Tegning til akkurat nå side 2 lørdag 8. juli 2017. Boligmarkedet. Tegning: ROAR HAGEN, VG
Tegning til akkurat nå side 2 lørdag 8. juli 2017. Boligmarkedet. Tegning: ROAR HAGEN, VG Foto: Roar Hagen VG

Gjeldsbyrden og velstanden

Publisert:
MENINGER

Det er notorisk lite lurt å være ekspert på boligprisene i media. Bombastiske utsagn om krakk og boble eller ei, har en lei tendens til å hjemsøke en i årevis. Men likevel har jeg spekulert. Med lommeboken. Som de fleste nordmenn.

kommentar

ODA RYGH, Kommentator i VG
Grafene for boligprisvekten de siste mange årene er lystig lesning for dem som kjøpte for en 10–12 år siden. Eller fem. Og det er det mange som gjorde.

Norge er et nær unikt land boligmessig. Det har vært, og er, et politisk mål at så mange som mulig skal eie egen bolig. Det er fristende å se det som en lang kulturell arv, fra den norske mangelen på adel og bondestandens selvstendighet, til arbeiderbevegelsens bygging av hus. På dugnad eller i samvirker, og senere boligbyggelag. Nordmannens heim: Der han sjøl heve tuftene grave, og set sjøl sine hus oppå deim.

Idealnordmannen

Denne idealnordmannen har blitt fremmet med til dels sterke virkemidler. Rentefradraget gjorde boliglån gunstig å ta opp. Og Husbanken, tidligere Den Norske Stats Husbank, har siden sin oppstart i 1946 finansiert halvparten av alle boliger i Norge, ifølge fjorårets årsrapport. Visjonen er at «alle skal bo godt og trygt», og for majoriteten av nordmenn er «trygt» at man eier selv. Men bolig er ikke bare tak over hodet. Å kjøpe bolig dekker både et av dine aller mest grunnleggende behov som ly for vinden, men er også ditt største investeringsobjekt. Et barn koster en million å få til myndighetsalder. Et hus koster deg langt mer. Og de aller aller fleste setter seg i syvsifret gjeld for gleden.

Så her sitter vi med store deler av befolkningen med hus og huslån. Nesten åtte av ti husstander eier egne boliger. Eller. Eier og eier. Husholdningenes gjeld i Norge er på over 250 % av inntekten i snitt. Det vil si inkludert husholdninger uten eid hus og husholdninger som har betalt ned hele. Og inkludert sånt som billån og noe forbruksgjeld ...
Les også: Urovekkende prisvekst

Oslo har hatt en slags perfekt storm på etterspørselssiden: En universitetsby som tiltrekker seg unge mennesker med ressurssterke foreldre, folk med høy kompetanse og lønn, en by med en stor innvandringsdrevet befolkningsvekst, med naturlige og politiske barrierer mot videre utbygging som markagrensen, kommunegrensen og fjorden. Og det normalt økende prisnivået pga. høyere etterspørsel og statlig støtte har skapt noe langt skumlere: Den magiske «tilliten». Tilliten til markedet. Tilliten til at dette går bra. Og om du tror at en investering går bra uansett ... så er det lett å bli litt grådig.
Les også: Trenger et løft i boligbygging

Den økonomiske psykologien avhenger av den riktige balansen mellom grådighet, tillit, og frykt. Bekymringen til økonomene angående Oslo var at tilliten nå var drevet inn i grådighet. At både banker og husholdninger tok seg vann over hodet, og at det ikke lenger var at prisene nødvendigvis måtte opp som drev prisene opp, men antagelsen om at de nødvendigvis måtte opp. Og at dersom det ble avslørt at velstanden bare var basert på drømmer ville frykten spre seg. Med katastrofale konsekvenser.

Boblesprekk

Vi har sett disse konsekvensene før. I min levetid har det gått riktig dårlig med større byer, store sektorer, eller hele land en håndfull ganger. Folk i min familie og bekjentskapskrets har måttet selge hus, slått seg konkurs eller flyttet til et annet land som konsekvens av enten slutten på jappetiden, dotcom-krasjet eller finanskrisen. Et minne av tider som ikke ser ut til å plage foreldrene til de unge som skal sponses inn på boligmarkedet nå. Og sponses må man.
Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Men hva skal man gjøre da? De siste ti årene, fra april 2007 til toppen i år i april 2017, har kvadratmeterprisen i Oslo gått opp fra 39 000 til 75 000, en økning på over 90 %. Å be barnet om å bo hjemme i noen år og spare til egenkapital, er noe enhver med grunnskole ser at er matematisk umulig. Prisene flyr fortere enn sparegrisen fylles. Alle vil ha det «trygt og godt». Du måtte hive deg rundt nå. Før det var for sent. Og om du er småsparer med nedbetalt boliglån, er det så altfor lukrativt å spare i bolig nummer to. Selv om prisene ikke galopperte sånn.

Rentefradrag pluss leieinntekt gjør hus mer fristende enn aksjefond.

Det er en tung bør den norske befolkningen bærer på sine skuldre: Hele folkets sparekonti er i en eneste kurv: Eksponert mot boligmarkedet og gjeldsfinansiert. Det er ikke få som ville knekke under situasjoner man nesten burde regne med er en risiko over et livsløp: en resesjon, en arbeidsledighet, en rente på over 10 %, eller et samlivsbrudd med negativ egenkapital.

Grenser

Er det rart finansministeren satt foten ned? Grenser har blitt satt i ny boliglånsforskrift ved nyttår i fjor. Det er særlig Oslo, med den mest ekstreme prisveksten, som har fått inn tiltak. Nå må de som vil kjøpe sekundærbolig stille med 40 % egenkapital. Og bankenes liberale utlånsgalopp har fått satt på seg sele og blitt tøylet inn. Låntagere må ha minst 15 % egenkapital og tåle økning i renten til relativt beskjedne 5 % (i forhold til de 17 % vi så på slutten av 80-tallet). Prisfallet i sommer er med andre ord ønsket og villet politikk.

Spørsmålene er fremdeles der: Varer korreksjonen? Ville den kommet uansett? Og hva kommer til å skje i leiemarkedet nå, om det er sånn at etterspørselen i bolig var så stor som markedet trodde den var? En av byene med lavest omsetningstid nå er Drammen. Der er markedet fremdeles hett. Og hva er det med Drammen? Jo, grei pendleravstand til Oslo.

Håpet til finansdepartementet er kanskje å gi oss en liten dose frykt. For balansens skyld. Å be oss se oss litt over skulderen. Bli minnet på dyre tider som kan komme. Hukommelse og formaninger har absolutt ikke samme effekt som beskjeden som ligger i en bitte liten dupp i en graf: «Se på den. Veksten er ikke grenseløs. Det er mulig. Pass deg.»

Her kan du lese mer om