Roar Hagen

Roar Hagen Foto: ROAR HAGEN

Kommentar

Hvem kan samle landet igjen?

Valgkampens viktigste saker splitter by og land. Vi gjør en kjempetabbe om vi ikke respekterer forskjellene i landet vårt.

Tone Sofie Aglen
Kommentator

Senterpartiet herjer på meningsmålingene, bompengepartiene har skapt tilløp til panikk og endelig lønner det seg å være skikkelig grønn. Klimastreik, distriktopprør og bompengemotstand er trender som preger landet ved inngangen til valgkampen. Alle har den bieffekt at de kan gjøre gapet mellom by og land større. Det er ikke det vi trenger mer av nå.

Det har alltid vært et snev av mistro mellom by og bygd. De på bygda synes folk i byen er litt virkelighetsfjerne og fine på det mens folk i byen synes det går litt tregt for seg der ute. Den håpløse kjeklingen om hvor verdiene egentlig skapes eller hvem som er mest uunnværlig, virker aldri å ta slutt. Det meste er heldigvis godartet. De fleste er inneforstått med at vi trenger begge deler. «By og land hand i hand» har i all sin naivitet vært en vakker politisk læresetning.

Nå virker gapet å ha blitt større. Polariseringen mellom by og land er sterkere. Ordbruken er mer uforsonlig. Det kommer stadige beskyldninger om at motparten ikke bryr seg eller forstår. Det har gått inflasjon i karakteristikker av elsyklende byfolk som spiser økologisk flybåren avokado fra Uruguay, drikker chablis og chai latte og ikke aner hvor maten kommer fra.

les også

Den nordnorske våren

Samtidig rister mange urbane på hodet av folk som klager over bensinpriser, bompenger og nærgående ulv. Har de ingen høyere himmel i livet der ute i huttiheiten?

To vidt forskjellige trafikale opplevelser i ferien min bidro til å sette landet i perspektiv. Jeg prøvde først å reise kollektivt til hjemplassen min på den ytterste nøgne ø i Namdalen. Det er virkelig fortellingen om ressursene som ikke fant hverandre. Og da snakker vi om ferge, hurtigbåt, buss, tog og buss. Du skal både være idealistisk, tålmodig og ikke minst ha god tid for å aktivt velge bort bilen. Bare ventetida mellom korresponderende buss og tog var halvannen time. Billig var det heller ikke. Det eneste lyspunktet var at det var god plass. Det var ikke mange som valgte å reise kollektivt den dagen. Pussig nok, du.

Men om savnet etter bilen var stort i Namdalen, ønsket jeg den samme bilen dit peppern gror da jeg tok den med en snartur til Oslo. I forsøket på å ta seg fram i et virvar av enveiskjørte gater, veiarbeid, trikkeskinner, elsparkesykler og fotgjengere for å levere noen greier i sentrum, tok jeg meg i å titte lengselsfullt på trikken. Med ett skjønte jeg at en bilfri tilværelse slett ikke trenger å være noen stor forsakelse, kanskje snarere tvert imot. I Oslo kan man med litt planlegging leve et veldig behagelig liv uten bil. I tillegg slipper man å bekymre seg for neste EU-kontroll, lukeparkering, riper i lakken eller at bilen skal bli påtent i løpet av natten.

Mange steder i Norge er det nesten umulig å leve et normalt liv uten egen bil. Selv om man bygger ut jernbane og bedrer kollektivtrafikken, vil både bil, og fly for den del, være viktig i overskuelig framtid. Derfor er det lett å skjønne at man blir litt provosert når det deles ut flyskam og diesel-forakt i øst og vest og nord. Det betyr ikke at transportvanene ikke må endres. Hvis folk på Tøyen skulle hatt samme forhold til bilen som folk i Namsskogan, hadde det ikke bare blitt kaos. Norge kunne vinket farvel til mange av sine fagre klimaambisjoner. Elsykler er pussig nok blitt et slags skjellsord, men ikke minst folk i distriktene bør applaudere at byfolk sykler, går eller reiser kollektivt. Samtidig kan man ikke andre steder forvente samme gode tilbud av busser, trikker, t-baner og tog som man kan i sentrale østlandsområdet. Det er ikke urettferdig. Det er fornuftig bruk av ressursene. 

Aftenposten skrev nylig at den såkalte «miljøeliten» kan avgjøre valget. Det er unge, velutdannede mennesker i byene som ikke bryr seg om bompenger. De tenker stadig mer på miljø når de skal gå til stemmeurnene. I Norge som i Europa ser vi at klima er blitt viktigere for velgerne. Men vi ser samtidig en større polarisering av miljøengasjementet. Miljø er viktigst for oslofolk, minst viktig på bygda. På Aftenpostens siste måling før sommeren fikk Miljøpartiet De Grønne 16,7 prosent og puster Arbeiderpartiet i nakken som største parti på rødgrønn side. De har virkelig mobilisert på å være den tydeligste motpolen til bompengemotstanderne. Samtidig fosser Senterpartiet fram i store deler av landet ved å spille på helt andre strenger enn MDG.

Vi gjør en tabbe dersom vi foreskriver samme medisin overalt. Skal vi klare å binde landet sammen igjen, må vi respektere hvor sammensatt landet er. Det trengs politikere som forstår og anerkjenner dette, ikke bare pisker opp stemningen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder