DEBATTKULTUR: – Med større polarisering og heiagjenger i sosiale medier, er det desto viktigere at vi stiller oss spørsmålet: Ville det som gjøres, bli akseptert dersom noen jeg selv liker hadde vært aktøren, skriver Ove A. Vanebo. Foto: NTB Scanpix

Debatt

Doble standarder i samfunnsdebatten?

Den siste tiden har to prinsipielt interessante debatter utspilt seg i offentligheten.

OVE A. VANEBO, advokat og tidligere statssekretær i Justisdepartementet (Frp)

Den første saken er diskusjonen rundt Black Box, teatergruppen som filmet huset til justisminister Wara, og debatten rundt denne. Både grensene for ytringsfrihet og personvern har blitt berørt.

Den andre saken er et dramatisk klimaopprop, fra 25 samfunnsaktører, som mener vi trenger mer radikale grep i klimakampen. Tilnærmingen var så ytterliggående at næringsminister Torbjørn Røe Isaksen skrev en kritisk tekst om saken – og mente de brukte en antidemokratisk retorikk.

I begge disse diskusjonene har aktørene som støtter metodene Black Box og klimatoppropet tar til orde for eller har benyttet seg av, pekt på hysteri og uakseptable angrep: De har ment at kritikken mot teateret er en trussel mot den kunstneriske friheten, og Røe Isaksen anklages for å «avlede en livsviktig samfunnsdebatt».  

les også

VG MENER: Et overgrep mot ytringsfriheten

Ut fra det som er kjent om teaterstykket mener jeg Black Box-gruppen trolig er innenfor ytringsfrihetens grenser (med mindre det skulle dukke opp nye opplysninger). Miljøgruppen må naturligvis også kunne ta til orde for vidtgående grep for å møte klimatrusselen.

Det jeg derimot synes er påfallende, er hvor raskt gruppene og støttespillerne er gått i offerposisjon og hvor lite refleksjon det er rundt metoder. Og, ikke minst, ville de vært like støttende overfor sine meningsmotstandere?

les også

Siv Jensen vil ikke spekulere om Waras fremtid

La oss tenke oss to situasjoner:

1. En høyrepopulistisk gruppering med kontakter i Resett starter opp et eget teater, og skal sette opp teaterstykket «The Norwegian change». I beskrivelsen av stykket påpeker den at vi «har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer multikulturalistisk samfunn.»

I teaterstykket har gruppen kartlagt nettverk mellom NGO-er, media og politikere, og har stilt opp utenfor leilighetene til Audun Lysbakken og Hadia Tajik. Bilder vises av leilighetene. 

Beskrivelsen av dette er (i tråd med hva Black Box skriver om dem som stykket handler om): «I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter. Sakte roer hjertet seg. Vi tenner svarte lykter. Skrekken slipper taket. Europa forsvinner.» 

Teaterstykket har en konspiratorisk undertone, der det antydes en salig blanding mellom offentlige midler, makt og multikultur. Det vises til Tajiks samboers bursdag, der en rekke mediekommentatorer, avispersonligheter og politikere var til stede.

Ville medier og kulturpersonligheter forsvart teatergruppen dersom Lysbakken og Tajik kritiserte stykket, med henvisning til ytringsfriheten eller retten til maktkritikk? Eller ville de samme som nå forsvarer Black Box brukt argumenter om personvern og at politikere også må få slippe den type oppmerksomhet?

les også

Ernas hemmelige krisemøte: Wara og Jensen visste ingenting

2. I et annet scenario går en rekke sterkt høyreradikale skribenter og kommentatorer sammen om å lage en lang kronikk, som angriper det multikulturelle samfunnet. I kronikken påpekes det at:

«Den kulturelle krisen som allerede rammer både folk og land, og Europa, kan ikke lenger ignoreres, fornektes eller forbli ubesvart av noe menneske med ærefrykt for livet, med evne til rasjonell tenkning, etisk bevissthet eller moralsk ansvarsfølelse.»

De påpeker videre at de «et opprør mot regjeringen og de medansvarlige og handlingslammede institusjonene som truer vår felles kulturelle fremtid», «i samsvar med vår samvittighet og vår fornuft». De påstår videre at styresmaktenes medvirker bevisst til ødeleggelse av Europa, som er i strid med folkeviljen. Politikerne «har satt allmennhetens interesser til side til fordel for kortsiktig gevinst og privat profitt».

I en svært politikerskeptisk tone, erklærer de at «myndighetene og loven ikke kan garantere tilstrekkelig beskyttelse av etterslektens livsbetingelser», og at borgerne har rett til «å forsøke å gjenopprette et ansvarlig folkestyre og fremskynde de løsningene som er nødvendige for å avverge katastrofen». De avslutter med følgende: «Med dette erklærer vi samfunnspakten for å være brutt, ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling. Vi oppfordrer enhver prinsippfast og fredelig borger til å gjøre ikkevoldelig opprør sammen med oss.»

Ville en slik kommentar blitt forbigått i stillhet fra kommentatorer som ellers er opptatt av demokrati og dialog? Eller ville man her ment at retorikken synes å gjenspeile antidemokratiske holdninger som grenser til regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?

les også

Teater, politikk og falske nyheter

Det finnes for øvrig haugevis av eksempler der andre grupper (helt sikkert også grupper jeg sympatiserer med) har en dobbel-standard og møter seg selv i døra. For eksempel er mange innvandringskritikere tydelige på venstrepolitikeres unnfallenhet overfor ukultur fra muslimer, men er ikke like konsekvente når mørkemennene er kristne. Det er også et åpenbart misforhold mellom borgerlige partiers kritikk av offentlig pengeforbruk, og det man selv presterer i posisjon.

Poenget her er imidlertid følgende: Jeg tror vi må bli flinkere til å tenke mer prinsipielt rundt disse spørsmålene, også dersom noen vi har sympati eller antipatier overfor blir rammet. Det er blitt for enkelt å støtte eller erklære avsky, avhengig av hvem som står for handlinger og ytringer. 

Med større polarisering og heiagjenger i sosiale medier, er det desto viktigere at vi stiller oss spørsmålet: Ville det som gjøres, bli akseptert dersom noen jeg selv liker hadde vært aktøren her? Hvis svaret er nei, er det grunn til å trå varsomt med støtten.

Disse to sakene berører videre vanskelige og sammensatte spørsmål; både politiske og etiske problemstillinger, forholdet mellom ekspertstyring og folkevilje, og juridiske avveininger. At noen klarer å redusere disse spørsmålene til bare å handle om «maktkritikk» eller «være opptatt av miljøet», tjener ingen på.

Aller minst den offentlige samtalen. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder