ULIKHET: – Dersom vi i Norge skal fortsette å ha bred oppslutning om betydningen av en åpen økonomi, må vi også sørge for at alle får sin del av gevinsten. Det bør en stor samfunnsaktør som NHO og leder Ole Erik Almlid (bildet) bidra til, skriver kronikkforfatteren. Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Debatt

Det NHO burde gjøre

NHO er rørende bekymret for dem som taper på globaliseringen. Det er synd de ikke tar ansvar for å gjøre noe med det.

Publisert:

HANNAH GITMARK, fagrådgiver i Tankesmien Agenda

I dag går NHOs årskonferanse av stabelen. Budskapet er at Norge, som en liten åpen økonomi, er dønn avhengig av internasjonalt forpliktende samarbeid, spesielt når det gjelder handel. Det er veldig mange av oss enig i. Kanskje er Norge et av landene i OECD-området som har tjent mest på verdenshandelen i etterkrigstiden. Aller viktigst er EØS-avtalen.

les også

NHO-presidenten: – Vi berøres når det stormer utenfor stuedøra vår

NHO er ikke de eneste som ivrer etter å fortelle folk hvor viktig samarbeid, spesielt om handel, er for verdensøkonomien. Vi ser nemlig i mange land at mange mener det motsatte. Det er stor skepsis til handel og globalisering. Årsaken er at mange ikke ser snurten av de mye omtalte gevinstene. De tilfaller samfunnet, men ikke dem. Globaliseringen har medført betydelig arbeidsinnvandring som har fått store konsekvenser i form av press på lønn og arbeidstakerrettigheter i mange lands arbeidsmarked, særlig for de lavtlønte i økonomien. Ulikhetene har økt kraftig i vestlige land de siste 40 årene. Misnøyen kulminerte i USA i valget av Donald Trump og i Storbritannia med Brexit. De «gule vestene» i Paris er symbolet på noe av den samme frustrasjonen.

Hannah Gitmark. Foto: Agenda.

I Norge har den norske modellen vært i en særklasse til å fordele gevinstene. Vi har klart å kombinere en åpen økonomi, altså høy eksponering mot den globale konkurransen, med mindre økonomiske forskjeller enn mange andre land. Den siste tiden har vi imidlertid sett økende utfordringer også her. Også her hjemme har ulikhetene økt. Også i Norge er det slik at deler av befolkningen har sett lite til veksten alle snakker så varmt om: En studie fra Senter for lønnsdannelse viser at lønnsutviklingen for noen av landets lavest lønnede har stått stille tilnærmet stille siden 2008. EØS-avtalen diskuteres nå høylytt etter at Fellesforbundets viktigste avdeling vedtok at de vil ut av avtalen. Det store spørsmålet er hvordan LO stiller seg til avtalen i tiden som kommer.

les også

NHOs nye sjef: – Nordmenn er naive

NHO er i likhet med en rekke andre bekymret for skepsisen til internasjonalt samarbeid, og de anerkjenner i forbindelse med konferansen også misnøyen. Sjeføkonom Øystein Dørum uttaler for eksempel følgende: «Kaken blir større av globalisering, men det er ikke sikkert alle får det bedre», og videre: «De som mister jobben og må ta en ny med lavere lønn har god brun til å mislike globaliseringen». Han avslutter med å peke på at dersom vi ender opp i en verden der den sterkeste rett avgjør, vil «flere tape, også i Norge».

Det er bra at NHO også er opptatt av at gevinstene må fordeles skal vi sikre oppslutning om globalisering og handel. Men det holder ikke. Tar NHO misnøye og økende ulikheter på alvor bør de stå fremst i rekken når det gjelder å støtte tiltak som bidra til å fordele gevinstene av handel og minimere ulempene. Isteden ser vi et NHO som trekker arbeidstakerne for retten, som trekker fram formuesskatten som den største belastningen for det norske næringslivet og som for kort tid siden snakket om å kutte ut selskapsskatten fullstendig.

Ulikhet som følge av handel og globalisering er mulig å gjøre noe med. Det gjør vi best ved å bygge på det vi vet virker. Tre hovedområder peker seg ut.

les også

Her er de største eksport-suksessene

For det første må vi styrke det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet. Vi må også utnytte handlingsrommet som finnes for gode nasjonale løsninger selv om vi forpliktes av internasjonale avtaler.

Det innebærer blant annet å bremse utviklingen med rettsliggjøring. Omkamp etter omkamp i rettssystemet, der ESA blir trukket inn i krevende konflikter om norsk arbeidsliv, er en utvikling som ikke bør fortsette. Partene må i større grad være i forkant og etablere enighet om vanskelige prinsipper som følger av internasjonal handel. Vi bør videre gjøre det enklere å ta i bruk allmenngjøringsordningen: dokumentasjonskravene bør mykes opp, og vedtakenes varighet bør gjøres lengre. Så bør vi vurdere en nasjonal modell basert på Oslos gode eksempel, der man stille strengere krav til bruk av faste ansatte, fagarbeidere og lærlinger ved offentlige innkjøp og ansvarliggjør profesjonelle oppdragsgivere må i større grad ansvarliggjøres.

Dessuten må vi styrke det tverrfaglige samarbeidet mellom Arbeidstilsynet og andre etater for å avdekke arbeidslivskriminalitet, og stille strengere krav til bruk av lærlinger ved offentlige innkjøp. Selv om noen av disse tiltakene kan medføre ulemper på kort sikt for norske bedrifter, er de nødvendige for å sikre et bærekraftig nærings- og arbeidsliv på sikt. Derfor bør NHO så langt foran i køen når det gjelder å utvikle slike offensive tiltak.  

les også

EØS gir oss vern

Videre må vi sørge for et fortsatt omfordelende og bærekraftig velferdssystem. Et viktig prinsipp i den norske modellen er at vi spleiser kostnadene ved nødvendig omstilling og globalisering ved romslige ordninger for dem som mister jobben – og der gevinstene ved handelen brukes på goder til det større fellesskapet: skoler, eldreomsorg, veier også videre. Sånn fordeles risikoen ved omstilling og globalisering mellom arbeidstakerne og staten. Disse ordningene er dessuten er av avgjørende betydning for å tilrettelegge for et verdiskapende næringsliv. Fremfor å stadig trekke fram kutt i velferden som avgjørende for framtidig bærekraft, bør de isteden i langt større grad anerkjenne betydningen av en bred velferdsstat: Investeringer i velferd bidrar til vekst, og sikrer samtidig at veksten tilfaller oss alle.

Til slutt er selvsagt et rettferdig skattesystem av avgjørende betydning. De siste årene har vi sett et stort skatteskifte fra kapital over på arbeid. Det er ingenting rettferdig ved det. Under denne regjeringen er skattene kuttene med over 25 mrd – de som har mest har fått mest: hele 100 ganger større skattekutt enn de med lave inntekter. Samtidig har avgiftene økt. Jeg har aldri sett NHO stå på barrikadene for et mer progressivt skattesystem. Isteden ivret de kraftig for å avvikle arveavgiften, omtaler formuesskatten – Norges mest omfordelende skatt – som om det skulle vært gift for for samfunnet og foreslo dessuten nylig å avvikle hele selskapsskatten. Som professor Karen Helene Ulltveit Moe har påpekt kan en forklaring på NHOs bekymring for manglende forståelse i befolkningen for hva næringslivet representerer være hvilke saker de velger å markere seg på. Hennes råd er derfor å la formuesskatten ligge, til fordel for forsvaret av vår viktigste internasjonale avtale. Det er et godt råd

Dersom vi i Norge skal fortsette å ha bred oppslutning om betydningen av en åpen økonomi, må vi også sørge for at alle får sin del av gevinsten. Det bør en stor samfunnsaktør som NHO bidra til. Ikke bare med ord, men med handling.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder