Vi, den digitale mobben
Å drite seg ut på nettet er blitt livsfarlig. For den digitale gapestokken er nådeløs. Og den kan vare evig.
Vet du hvorfor gapestokken ble avskaffet? Fordi den rett og slett var for brutal. «Det virker rart at spott og vanære noen gang er blitt antatt som en mildere straff enn døden (…)», skrev den amerikanske grunnlovsfaderen Benjamin Rush i 1787 (Ronson, 2015).
Flere nordmenn tok sine liv etter å ha blitt utsatt for gapestokken på 17- og 1800-tallet. Gapestokken ble avskaffet i Norge i 1848. Vi ble et sivilisert samfunn hvor all avstraffelse skulle utmåles av en domstol etter en rettferdig rettergang.
Mer ødeleggende, mer brutal
Gapestokken er gjeninnført i den digitale tidsalder. Og nå trenger vi ikke sognepresten eller ordførerens velsignelse for å spytte på helt vanlige folk som har vært dumme nok til å begå en feil.
Dagens gapestokk er langt mer ødeleggende. Langt mer brutal. Fordi den er evigvarende. Fordi den har gjort oss alle til bødler. Uten lov og dom. Vi tror vi redder verden. En rasist, en kvinnehater, en dyreplager ad gangen. I realiteten er vi ofte i blodtåke. Vi misforstår, overdriver og videreformidler usannheter. Mediene blir ofte del av mobben. Alt spinner ute av kontroll. Og da er det for sent. Livet til vanlige mennesker, uten makt eller posisjon, kan bli ødelagt.
Når en anerkjent journalist blitt tatt for plagiat er det alvorlig. Det skal frem i lyset. Når en ordfører lyver om sponsede turer er det av allmenn interesse. Viktige posisjoner kommer med økt ansvar. Bryter du samfunnskontrakten må du være forberedt på å bli stilt til veggs. Men når ordinære mennesker begår tabber kan mengden og formen av kritikk bli så voldsom at vi i realiteten snakker om en mobb. En digital gapestokk. Og da har man gått for langt.
VG+: Gi meg en kjendis jeg kan hate. Please!
Det er summen
Det er aldri den ene tweeten. Det er summen. Det er når vi går sammen at effekten blir katastrofal. Har du løyet? Drept fugler på taket på en Shell-stasjon? Kommet med en spøk, som kan oppfattes rasistisk, diskriminerende eller kvinnefiendtlig? Da er du ferdig. De kommer etter deg, og de tvinger deg i kne, til du gråter deg i søvn.
Jeg sier «de», men det er selvsagt «vi». Meg inkludert. Jeg var en av de som retweetet meldingen til den amerikanske 30-åringen Justine Sacco: «Going to Africa. Hope I don’t get AIDS. Just kidding. I’m white». For et ufyselig menneske tenkte jeg. Inntil den britiske forfatteren Jon Ronsons nye bok om netthets og skam traff meg som et slag i magen. Jeg var del av mobben som ødela livet til Sacco. Tweeten hennes var sarkastisk. Hun var et vanlig menneske. En PR-sjef med 170 twitterfølgere. Hun mistet jobben og omdømmet og seg selv på direkten, mens hundretusener av oss så på. Hun ligger nede, selv to år etter.
«Du er virkelig skamløs»
Ronson beskriver prosessen i «public shaming», altså den digitale gapestokken, i boken «So you’ve been publicliy shamed». Prosessen er universell.
I løpet av de to siste ukene er jeg blitt vitne til to lokale tilfeller: Mammablogger Karianne Gamkinn skrev et blogginnlegg som ble massivt delt. Men på søndag ble hun avslørt. Deler av innholdet var kopiert fra et amerikansk blogginnlegg. Twitter lyste opp som et juletre om «tyveriet» hun begikk. «Du er virkelig skamløs», skrev en på twitter. Hun ble latterliggjort og hetset i hundrevis av kommentarer på Facebook og Twitter. Lokalavisen, TV2 og Medier24 kastet seg på. Først tilbakeviste hun, så ba hun angrende om unnskyldning.
14. juli publiserte VG en video av en mann med rive som hakket i hjel fugleunger på taket på Shell-stasjonen på Finnsnes i Troms. En snutt på noen sekunder filmet av en privatperson, spredte seg som ild i tørt gress. Det seerne ikke visste var at han avlivet to terneunger, fordi disse var skadet, og han mente at det å avlive dem var det mest humane. Det dannet seg en mobb mot mannen. En melding ad gangen. Han karakteriserer opplevelsen som et «inferno av hets og hatmeldinger». «Det har vært et helvete rett og slett. Jeg har nesten ikke sovet siden videoen kom ut», sier mannen til VG. Også personen som gjorde opptak av hendelsen ble utsatt for hets og sjikane.
Hva gjør du?
Det Gamkinn gjorde var feil. Det mannen med riven gjorde var feil. Å påpeke det er ikke feil. Men på nettet eskalerer det i rasende fart. Vi mister kontrollen. Det er kanskje derfor vi har et rettssystem? For når vi samler oss til en mobb, mister vi hemninger. Vi umenneskeliggjør vår ofre, før vi fniser av en eventuell beklagelse vi tvinger frem.
Det mest skremmende er at ingen er trygge. Kun en screenshot og dine svakeste øyeblikk og verste tabber har fått evig liv. Google, Facebook og Twitter, som har skapt rom for gapestokken gir stort sett blanke. Milliardselskapene griper sjeldent inn, det vet alle som har prøvd å rapportere trusler og hets.
Så da koker det ned til følgende: Hva gjør du når noen begår sin livs tabbe og det er delt på nett? Og du egentlig ikke vet nok? Skal du bli tuen som velter lasset?
Twitter @ShaziaSarwar
Skipsreder Torstein Hagen til VG: Lei seg for at det han spanderte på Trude Drevland «ble oppfattet feil»
Et samfunn av mobbere?
Bergens-ordføreren: – Jeg beklager på det sterkeste
Frifant seg selv i forvirringens navn
