Selvsagt er antallet viktig

MENINGER

Arbeiderpartiet har lagt frem sitt forslag til ny innvandringspolitikk. For første gang vil de sette et tak. Og de vil sende hjem barn.

kommentar
Publisert:

Norsk innvandringsdebatt har lenge foregått i tåkeheimen. Alle voksne partier har som hovedmål å begrense innvandringen. Men ingen andre enn Frp har turt å uttale direkte at det er viktigst.

De andre partiene vil ikke si at tallet skal ned, fordi det krasjer med flyktningkonvensjonen. De messer heller videre om at de som trenger det skal få beskyttelse.

I praktisk politikk er det tvert om. Vanvittig mange som trenger det, får ikke beskyttelse. Og partier som Ap, KrF og Venstre har vært med på å vedta politikk de selv mener bryter med konvensjonen (for eksempel «rimelighetskrav»). Frykten for å få skylden for økning i ankomstene, trumfer i realiteten flyktningkonvensjonen.

Men nå tør Ap for første gang å tenke på et tak. Onsdag la partiet frem sitt nye forslag til innvandringspolitikk. Utvalgsleder Masud Gharahkhani vil begrense innvandringen kraftig. Han har fått med seg AUF-leder Mani Hussaini, som er enig i at Norge skal sette et tall på hvor mange innvandrere vi kan ta imot i året.

Endelig.

Under Arendalsuka i august hørte jeg på Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg som angret på å ha sluppet til så mange i avisen med påstander om at folk er fascister og rasister, bare fordi de ba oss om å tenke på et tall.

For selvsagt er antallet viktig. Det handler om skolenes kapasitet, helsevesenet, velferdsstatens absorpsjonsevne, som det så fint heter.

Men å sette et konkret tall akkurat nå, det vil ikke Gharakhani. Han mener det er useriøst, det må være opp til kommunene og staten hvert år.

Hans danske forbilde, sosialdemokraten Mattias Tesfaye, derimot, anslår i sin bok «Velkommen Mustafa» et tak på 5000.

Det blir mer kontroversielt når det er konkret. Det er derfor norsk innvandringsdebatt er så tåkefull. Politikere i skvis foretrekker tung skodde.

Men det er mer å krangle om i Aps forslag, nettopp fordi utvalget våger å være konkret.

Utvalget vil tvangsreturnere barn til omsorgssenter i hjemlandet.

Og de vil i praksis si nei til nesten alle asylsøkere som får varig opphold i dag. For eksempel syriske krigsflyktninger. Utvalget vil kun gi opphold til individuelt forfulgte, altså politikere, forfattere, opposisjonelle. Og bare disse skal få familiegjenforening. Krigsflyktninger og alle andre skal sendes til et «trygt tredjeland» utenfor Europa, eventuelt få midlertidig opphold i Norge, uten rett til familiegjenforening.

Arbeiderpartiets fremste innvandringsideolog Sylo Taraku har tidligere sagt at det er unødvendig å endre flyktningkonvensjonen – slik Frp krever – for å oppnå det de vil. Han har nok sittet sentralt i utformingen av forslaget, som er radikalt.

Så kan man selvsagt kritisere realismen i dette. Midlertidig opphold innførte vi alt på 1990-tallet. Mange av krigsflyktningene fra det tidligere Jugoslavia fikk likevel bli.

Og hvordan skal vi få til avtaler med trygge tredjeland? Ap-utvalget vil smøre velviljen med fem milliarder. Men det er jo ikke noe nytt.

Hva skjer om konfliktene blir langvarige, skal folk bli sittende på vent på tiårsvis?

Og ikke minst, vil hele Ap støtte forslagene?

Det er den strenge fløyen i Ap som har vunnet frem, selv om forslaget er sukret med humanisme. Så spørs det om de liberale slutter rekkene, eller igjen går ut kritiserer eget parti, slik de har gjort det siste året.

Masud Gharahkhani kan kanskje klare å lokke dem med. Han har i alle fall fått dreisen på den sosialdemokratiske argumentasjonen for en strengere politikk.

For Gharahkhani har innlysende rett i at det er urettferdig at Norge gir beskyttelse bare til folk som har penger nok til å komme seg til en norsk grense. Og han har rett i at sosialdemokrater flest ikke ville godtatt at lommeboka avgjorde om bestemor fikk sykehjemsplass og ungene skole.

Det er de som argumenterer for status quo som har et forklaringsproblem her.

Dagens system med mange spontane ankomster tvinger oss til å føre en avskrekkingspolitikk for å hindre at flere kommer. Det fører til at vi behandler folk dårligere enn vi ellers ville gjort om vi hadde hatt et tak på innvandringen.

Det igjen rammer integreringen. Ytelsene blir altfor lave de første årene, når vi egentlig skulle satt inn støtet for å løfte folk opp. Men om vi lykkes i å få flyktninger opp på norsk levestandard i løpet av fem år, da er problemet at altfor mange vil komme hit.

Det er ikke mye sosialdemokratisk over dette systemet.

Når Ap endelig har innsett hvor urettferdig det er, kan de med en viss troverdighet si at deres plan er å styrke innsatsen for flyktninger både i Norge og i utlandet.

«Hjelp i nærområdene» trenger ikke lenger bare være et kodeord for å stoppe innvandringen. Masud Gharahkhani kan si det samme som Sylvi Listhaug. Og bli trodd.

Her kan du lese mer om