FAMILIEBILDE: Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif, Irans ambassadør o IAEA Ali Akbar Salehi, Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, Storbritannias utenriksminister Philip Hammond, USAs utenriksminister John Kerry and energiminister Ernest Moniz i Wien etter at atomforhandlingene var sluttført. Foto: Reuters,

Kommentar

Atomavtale i Iran: Et virkelig gjennombrudd

I blant brukes ordet historisk om noe som knapt er verd en fotnote i historiebøkene, men dagens kunngjøring om en atomavtale i Wien er virkelig historisk.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Striden om Irans atomprogram har pågått i tiår, USA og Iran har ikke vært på talefot siden 1979 og avtalen som nå foreligger vil forandre Midtøsten, kanskje mer enn vi tror.

For USAs president Barack Obama er Iran-avtalen hans største diplomatiske gjennombrudd. Noe av det første Obama gjorde da han ble president var å rekke ut en hånd til Iran, ut fra tanken om at det er minst like viktig å snakke med sine fiender som sine venner.

At den amerikanske utenriksminister John Kerry i over 17 sammenhengende dager forhandlet i Wien etter i alt 20 måneder med møter viser med all tydelighet hvor viktig atomavtalen er for denne administrasjonen. Den lange, ressurskrevende prosessen starter tidlig i Obamas første periode med hemmelige forhandlinger som ledet frem til en midlertidig avtale mellom stormaktene og Iran i november 2013. Nå foreligger det omsider en endelig avtale i form av et 80 siders dokument.

Les også: Dette er de blitt enige om

For Iran er avtalen av uvurderlig økonomisk og politisk betydning. De kan kaste av seg de tunge lenkene som heter økonomiske sanksjoner, de er tatt inn i varmen i det internasjonale samfunn etter tiårs isolasjon og de vil fremstå som en enda sterkere regional makt, særlig i en tid da arabiske naboland er svekket av kriger og konflikter. Dette bekymrer Israel.

Israel oppfatter Irans atomprogram som en eksistensiell trussel, noe som ikke er overraskende etter at iranske ledere i tiår har ropt «død over Israel» og landets tidligere president Mahmoud Ahmadinejad truet med å fjerne staten fra kartet. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har ikke hatt noen plass med forhandlingsbordet, men han har fra utsiden kjempet mot avtalen med nebb og klør. Og mange i Washington deler hans motstand.

Den avgjørende dragkampen om en atomavtale vil nå finne sted i Washington DC. De folkevalgte kan komme til å spenne ben for en president som vil komme Iran i møte. Kongressen har 60 dager til å debattere og stemme over avtalen. Hvis Kongressen avviser avtalen blir USAs sanksjoner mot Iran stående. Da vil heller ikke iranerne se noen fordel av å oppfylle sin del av avtalen.

Netanyahu har brukt så sterke ordelag at et allerede dårlig forhold til Obama er blitt elendig. Men Netanyahu bryr seg ikke lenger om presidenten. Det virkelige slaget står i den amerikanske kongressen. Fintellingen av hvem, og hvor mange, man kan stole på i Kongressen har pågått i lang tid i regjeringskretser i Jerusalem. Israels diplomater er vel forberedt på den tautrekking som nå venter i Washington DC.

For Netanyahu er det viktigste at tilstrekkelige mange i Representantenes hus og Senatet stemmer mot atomavtalen. Det er ikke nok at republikanerne stemmer i mot, Netanyahu trenger også å overbevise representanter for Obamas demokratiske parti. Hvis et flertall i Kongressen stemmer nei, kan Obama nedlegge veto. Da trenger motstanderne av en avtale to tredjedelers flertall i begge hus for å overstyre presidenten.

Obamas oppgave er nå å selge avtalen, både for det amerikanske folk og skeptiske Kongresspolitikere. Hans motstanderes fordel er at det finnes en dyp mistillit til det iranske regime og deres intensjoner, deres problem er at de ikke har noe godt alternativ.

Med en avtale kommer det strenge restriksjoner på Irans atomprogram og det internasjonale samfunn kan gjennom inspeksjoner forsikre seg om at Iran lever opp til sine løfter. Uten en avtale kan Iran gjenoppta sitt atomprogram. Hvis de skulle ønske det, noe de konsekvent benekter, kan de også bli en atomvåpenmakt. De innehar den nødvendige kjernefysiske know how. Det aller viktigste er å legge hindringer som stanser spredningen av kjernefysiske våpen. Særlig prekært er dette i verdens mest eksplosive region.

USA og andre vestlige land har ikke trodd på Irans forsikringer om at de utelukkende har fredelige hensikter med atomprogrammet. Nettopp derfor er strenge sanksjoner blitt innført og ettersom boikotten kveler Irans økonomi har Teheran valgt å forhandle. Nå ligger resultatet på bordet. Iran aksepterer betydelige begrensinger i sitt atomprogram mot at oljeboikott og andre økonomiske straffetiltak heves.

Det er ingen perfekt avtale. Diplomatiske kompromisser som dette er sjelden perfekte for noen av partene. Det viktigste er at den sikrer det internasjonale samfunn innsyn og inspeksjoner i Irans atomanlegg. Hvis Iran bryter avtalen vil det kunne oppdages og sanksjonene vil da bli gjenopptatt.

Iran har svært mye å vinne på å holde seg til avtalen. Uten en avtale har de lite å tape på å øke farten i atomprogrammet, inkludert å anrike større mengder uran. Da står vi overfor en uberegnelig og kritisk situasjon og faren for krig blir overhengende.

Vestlige land må forholde seg til det iranske regime uten illusjoner og med betydelig grad av realisme. At USA og Iran snakker sammen, betyr ikke at vennskap erstatter gammelt fiendskap. I helgen varslet den øverste leder, Ali Khamenei, fortsatt kamp mot det han kaller den globale arroganse, med andre ord USA. Iran bryter menneskerettighetene i eget land, støtter Syrias diktator og militser i arabiske land samtidig som de kjemper med Saudi-Arabia om hegemoni i regionen. Men i kampen mot den såkalte Islamske stat står de på samme side som USA.

Slik USA inngikk avtaler med Sovjetunionen under Den kalde krigen for å redusere spenningen, kan atomavtalen mellom stormaktene og Iran bli viktig for å unngå faren for en kjedereaksjon av katastrofer.

Avtalen er en triumf for internasjonalt diplomati i en tid hvor vi trenger å se at konflikter kan løses ved forhandlingsbordet og ikke på slagmarken. Det er verd noen avsnitt i historiebøkene, selv om kapitelet ikke er ferdigskrevet i Wien.

SE OGSÅ: Pressekonferansen i Wien

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder