GIKK AV: Med arbeidsminister Iain Duncan Smiths hastige avgang fredag kveld, kom den opprivende konflikten innad i det konservative partiet til syne. Her forlater IDS Downing Street etter å ha blitt pålagt å kutte 16 mrd kr i trygdeutgifter.

GIKK AV: Med arbeidsminister Iain Duncan Smiths hastige avgang fredag kveld, kom den opprivende konflikten innad i det konservative partiet til syne. Her forlater IDS Downing Street etter å ha blitt pålagt å kutte 16 mrd kr i trygdeutgifter. Foto: Leon Neal Afp

Kommentar

Kommentar: Borgerkrig på høyresiden

EU-spørsmålet er ikke lenger en tikkende bombe i den britiske regjeringen. Den har eksplodert og utløst åpen borgerkrig i Det konservative partiet.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Det er problemer innad i britisk høyre: Arbeidsminister Iain Duncan Smiths overraskende avgang fredag kveld kom som følge av en akutt budsjettstrid mellom IDS, som han kalles, og finansminister George Osborne.

En opprivende avskjed i unåde som ikke kan overdrives, ifølge den enorme mediedekningen i hjemlandet. Interessant nok er det særlig høyresidens presse som i utstrakt grad har brukt spalteplass til å brette ut de indre motsetningene i partiet.

Da nyheten eksploderte ved nitiden fredag og Downing Street skjønte at redaksjonene satt med det samme åpenhjertige og konfidensielle avskjedsbrevet som David Cameron hadde mottatt bare noen timer tidligere, skal det også ha gått en sikring eller to i statsministerresidensen.

Lest denne VG-kommentaren? «Slaget om Storbritannia»

Camerons karakteristiske overklasseengelsk ble ifølge den konservative avisen The Times' kilde hyppig krydret med britiske kraftuttrykk på fire bokstaver. Dessverre hadde han også gjentatt dem i en overkant saftig telefonsamtale med IDS, noe flere tilhørere skal ha fått med seg.

Slikt sømmer seg dårlig for en regjeringssjef som vil fremstå som en dannet mann med kontroll.

Moralsk disputt

Utgangspunktet for helgens oppgjør, den delikate konflikten mellom EU-motstanderen IDS og Ja-mannen Osborne, har «alt». Ikke bare en politisk uoverensstemmelse om hvordan regjeringen skal disponere det offentliges penger, men også personlige motiver og en moralsk disputt som går rett i Det konservative partiets hjerte.

For å dekke inn et krevende underskudd på statsbudsjettet ble arbeidsminister Iain Duncan Smith pålagt å kutte 1,3 milliarder pund (ca.16 mrd kr.) i trygdepotten til uføre. Samtidig ønsker finansministeren å gi skattelette til øvre del av middelklassen og til øyrikets mest velstående. På TV søndag sa IDS at det er å «sette rike Tory-velgere foran Storbritannias fattige arbeidere».

«The Nasty Party»

For dagens Tory-lederskap gjør det vanvittig vondt å høre fra en tidligere minister at de fører en splittende og klassedelende politikk for å tviholde på sin egen makt. David Cameron og kompisen George Osborne har tvert i mot hatt som politisk prosjekt å implementere den amerikanske ideen om en «medfølende konservatisme», vel vitende om at det hefter et inntrykk av ufølsomhet ved partiet. En arv fra jernkvinnen Margaret Thatchers dager, og som også kommer til uttrykk i det nedsettende klengenavnet på Toryene som «The Nasty Party» – som kan oversettes med det ekle, eller det onde partiet.

Motsetningene mellom IDS og Osborne bærer nemlig i seg også dette aspektet. Skotten og katolikken Iain Duncan Smith er sønn av en tungt dekorert krigshelt og Spitfire-pilot fra Annen verdenskrig, og tok selv militær utdannelse – først om bord på et marinefartøy i tenårene, siden på prestisjeakademiet Sandhurst. George Osborne er født inn i en anglo-irsk adelsfamilie, som er en del av det protestantiske aristokratiet som en gang dominerte Irland politisk, økonomisk og sosialt. Når tiden er inne blir han den 18. baronett av Ballentaylor.

Partileder

Iain Duncan Smith overtok styringen av Det konservative partiet etter William Hagues andre valgnederlag i 2001 og satt som partileder i tre år. Det er også en dimensjon i denne mannjevningen, der Osborne inntil nå har vært ansett som Camerons kronprins både som Tory-leder og statsminister.

Etter valget i fjor vår utnevnte han sin finansminister til kabinettets Førstesekretær, en honorær og lite brukt tittel som i praksis gjør ham til statsministerens stedfortreder og gir forrang over regjeringens øvrige ministre.

Denne kroningen av Osborne samtidig som at Cameron selv varslet at han ikke akter å sitte perioden ut, men trolig kommer til å gå av på landsmøtet i 2019, vakte forbitrelse i partiet og har bidratt til den kraftige uroen som nå er kommet til overflaten.

Boris & Brexit

En av statsministerens tydeligste kritikere i så måte er Londons populære ordfører Boris Johnson, som selv er ute etter ledervervet, og som ved å stille seg i front for EU-motstanden i partiet også har posisjonert seg som utfordrer til å overta regjeringsansvaret om ja-siden skulle tape.

VG-kommentar: «Værhanen Boris sjekker den politiske vindretningen»

For selv om Iain Duncan Smith har bedyret at hans avgang kun handler om finansminister George Osbornes behandling av uføre trygdemottakere, er det få som tenker at dette ikke har noe med hans egen EU-kritikk av regjeringen å gjøre.

Som den første i Camerons kabinett til å tone flagg mot statsministeren, beskyldes han nå for å benytte de uføre som påskudd for å kunne posisjonere seg ytterligere i EU-kampen. En stilling han benyttet til fulle hele søndagen da han satt i hvert bidige TV-studio i Storbritannia og langet ut mot sine egne.

Hvorfor dette skjer nå handler ikke bare om en enkelt sak, «Brexit», som splitter øyfolket, men om et helt politisk landskap som har forvitret.

Politisk selvskading

Det skjer fra tid til annen at partier nærmest utsletter seg selv, slik det britiske arbeiderpartiet Labour tidvis har hatt for vane. Men da Tony Blair gjenerobret regjeringskontorene i Whitehall i 1997, var det de konservative som med flid startet selvskadingen.

Den underlige situasjonen i Storbritannia i øyeblikket er at alle de store partiene har kollapset samtidig. Det liberaldemokratiske partiet befinner seg i en kalket grav etter et valgresultat hvor hele organisasjonen gikk i oppløsning, og det fremste opposisjonspartiet har prestert å velge en leder som ingen, ikke en gang i eget parti, orker se for seg som statsminister. I tillegg har Labour utpekt en skygge-finansminister til venstre for virkeligheten som synes å mene at kapitalismen er den største trussel mot britisk økonomi.

VG-kommentar: «Tåke i kanalen – kontinentet isolert»

I et samfunn som det britiske, hvor konkurranse står sterkt, er det nettopp fraværet av reell politisk konkurranse som gjør at det konservative partiet nå går nedenom og hjem. Det finnes ingen troverdig opposisjon som de kan bryne seg på, ingen sannsynlige samarbeidspartnere å utfordre. De eneste Cameron & co har å slåss med, er hverandre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder