidig radikalisering når dette toget for alvor begynner å rulle, der de reaksjonære kan åpne døra for en flom av illiberal venstrepopulisme og sinte unge islamister også. Som kjent bukket den liberale Weimar-republikken under på grunn av mangel på demokrater.

Falle for eget eller andres grep

Satt på spissen kan Europas liberale falle for egne grep: Både ved «idiotforklaring» av populismens velgermasse, eller ved å gå på akkord med grunnleggende liberale idealer. Opportunisme er som kjent fristende for den som sitter i posisjon.

Ifølge statsviteren Jan-Werner Müller er det likevel viktig at liberale våger å gå inn på den banehalvdel populistene opererer på: «Å gå inn i debatt med dem betyr ikke nødvendigvis å gi dem legitimitet. Det er viktig å forstå at man kan ta deres bekymringer på alvor, uten å adoptere det politiske rammeverket som formulerer disse bekymringene.»

Den britiske forfatteren og spaltisten Nick Cohens poeng er langs samme linjer. Det er tvingende nødvendig å avsløre hulheten i den demagogiske nasjonalismen, skriver han. Den må bekjempes med historiske kjensgjerninger. Selv om det er gode grunner for «liberal skyld», er alternativet populistene forsøker å selge inn til befolkningen basert på falske premisser, som Europa smertelig har erfart, men kanskje har glemt, mener Cohen.

Les også: Nick Cohen – Partiet som gjør Storbritannia eklere

Men det er ingen enkel sak å formidle dette. «Prøv», skriver Cohen, «og du blir møtt med fornærmelser som har blitt til klisjeer: Ikke vær elitist. Ikke patroniser. Ikke spark nedover.» Det er et maktspråk som har ført til stor suksess. Ikke er det sant heller, for etter Brexit gir det ikke lenger mening å snakke om en «liberal elite», forsetter den polemiske Cohen: «I stedet har vi en selvskrytende, nasjonalistisk elite som stolt flagger sin egen ignoranse.»

Cohens tekst er pessimistisk og preget av den samme tvetydigheten og frustrasjonen som hjemsøker det liberale Europa: «Liberale teknokrater som 'behandler vanlige folk som fjols' får ikke, og fortjener heller ingen oppmerksomhet. Prøv heller å overbevise 'vanlige folk' om at deres presumptive talsmenn behandler dem som fjols, så har dere kanskje en mulighet til gjennomslag. Da vil de muligens lytte.»

Les også: Bård Larsen – Liberalere i alle land, foren dere!

Ute av kontroll

Allikevel er ikke all definisjonsmakt og løsninger prisgitt Europa. I dag står demokratiske stater ofte som tilskuere til diktaturstaters behandling av egen sivilbefolkning. Det internasjonale samfunn kan i overskuelig fremtid bestå av to parallelle globale systemer, autoritære og liberale, med Trump som mellommann med sympatier for autokratiet i Moskva.

Den geopolitiske maktbalansen er, sett fra et vestlig ståsted, inne i en lite lystelig fase. Russisk desinformasjon flommer over oss og en medieverden som ikke helt makter å filtrere den. Putins nære kontakter og tidvis finansiering av venstrepopulistiske, og særlig reaksjonære populister er kjent.

Strategien er selvsagt å nøre opp under mistillit og skape politisk kaos, og urovekkende mange svelger agnet. Russland kan i praksis gjøre som de vil på Krim og i Ukraina, men også i Midtøsten. Om Trump, Le Pen, tyske Frauke Petry og andre reaksjonære populister får det som de prediker, kan Putin kanskje ubesværet forsyne seg av Baltikum (og dermed gi norske myndigheter noe å tenke over).

Den hemningsløse russiske (tønne)bombingen av Syria – i allianse med Bashar al-Assad – har et stadig voksende antall flyktninger som konsekvens. Ifølge Philip Breedlove, som inntil juli 2016 var NATOs militære øverstkommanderende i Europa, er bombingen et ledd i Putins strategi for destabilisering av Europa. NATO-landet Tyrkia går i stadig mer autoritær retning. Land som Polen, Ungarn og flere andre EU-land i øst blir også mer autoritære. Mangelen på en felles strategi, men også handlingslammelse, fra EU, USA og NATO, har ført til en delvis normalisering, og i verste fall legitimering, av en ny illiberal orden.

For Polens del har vi sett at EUs ambivalente og ganske puslete reaksjoner mot Viktor Orbáns demontering av den liberale orden i Ungarn, i praksis har virket motiverende for Jarosław Kaczyński til å gjøre noe lignende i Polen. I tilfellet Ungarn har dette åpenbart også vært vanskelig å turnere realpolitisk for EU, da Orbán har én fot hos Putin og én i EU. Det er på høy tid å sende kraftigere signaler om at EU ikke aksepterer parallelle systemer innad i egen organisasjon, slik at EUs liberale fundament overholdes

Lytte og handle

Så hva kan gjøres? Det er et tungt ansvar som hviler på våre politikere. Det finnes ingen enkle løsninger, og overmot har vi nok av.

Ellers er det egentlig ikke stor uenighet blant de som forsker på populisme, om at populismen også må forstås som uttrykk for bekymring som også har reelle årsaker: Økonomi, avmakt, arbeidsløshet, høy innvandring, terror og fremmedgjøring. Noen av disse bekymringene vil føre til forandringer i de europeiske etablerte partienes politikk, hvis ikke risikerer man å miste demokratisk bærekraft (det er ikke mulig å regjere uten velgermandat). Minervas redaktør Nils August Andresen skrev om dette i Vårt Land (12.10.16):

«Når mange nok opplever at deres interesser ikke tjenes, eller at deres kulturelle uro ignoreres, og de får høre at politikken likevel er den er den eneste moralsk rette, er veien kort til å forkaste selve moralen. I flere land har slike bevegelser styrket seg dramatisk. Da er veien fra godhetstyranni til helt andre former for tyranni plutselig politisk mulig.»

Mange liberale innså i 2015 at tempoet i innvandringen og antallet flyktninger måtte reduseres. Det ble også gjort, selv om flyktningproblematikken ikke er løst. Regningen for flyktningkrisen vil komme fortløpende de neste årene. Dette kan kommuniseres bedre, også hvorfor det gjøres tiltak, inkludert en viss innrømmelse av å forstå og akseptere andres bekymringer.

I tillegg er det tvilsomt at de aller mest overnasjonale aspirasjoner i EU-systemet vil kunne fortsette, uten fortsatt massiv folkelig motstand. Kanskje bør noe av makten fra EU-systemet tilbakeføres til de nasjonale parlamentene.

Alle vil være trygge

Til syvende og sist er stabilitet nøkkelordet. Folk må føle seg trygge for å være sindige liberale. Det kan altså være så enkelt (og så vanskelig) som den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama har uttalt: Hvis Europa kan levere økonomisk vekst og arbeid på en troverdig måte, vil man kunne gjenvinne tilliten. Alternativet ser ikke særlig hyggelig ut.

Å henfalle til håpløshet gir liten næring til håp og fremskritt (mea culpa). Det er fort gjort å dyrke dystopien fordi så mye har gått galt før, noe som ble treffende karikert i en klassisk tegneseriestripe i magasinet New Yorker: «Den som ikke kjenner sin historie er dømt til å gjenta den, mens de som kjenner historien, er dømt til å være passiv tilskuer når alle andre gjentar den.»

Les også

  1. Hagens trompet gjaller igjen

    Kan vi få en Trump i Norge, spør mange, lettere sjokkskadet etter det epokegjørende USA-valget.
  2. Troen på det liberale demokratiet

    Det er på moten å snakke om at dagens politiske klima minner om 1930-tallet, da det liberale demokratiet falt i møtet…
  3. Populistisk korrekthet

    «The best lack all conviction, but the worst are full of passionate intensity», skrev den irske poeten William Butler…
  4. De belugaliberales forakt

    I beste fall kan det amerikanske presidentvalget fungere som en slags forsonende renselsesprosess – at samfunnets eliter…
  5. En ekstrem tid

    Vi som er liberale demokrater har en særlig plikt til å sette foten ned mot den dypt antidemokratiske og…
  6. Liberalere i alle land – foren dere!

    Enhver liberaler bør kjenne sin besøkelsestid i tiden vi nå går inn i.
  7. Kronikk: Partiet som gjør Storbritannia eklere

    Det britiske anti-EU og anti-innvandringspartiet UKIP arrangerer årskonferanse i helgen, knappe tre måneder før…

Mer om

  1. EU
  2. Brexit

Flere artikler

  1. Det liberale komplottet

  2. Liberalere i alle land – foren dere!

  3. Har den «europeiske eliten» mistet kontakt med egen befolkning?

  4. Kampen om historien

  5. Radikalt samrøre i Frankrike

Fra andre aviser

  1. Høyresiden i Europa er i sterk fremvekst. Men for liberalt innstilte borgerlige er ikke det særlig gjevt.

    Aftenposten
  2. Spent på hva vi har i vente fra høyrenasjonalistiske populister? Da bør du følge nøye med på utviklingen i Polen.

    Aftenposten
  3. Så lenge ikke populistene får for mye makt, kan populismen få positive konsekvenser.

    Aftenposten
  4. BT mener: «Fremveksten av popu­lisme i verden er et poli­tisk sykdoms­tegn»

    Bergens Tidende
  5. Putins forakt for demokratiske verdier gir grunn til bekymring

    Bergens Tidende
  6. Vestlig autoritær populisme på kraftig fremmarsj

    Bergens Tidende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder