Foto: Harald Henden VG

La dem snakke om El Che

MENINGER

Che Guevara ønsket å gjøre noe med uretferdigheten og kjempet med de midlene han hadde tilgjengelig og under konteksten han levde i.

debatt
Publisert:

LUIS ESPINOZA, skribent og master i internasjonal politisk økonomi

Hans Petter Sjøli og Roar Nerdal kommer med en krass kritikk av Che Guevara, som var en positiv leder som stadig inspirerer millioner verden over. Fra lille Norge, eller et av de rike strøkene i Latin-Amerika, der hvor «eventyrlystene» nordmenn pleier å bo, er det vanskelig å forstå hvorfor de undertrykte fortsatt beundrer geriljalederen Che Guevara. For oss som kjenner Latin-Amerikas historie utover det man lærte på skolen, derimot, er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor «El Che» fortsatt har status som folkehelt verden over.

Som lege ville Che hatt et bra liv i Argentina. Men han valgte annerledes. Som ung og fortsatt uten politisk overbevisning valgte han å reise Latin-Amerika rundt. Han var sikkert motivert av ren nysgjerrighet og lysten på nye eventyr, akkurat slik dagens ungdom er. Men jo lengre han reiste og jo mer han ble kjent med regionen desto tydeligere ble hans politisk identitet og overbevisning. Det gjorde sterkt inntrykk å se hjemløse gruvearbeidere fryse i den kalde natta i ørkenen i Chile eller hvordan indianere i Peru ble solgt som eiendom sammen med jorda i Peru. Likevel er det mest sannsynlig at statskuppet i Guatemala var den hendelsen som var avgjørende for at han tok til våpen for å kjempe for de aller svakeste i samfunnet.

I 1952 satt den demokratiske valgte presidenten i Guatemala Jacobo Arbenz i gang en omfattende landjordreform i landet, som var praktisk talt eid av United Fruit Company. Eisenhower, USAs daværende president, mislikte at selskapets økonomiske interesser var truet og sørget gjennom CIA for at statslederen ble styrtet i 1954 av en general lojal til USAs og United Fruits økonomiske interesser. Guevara, som på den tida oppholdt seg i landet, innså at demokratiske midler ikke hadde vært nok for å gjennomføre reformene som kunne bedre kårene til fattige bønder, gruvearbeidere og indianere som han hadde møtt i løpet av reisen. Han var klar over at i 50-tallets Latin-Amerika måtte han ty til våpen for å bekjempe tyranniet. Slik ble han med Fidel Castro til Cuba og kjempet mot diktatoren Fulgencio Batista og hans hær. Senere skulle han dra til Kongo for å bidra til landets frigjøring etter at CIA og belgierne hadde drept anti-kolonialisten Patrice Lumumba, for så å reise til Bolivia, der han ble drept i 1967.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Det er alltid bra å dra paralleller for å sette ting i perspektiv. Som til Max Manus, Milorg, Osvald-gruppa og mange andre er folkehelter i Norsk historie. Tapre krigere som drepte nazister. De utførte kaldblodige likvidasjoner av kollaboratører til okkupasjonen og til og med uskyldige sivilister ble drept under enkelte aksjoner, som senkingen av fergen Hydro. Dette er de grusomme konsekvenser av væpnede konflikter. Men i Norge minnes slike aksjoner med stolthet. Når Sjøli og Nerdal derimot måler Guevaras handlinger under revolusjonen med en annen moralsk målestokk dukker det man kaller norsk dobbeltmoral forsiktig opp. Det er også verdt å nevne at mens Norge fortsatt dreper og bomber folk i fillebiter (som tydeligvis ikke tar nattesøvnen til Sjøli eller Nerdal), så sender landet Che Guevara kjempet for leger til den tredje verden for å behandle deres lidelser.

Det kan være vanskelig å forstå hva som motiverer en mann til å bli en geriljaleder eller motstandsmann når man lever i velstand og gode kår. De tar det bare for gitt siden andre allerede har kjempet for godene de nyter godt av. Slik var det ikke i Latin-Amerika på Guevaras tid. Han ønsket å gjøre noe med dette og kjempet med de midlene han hadde tilgjengelig og under konteksten han levde i. Derfor blir han hedret og er en kilde til inspirasjon verden over.

Her kan du lese mer om