MATGLEDE: – Så å si all landbrukspolitikk vil fremover dreie seg om å «legitimere» at vi har egen matproduksjon i Norge. Da er det lurt for bondeorganisasjonene å slå seg sammen med matglade folk, altså folk politikere kaller velgere, skriver Yngve Ekern.
MATGLEDE: – Så å si all landbrukspolitikk vil fremover dreie seg om å «legitimere» at vi har egen matproduksjon i Norge. Da er det lurt for bondeorganisasjonene å slå seg sammen med matglade folk, altså folk politikere kaller velgere, skriver Yngve Ekern. Foto: Andrea Gjestvang VG

Landbruksoppgjøret: Råd til bøndene: Samarbeid med oss velgere!

MENINGER

I landbruksoppgjøret handler det egentlig om å «legitimere» norsk landbruk. Den norske matproduksjon trenger vår støtte, men må også vise vilje til forandring. Da kan den urbane hipsteren bli bondens beste venn.

debatt
Publisert: Oppdatert: 27.04.16 10:54

YNGVE EKERN, matjournalist, forfatter og foredragsholder

Målpris? Dekningsbidrag? Nei, ikke alle forstår hva bøndene og departementet snakker om nå i landbruksoppgjøret. Men stadig flere av oss byfolk og andre som ikke har traktor-lappen vet hva matvett er.

Vi bryr oss om ren og trygg mat. Nå er det på tide at bondeorganisasjonene lukker oss inn i fjøsvarmen og snakker et språk vi kan begripe og bruke til politisk utvikling. Landbruksoppgjøret er en av Norges mest hemmelige forhandlinger. Et svært komplisert støttesystem og begrepsapparat er som skapt for å holde«utenforstående» langt unna.

For flere analyser og meninger: Følg VG Meninger på Facebook!

Med ryggen mot låveveggen

14 milliarder kroner, sånn cirka. Det er pengene vi bruker på støtte til landbruk her i steinrøysa, et land som ikke akkurat er skapt for store og effektive gårder. Dette er omtrent like mye penger som vi bruker på svenskehandel. Ikke en kjempepost på budsjettet.

Andelen vi bruker på å sikre oss mat blir stadig mindre. Ved inngangen til 1980-årene utgjorde overføringene til landbruket fem prosent av statsbudsjettet. I dag er prioriteringen at vi bruker helt ned mot én prosent i landbruksstøtte.

Tallenes tale fra Statistisk sentralbyrå forteller om bønder som står med ryggen mot låveveggen. Siden 1990 er 20 prosent av kornåkrene våre lagt ned. Antallet melkebønder er sunket like mye, altså med 20 prosent, og det bare siden 2010. Vi lever i høyere og høyere grad av importert mat.

I kjøttproduksjonen er vi blitt så avhengig av å importere enorme mengder soyaprotein fra Brasil, at både kylling- og svineproduksjonen ville gått helt i stå på få måneder dersom denne importen skulle opphøre.

Parallelt med forverringen – og her kommer den gode nyheten! – har interessen for sunn og god mat aldri vært større.

Les også: Aasmund Nordstoga – Anne Knudsdotters kinderegg

Vi er mange som vil ha lokalt

Omsetningen av lokalmat vokser tre ganger raskere enn resten av dagligvaremarkedet. Folk strømmer til Bondens marked, kooperativer som henter mat direkte fra bønder brer om seg. Antall andelslandbruk, der ikke-bønder slår seg sammen om matproduksjon, øker eksplosivt. Fra hagemesser meldes det at publikum er blitt mer interessert i å dyrke matvekster enn blomster. De unge og urbane som surfer på bølgen av nye småbryggerier – ja, de er også opptatt av landbruk. Øl er jo flytende brød!

Les også: Derfor smaker øl annerledes for kvinner

Vi vil ha kortreiste spesialiteter, vi vil ha økologisk, vi vil ha kjøtt fra dyr som har gått på beite. Og vi er mange.

Det vi ikke vil er at bildene av glade og drøvtyggende kyr på melkekartongene skal avvike fra virkeligheten. Vi vil ikke at bonden skal stappe mest mulig importert kraftfôr i kuene for å få 10 000 liter melk ut av dem, når 7000 liter kvalitetsmelk er bedre.

Blir vi lyttet til, eller rådspurt? Nja, så smått. Til nå har landbruket satset på å berge restene av et statlig samarbeid med røtter flere generasjoner tilbake. Bøndenes organisasjoner har vegret seg for å bruke vår tids moment i den nye folkelige matbevegelsen. Men noe er i ferd med å skje.

I vår kom de store landbruksorgansiasjonene endelig i takt med oss «sivile» matinteresserte og gikk inn for bred støtte til mer økologisk produksjon. Da bøndene mandag denne uken la frem kravet i årets jordbruksoppgjør, var det akkompagnert av en video med bønder som synger at å lage god kvalitetsmat er verdens viktigste jobb.

Vi ser et økende engasjement rundt hvordan maten vår blir til, sa Bondelagets leder da kravet ble overlevert i landbruksdepartementet. For å møte dette engasjementet ble det understreket at trygg mat produsert over hele landet, ikke billig mat, er målet.

Nisjemat og kortreiste spesialiteter må støttes av en viss volumproduksjon. Vi kan ikke alle spise ost fra gårdsysterier hver dag. Jarlsberg hører med. Men nisjen på lasset ser nå ut til å få mer oppmerksomhet av det konvensjonelle landbruket.

Les også: Bonde om Ernas prompeutspill – En illeluktende avsporing!

Bryte med tradisjoner

Bøndenes krav i årets jordbruksoppgjør er 860 millioner mer i økonomisk ramme. 577 millioner i vanlig støtte, 193 i form av økte priser – som tilsvarer 37 kroner per forbruker. Et moderat krav, og uttrykk for at vi står ved et verdivalg, mente Bondelaget og Småbrukarlaget. Ikke moderat, kvitterte statens forhandlingsleder.

Forhandlingene føres «på kammerset» og skal være ferdig til 17. mai. Resultatet blir antakelig lite å rope hurra for. 400 millioner har vært regjeringens tilbud de siste to årene. Tradisjonen er at bøndene svelger det departementet byr på . Brudd i forhandlingene får ingen betydning ut over påstander om at selve det hellige «forhandlingsinstituttet» står i fare.

Hvis vi skal fortsette å produsere mat i Norge må norske bønder uansett bryte med noen tradisjoner. Internasjonale frihandelsavtaler er i ferd med å innhente det norske landbruket, med større konkurranse på pris og svekkelse av tollvernet.

Så å si all landbrukspolitikk vil fremover dreie seg om å «legitimere» at vi har egen matproduksjon i Norge. Maten må være bedre og tryggere enn det EU serverer, og produksjonen må gjennom beiting opprettholde vårt unike kulturlandskap.

Da er det lurt for bondeorganisasjonene å slå seg sammen med matglade folk, altså folk politikere kaller velgere. Kan hende vil mer og mer av landbrukspolitikken styres av Stortinget, ikke av forhandlinger bak lukkede dører.

Da er det bare byfolk med stemmerett som kan redde bøndene.

Her kan du lese mer om