KJEMPER FOR RENVASKING: Eirik Jensen ble i fjor dømt til 21 års fengsel for korrupsjon og hasjsmugling.
KJEMPER FOR RENVASKING: Eirik Jensen ble i fjor dømt til 21 års fengsel for korrupsjon og hasjsmugling. Foto: Tore Kristiansen

Den nye taktikken

MENINGER

BORGARTING LAGMANNSRETT (VG) Eirik Jensens forklaring inneholder lite nytt. Men måten han sier det på er helt ny.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 30.08.18 17:57

Stående, med ytterjakken på, henvendt til juryen, startet Eirik Jensen forklaringen i sin ankesak. Han virket ikke nervøs, og minnet mer om en erfaren foreleser der han skiftet plassering og doserte til de tolv i juryen. Trygg, avslappet, tidvis selvkritisk og selvironisk.

Men alvoret lå under, selvsagt. Og noen ganger stokket ordene seg. Han kjemper for livet, ifølge forsvarer John Christian Elden. Jensens forklaring må være bra skal han ha noen sjanse.

Mye tyder på at Jensen har fått trening siden sist. Selv nevnte han samboeren som har sprøytet energi inn i ham. Han tok også kraftig selvkritikk for sin opptreden i forrige runde i Oslo tingrett.

Og det gjør han klokt i, for den endte med 21 år.

Endringene er da også påfallende. Borte var den buldrende selvmedlidenheten og snakket om å bli dolket i ryggen.

I sin frie forklaring var han jovial, lett, humoristisk og med evne til å si pene ting om folk.

Og det er nok lurt foran en jury. Uansett om de egentlig skal se bort fra det, så lønner det seg å være «likandes». Og det er ikke alltid lett å like folk som tar offerrollen.

Forsvarer Elden sa i sitt innledningsforedrag at forsvarerteamet i forrige runde hadde undervurdert «den menneskelige hjerne». Det er noe i det. Når den hjernen igjen og igjen får høre at alt er noen andres skyld, da tenker man snart at det motsatte må være tilfelle.

Derfor gjorde Jensen smart i unngå å snakke om hvor forferdelig alt har vært. Når han klaget, gjorde han det på vegne av andre, for eksempel familiemedlemmer. Og når han skrøt sa han igjen og igjen at «det høres blærete ut» og «det ikke er meningen å skryte, men ...».

Og selv om han etter hvert ble detaljert og langtekkelig, hadde han et poeng med det meste. Jensen ville forklare hvorfor han hadde så mange kontanter. Og hvorfor han ikke fulgte politiets regelverk.

Og det var litt som i en roman da Jensen tok juryen med tilbake til Nesodden, til ungdommens avisrute, mor og fars gavmildhet, mopedmekking, dykking og garnfiske. Han tjente stadig «noen lapper». Dette mener han skal forklare hvorfor han stadig satte kontanter inn i banken (til sammen 1,3 millioner kroner ifølge aktor).

Romanen ble ikke mindre fargerik da Jensen tok for seg sin gryende karriere som fotpoliti i Oslo sentrum, om folk som aldri gikk hjem, om mannskulturen, spaning i Slottsparken, menn som dengte kona.

Selvsagt var politireglene til for å bendes. Det var slik han var opplært. Sjefene visste om det. Det ga resultater. Å sitte inne og knatre på en skrivemaskin var det siste han ville. Ingen ville det.

Rapporteringskrav, dokumentasjon, et voksende byråkrati, det er slikt folk flest kan kjenne stigende irritasjon over. Sikkert også juryen. Og Jensen har fått en bedre start på saken i år enn i fjor.

Enn så lenge kan Jensen håpe at ingen i juryen kommer på hva lønningene lå på i 1970. Eller at det var han selv laget politireglene han så regelmessig brøt.

For det er først når spørsmålene kommer, det blir tøft.

Her kan du lese mer om