bilde

Foto: Tegning: Roar Hagen , VG

Kommentar

Kommentar: EU vil ha overnasjonal grensevakt

Foreslår mobil grensestyrke som også kan settes inn i Norge

En ny grense- og kystvakt under EU-kontroll presenteres i Strasbourg i dag. Planen er svar på tiltale fra innvandringskritiske medlemsland. Som forventes å
stemme mot.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Forslaget om en overnasjonal vaktkommando som skal styrke kontrollen til vanns og til lands i Schengen-området, inklusive Norge, blir formelt foreslått av EU-kommisjonen torsdag.

Mandag kveld ble det nye grenseinitiative drøftet av EUs utenriksministre i Brussel. Mottakelsen var delt. Frankrike og Tyskland er for, men både Ungarn og Polen er skeptiske, melder EUobserver i morgentimene i dag.

Grensestyrken vil omfatte et mannskap på ca. 1 500, ifølge EUobserver, og skal kunne utkalles til spesifikke operasjoner på kun tre dagers varsel. Den skal erstatte dagens Frontex, som har ansvar for å samordne EUs grensekontroller. Mens Frontex ikke har annet enn koordinerende funksjon, skal den nye organisasjonen være utstyrt slik at den kan overta den operative kontrollen ved enhver grenseovergang.

Merkel

Etter Angela Merkels tale til eget partilandsmøte i Karlsruhe mandag, ligger det i kortene at en maksgrense for flyktninger er nådd også i Tyskland, og at hennes regjering vil «merkbart redusere» tilstrømmingen. Da må det bli vanskeligere å komme inn i EU.

Myndighetsområdet for den nye kontrollstyrken vil være Schengens yttergrenser, herunder Norge, Island og Sveits, men ikke Storbritannia og Irland. Grense- og kystvakten skal angivelig være under Kommisjonens kommando, og kan settes inn etter konsultasjoner medlemsstatene imellom, men vil ikke behøve konkret anmodning fra det land hvor styrken settes inn.

I en gitt situasjon kan det bety at for eksempel grensestasjonen ved Storskog underlegges EU-kontroll, uten at Norge har bedt om det, men fordi medlemsland i unionen vi ikke ønsket innflytelse i, har bestemt at det er best slik.

Overnasjonalitet

Det er punktet om overnasjonalitet som har gjort at EU-stater som tidligere har anklaget Brussel for unnfallenhet i flyktningkrisen heller ikke vil ha en slik grensestyrke. Den vil bli oppfattet som et angrep på nasjonal suverenitet. Polen har en historisk begrunnet aversjon mot den slags. Men landet mistenkes også for å ha en dobbel agenda. Dagens Frontex, som foreslås nedlagt, har hovedkvarter i den polske hovedstaden og representerer både prestisje og arbeidsplasser.

VG-kommentar: Kontroll i grenseland

Samtidig er det de gamle østblokkstatene som er minst fornøyd med Schengen-kontrollen, og som har gjort at de har satt opp sine egne fysiske yttergrenser for å holde flyktningene ute.

Slik har det oppstått et narrativ, en etablert fortelling om at flyktningkrisen er EUs skyld. Det er det ikke. For det første kommer flyktningene fra en region i krig og et land i oppløsning, utenfor unionen. For det andre har EU tvert imot kommet med konkrete forslag til en solidarisk løsning. Er det et punkt i historien hvor vi virkelig har hatt behov for overnasjonal koordinering, er det nå. Det har EU svart på.

Problemet er ikke EUs håndtering av krisen, men medlemsland som insisterer på å forvalte flyktningstrømmen som et eksklusivt nasjonalt anliggende uten å ta hensyn til den internasjonale dimensjonen.

I Brussel i går minnet EU-minister Vidar Helgesen (H) sine østeuropeiske kolleger samlet til utenriksministermøte om at «land som hittil har vært betydelige mottagere av europeisk solidaritet, bør nå vise at de kan være givere av europeisk solidaritet.»

Kompromisser

Men alt dette er kompromissmaskineriet i Brussel godt kjent med. Det er normalsituasjonen; å mekke til en felles plattform som medlemsstatene kan akseptere med regler som alle kan effektuere. Eller flest mulig, i hvert fall. De landene som sitter i EUs besluttende organer kan søke om nasjonale unntak, dersom det er hensiktsmessig begrunnet. Vi andre får ta det vi får.

I kontrast til dette konkrete grepet i Brussel for å håndtere en presserende situasjon, har vi den andre fortellingen. Den som kan oppsummeres med Dagbladets overskrift forrige lørdag: «EU-samarbeidet bryter sammen».

Det er ikke avisens syn, men en oppsummering av spådommer fra eksperter som har sett inn i glasskulen etter at Danmark sa nei til utvidet deltagelse i EUs justis- og politisamarbeid. Valgresultatet var tydelig nok, men sa det egentlig noe annet enn at danskene foretrekker status quo fremfor det de ble spurt om – å utvide justissamarbeidet med EU?

Antikrist

Slike nyanser går tapt når EU-forståelsen koker ned til fortolkning av endetidstegn. Lite har i så måte endret seg siden Dagen-redaktør Arthur Berg og kristenfolk på Vestlandet advarte mot «Det nye Romerriket» hvor Antikrist hadde sete, og sammenlignet EU med «Dyret» i Åpenbaringen.

Retorikken er sammenfallende i utlegningen av hvordan Romatraktatens fariseere har utløst en sammenhengende syndflod av eurokrise, masseledighet, boligbobler, nyfattige og nå sist; en pågående flyktningstrøm av islamister til det europeiske kontinent.

Alt mens ytterliggående fløypartier som har funnet sammen med radikale ensaksbevegelser i EU-motstand og Brussel-hat, «fosser frem», leser vi, på meningsmålingene. Det er indre opprør mot forbundskansler Merkel i Tyskland, nasjonalistene marsjerer i gatene, hører vi, og er det noe vi ikke liker å høre er det lyden av taktfaste tyske nasjonalister.

Nå skal de angivelig ha en oppslutning på ti prosentpoeng, sies det. Jawohl! Men partiene som støtter den tyske flyktningpolitikken har 90 prosent i ryggen, ifølge de samme meningsmålerne. Og når hver fjerde velger oppgir at de i dagens situasjon slutter opp om Angela Merkels parti, er det mye som tyder på at anslaget marsjerende tyskere er mildt overdrevet.

Refleksjon

For cup er cup, stafett er stafett, og valg er noe helt annet. Protestpartiene kanaliserer mange proteststemmer, men ikke når folk flest går til urnene. Da velger de ansvarlighet og konvensjonelle partier. Det er en tid for å rase, en tid for å stemme, for nesten å sitere Predikeren.

Det bør også komme en tid for refleksjon rundt det faktum at et stort flertall av unionens egne borgere mener medlemskapet har vært bra for ens eget land. Ifølge EUs Eurobarometer, som måler innbyggernes tilfredshet med fellesvalutaen, er også oppslutningen om euroen nå høyere enn noen gang.

EUs demokratiske underskudd er kritikkverdig. Det må reformeres. Byråkratiet likeså. Men det er andre som synes å ha et større problem med EUs legitimitet enn unionen selv.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder