Media som aktor og dommer i Navarsete-saken

MENINGER

Når pressen i ukevis dekker Senterparti-saken som en kriminalgåte, glir journalistikken over i noe som ligner en domstol.

debatt
Publisert:

KAJ SKAGEN, forfatter

I gårsdagens Verdens Gang kommenterer lederskribenten min artikkel «Media som aktor og dommar» i avisen Dag og Tid, som var en kommentar til pressens behandling av Navarsete-saken. Jeg synes ikke at lederen gjengir min argumentasjon slik at jeg kan kjenne den igjen, og mener at selve hovedargumentet i min artikkel er blitt utelatt. På toppen av dette gir lederskribenten inntrykk av at jeg skulle mene at det er «greit å trakassere en (da) 57 år gammel kvinne», at jeg skulle være ute etter i «diskreditere hva #metoo-kampanjen innerst inne handler om, nemlig respekt for grenser». Dette er grove og usanne påstander som sier litt om hvilket nivå tabloidpressen opererer på.

Det er riktig som VG skriver at jeg mener saken er overdimensjonert, og at den sjikanøse meldingen som ble sendt fra gutta på tur minner om doveggenes griseprat. Alvorlighetsgraden av en handling bør også gjenspeiles i pressedekningen, og etter mitt syn er dette ikke skjedd i dette tilfellet.

Samtidig er Messenger-meldingen som jeg skriver i min artikkel «sjikanøs», «fornærmende» og «stygg». En eller flere på hytteturen har åpenbart tillatt seg å gi utløp for infantil ondskap i gleden over å såre en nedkjempet politisk motstander. Forholdet mellom den eller de på hytta som sendte meldingen og hun som mottok den, forverrer handlingen, fordi makten så tydelig er på avsenderens side, i tredobbel forstand: Avsenderen er mann, mottageren kvinne; avsenderen fremstiller seg som gruppe, hun er enslig mottager; senderen er sittende maktpoltiker(e), mottageren er avgått partileder.

Men det spesielle i saken er at man har ti eller i alle fall ni mistenkte gjerningsmenn. Samtidig er det mulig at kun én har sendt meldingen. Det vil si at ni av turkameratene kan være uskyldige.

Når pressen i ukevis dekker saken som en kriminalgåte, der de mistenktes navn og bilder igjen og igjen offentliggjøres, glir journalistikken over i noe som ligner en domstol. Den omfattende undersøkelsen ligner etterforskning. Ved at alle ti vises frem igjen og igjen som de som kan ha sendt meldingen, kleber mistanken ved dem alle. Den stadige publiseringen ligner til slutt rettslig tiltale. Den vedvarende presentasjonen i pressen som mistenkte fungerer for leserne og i praksis som både domfellelse og straff. Det rammer omdømme, karriere og familie, og det rammer uskyldige like meget som den eller de skyldige.

Her er vi da ved mitt poeng: Pressedekningen har overdimensjonert saken til en alvorlig kriminalsak som rettsvesenet ikke vil ha, og i praksis glir dermed pressen inn i rollen som politimakt og rettsvesen, men glemmer et av rettsvesenets grunnleggende prinsipper: At man ikke må dømme og straffe mennesker på bare mistanken, og heller ikke dømme og straffe en hel gruppe fordi man er sikker på at den skyldige inngår i gruppen.

I denne saken har pressen etter min mening krysset grensen fra kritisk journalistikk til en aktivisme som ikke tar hensyn til at uskyldige rammes i jakten på den skyldige. Idet pressen skifter rolle fra maktkritiker til selvbestaltet rettsvesen, må den også følge rettsvesenets grunnprinsipp om den mistenktes uskyld inntil skylden er bevist.

Her kan du lese mer om