Kommentar

Skammelig debattform

Professor Unni Wikan er blitt stemplet som noe nær en rasist fordi hun forsvarer minoritetsungdoms rett til å velge sine egne liv.

ARTIKKELEN ER OVER 15 ÅR GAMMEL

To forskere ved Høgskolen i Oslo har i bladet Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning skrevet en anmeldelse av Wikans bok «Generous Betrayal» (Det sjenerøse svik).

De to forskerne, førsteamanuensis Michael Seltzer og høyskolelektor Signe Ylvisaker, sammenligner Unni Wikan med tyske antropologer i Hitlers Tyskland som ga Hitler det han ønsket om jøder, sigøynere og andre mennesker han ikke likte.

Seltzer og Ylvisaker mener Wikan med sin forskning gir legitimitet til rasistisk politikk i dagens samfunn.

Motsatt av rasisme

En slik påstand innebærer en forsøpling av samfunnsdebatten. Norsk integreringspolitikk reiser mange vanskelige spørsmål. Denne debatten krever en helt annen edruelighet - og ikke minst: et annet forhold til sannhet og usannhet enn det de to forskerne her presenterer.

Unni Wikan står for det stikk motsatte av rasisme. Hennes budskap er nettopp at det ikke skal være forskjell på mennesker etter hvilken etnisk bakgrunn de har eller hvilken kultur de er født inn i.

Hennes engasjement hviler på et oppriktig ønske om at alle mennesker skal ha de samme rettigheter til å velge sine liv.

Da Unni Wikan kom med sine synspunkter på begynnelsen av 90-tallet, var det faktisk et radikalt budskap som brøt med det de aller fleste av hennes kolleger innen akademia sto for.

Det høres underlig ut, men det er sant. Sosialantropologer og andre samfunnsforskere hadde gjennom de foregående tiår prediket den såkalte kulturrelativismen: Alle kulturer må måles ut fra seg selv. Ingen kan dømme andre kulturers tradisjoner og handlinger. Vi kan ikke mene noe om at for eksempel kvinner blir undertrykket i andre kulturer, for hvem er vi til å dømme?

Seltzer og Ylvisaker står sammen med altfor mange av sine kolleger fortsatt for denne nesten selvutslettende forståelsen for alle sider av andre menneskers kultur.

Kultur vs. rase

Unni Wikan på sin side mener at kultur har erstattet rase som forklaringsmodell. Kultur brukes for å forklare mennesker ut fra hvor de kommer fra, i stedet for ut fra hvem de er. Wikan mener at kultur er blitt en unnskyldning for å godta brudd på menneskerettighetene - brudd vi ikke ville godtatt i andre sammenhenger.

De som sier at «det er slik deres kultur er», ville høres helt annerledes ut dersom vi byttet ut «kultur» med «rase». «Det er slik deres rase er» høres ikke like tilforlatelig ut.

Det betyr ikke at jeg sier at Seltzer og Ylvisaker er rasister. Jeg mener at den type stempler ikke har noe i integreringsdebatten å gjøre.

Men konsekvensen av det synet disse to og mange andre kulturrelativister har, er at ungdom med innvandrerbakgrunn blir lenket fast til sin egen kultur.

De unge blir en del av et kollektiv med spesielle kulturelle særpreg. De opphører å eksistere som individer med egne rettigheter, ønsker og behov.

Boken «Generous Betrayal», som er bakgrunnen for den striden som nå pågår, kom ut i fjor. I denne boken tar Wikan et generaloppgjør med norsk integreringspolitikk. Hun viser hvordan den rådende politikken har bygd opp om familiefedrenes makt, og hvordan storsamfunnet konsekvent har valgt å overse overgrep mot unge mennesker.

I boken forteller Wikan unge menneskers historier. Hun forteller om jenter som har oppsøkt barnevernet for å bli beskyttet mot tvangsgifte, og som er blitt sendt tilbake til familien. Resultatet har vi dessverre hørt så altfor mange ganger: De er blitt sendt til foreldrenes hjemland, utsatt for trusler og grov vold, og tvunget til å gifte seg.

Søppel-TV?

Seltzer og Ylvisaker sammenligner disse historiene med søppel-TV og sosialpornografi i kiosklitteraturen.

Én ting er at de går ut over alle anstendige rammer i sin omtale av en kollega. Det er ille nok. Men når to samfunnsforskere bruker ord som «søppel-TV» og «kiosklitteratur» om vonde og nakne historier til både navngitte og ikke navngitte enkeltmennesker, da rammer de ikke lenger bare en kollega. Seltzer og Ylvisaker bruker de menneskene denne debatten handler om, som ammunisjon for å ramme Unni Wikan.

Da er vi vel i grunnen ved debattens kjerne: Kulturrelativismen representerer for meg fravær av innlevelse og empati. Seltzer og Ylvisaker har illustrert dette poenget.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder