Kommentar

Nekter for alt

Trump bruker den totale fornektelse som strategi for håndtering av ubehagelige påstander. Det kan han ha lært av Bill Clinton.

– Roy Moore nekter for at det skjedde. Og ikke bare det, han nekter totalt, sa president Donald Trump til mediene utenfor Det hvite hus tirsdag kveld norsk tid.

Tolv ganger gjentok han det: At Ray Moore nektet for at det skjedde. Og at han dermed fremdeles var en bedre skikket kandidat en hans motpart fra demokratene.

Hva er det Roy Moore nekter for? Alle beskyldningene om at den republikanske senatorkandidaten fra Alabama skal ha utsatt en rekke kvinner og jenter for uønsket seksuell oppmerksomhet eller seksuelt press for mange år siden. Den yngste av anklagerne skal bare ha vært 14 da Moore befølte henne.

Moore selv mener anklagene kommer fra «ondskapens krefter som prøver å forvise vår kristne kulturarv til historiens søppelhaug».

Trumps vandelsattest til Moore kommer etter at hans egen justisminister Jeff Sessions, republikanernes flertallsleder i Senatet Mitch McConnell og presidentens egen datter Ivanka, alle har sagt at de tror på kvinnene.

Men Trump var klippefast: «Moore nekter. Ikke bare det: Han nekter totalt».

Det var nøyaktig det samme han sa om Putin for en drøy uke siden da han ble spurt om han trodde på det hans egne etterretningbyråer hadde konkludert om russiske forsøk på å påvirke det amerikanske valget.

«Han sa han ikke blandet seg. ... Hver gang jeg møter ham, sier han: Jeg gjorde det ikke. Og jeg tror, jeg tror virkelig at han mener det når han sier det».

For jo mer total avvisningen er, jo mer troverdig er den i Trumps verden. Det er slik han selv har håndtert anklagene fra tilsammen 16 kvinner som sto frem og anklaget ham for uønsket, fysisk seksuell oppmerksomhet under valgkampen i fjor. Kvinnene løy, og han skulle saksøke dem når valget var over.

Og det til tross for at hele verden fikk et innblikk i Trumps seksuelle modus operandi fra de famøse opptakene fra Access Hollywood hvor han forklarte at han som stjernekjendis bare kunne gå rett bort til vakre kvinner og gripe dem i fitta.

Det kan lønne seg å nekte, til tross for den sosiale belastningen det fører med seg. Det er i hvertfall bedre enn å si at du «ikke husker», slik den demokratiske senatoren og tidligere komikeren Al Franken prøvde seg på.

Franken kom sin første anklager i møte (det var han pent nødt til, for her forelå det billedbevis) og beklaget at han hadde grafset henne på puppene utenpå klærne mens hun sov. Men da en kvinne til sto frem og sa at han hadde befølt henne på rumpa mens de tok et bilde sammen, husket han det ikke.

Dermed har han åpnet for at, ja, jeg er troendes til å tafse på kvinner mot deres vilje. Så hvis han deretter konfronteres med en episode han sier at han ikke husker, er det allerede sannsynliggjort at han kan ha gjort det.

De smarte og mer kyniske nekter. Bill Clinton så en hel verden inn i øynene via tv-kamera og erklærte at han aldri hadde hatt noen form seksuell relasjon til «den kvinnen».

Han nektet også for at han hadde blottet det erigerte lemmet sitt for sin underordnede Paula Jones i 1991, mens han var guvernør i Arkansas. Eller at han voldtok barnehagestyreren Juanita Broaddrick i 1978. Eller at han tvangskysset Kathleen Willey i Det hvite hus mens han var president i 1993, og førte hånden hennes ned i skrittet hans mot hennes vilje.

Clinton har nektet for alt, men konfrontert med DNA-bevis fra Monica Lewinskys flekkete kjole, måtte han innrømme forholdet til henne. Det var tross alt frivillig, noe Lewinsky gjentatte ganger har bekreftet.

De andre beskyldningene har han standhaftig benektet, i den grad han i det hele tatt har kommentert dem. Ettersom tiden går og kampanjer som #metoo blir sterkere, begynner stadig flere amerikanere å spørre seg om de ikke gjorde disse kvinnene en stor urett da de avviste påstandene deres.

Hvilke motiver skulle egentlig Jones, Broaddrick eller Willey ha for å lyve offentlig om dette? To av dem var beundrere og politisk allierte av Clinton. Offentligheten rundt sakene har vært ekstremt ubehagelige for dem og merket navnene deres for livet.

Det var dette Trump skjønte da han inviterte dem med til den andre tv-debatten med Hillary Clinton i fjor høst, bare noen dager etter at «griper dem i fitta»-kommentarene var blitt kjent og flere kvinner hadde stått frem og beskyldt ham for overgrep.

Det var et smart signal, som talte sitt tydelige språk. «Hvis dere tror jeg ljuger, hva tror dere da om Clinton?». Og det er selvfølgelig sant. Det er ingen større grunn til å tro på kvinnene som anklaget Trump, enn de som har anklaget Clinton.

Og så lenge begge nekter alt, er det kvinnene som blir sittende med skammen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder