Kommentar

Libanon: Å se et land kollapse på nært hold

Av Amund Bakke Foss

Libanesere synger nasjonalsangen på Martyrtorget i Beirut i november i fjor. Foto: Amund Bakke Foss

BEIRUT (VG) For hver eneste dag ser jeg folk rundt meg falle dypere og dypere ned i desperasjon. Libanon har på få måneder gått fra håp om en bedre fremtid, til en økonomisk kollaps som driver befolkningen inn i mørket.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

AMUND BAKKE FOSS er VGs reporter i Midtøsten.

Fredag morgen, samtidig som jeg forberedte meg til videomorgenmøte med mine kolleger i Oslo, gikk 60-åringen Ali al-Haqq, bærende på et våpen, mot en populær kafe i sentrum av Beirut, noen kilometer fra der jeg bor.

Mens jeg lagde kaffe hørte jeg på en radioreportasje fra flyplassen i Beirut, der mange innbyggere nå forlater landet med en enveisbillett. BBCs erfarne korrespondent sa:

«Jeg har aldri sett et land falle så hardt, så raskt».

Foto: Morten Mørland

Samtidig som jeg slo på kameraet og sa «God morgen» til kollegane mine, satte Ali seg ned og gjorde klart et brev.

Brevet inneholdt et rent rulleblad, et libanesisk flagg og et ark der det sto «Jeg er ikke vantro». Ordene er fra en kjent libanesisk sang, der refrenget går: «Jeg er ikke vantro, men sulten er vantro (…) Fattigdommen er vantro. Ydmykelsen er vantro.»

Etter å ha gjort klart brevet, snakket Ali med sin bror over telefon, og sa at han ikke lenger klarte de økonomiske vanskelighetene. Familiefaren så ingen fremtid i Libanon.

Før mitt møte var ferdig den fredag morgenen, hadde Ali tatt livet sitt.

Fredag ettermiddag tente libanesere lys i Alis minne. Foto: Amund Bakke Foss, VG

Libanon er nå dypt inne i en katastrofal økonomisk spiral som ingen foreløpig er i nærheten av å se veien ut av. Landet, som har opplevd så mange år med borgerkrig, politisk sekterisme og vold, har gjennom historien aldri sett en verre økonomisk krise enn akkurat nå.

Jeg har sett landet falle utenfor stupet på nært hold.

Jeg flyttet til Beirut for å jobbe som VGs reporter i Midtøsten i slutten av 2018. Den 17. oktober i fjor var jeg på jobb i Irak, da min kone ringte meg over Facetime.

Det var midnatt og hun var i Beirut sentrum og holdt opp mobilen for å vise meg hva som skjedde. Mennesker strømmet ut i gatene. Flere bygninger som symboliserte landets rikeste var satt i fyr.

I mange år hadde sinnet bygget seg opp mot landets politikere, som blir beskyldt for å utnytte det unike sekteriske politiske systemet i Libanon til å splitte folket og berike seg selv, på bekostning av alle andre.

Da jeg landet i Libanon to dager senere var protestene blitt til et folkelig opprør. Snart var flere hundre tusen mennesker i daglige demonstrasjoner mot det politiske vanstyre de hadde fått nok av.

Folk var oppriktig optimistiske og glade fordi demonstrantene for en gangs skyld hadde en felles sak, på tvers av landets dype sekteriske skillelinjer. Flere sa til meg at «2019 var året da landets borgerkrig virkelig endte» og at dette var starten på noe nytt.

Etter 13 dager falt regjeringen, og håpet i demonstrantenes øyne var lysende.

Det få visste de festivaliknende dagene i oktober, var akkurat hvor hardt landet var i ferd med å krasje.

Mot slutten av året begynte den libanesiske liren, som siden tidlig på 90-tallet har vært låst mot dollaren, å miste verdi på svartemarkedet.

En ny regjering, som var ment å være sammensatt av teknokrater som skulle løse landets problemer, klarte aldri å snu trenden.

Det brøt ut nye voldelige demonstrasjoner, og midt oppe i denne usikkerheten, da alle piler for alvor begynte å peke nedover, kom den første koronasmittede libaneseren med et fly fra Iran.

Landet stengte raskt helt ned. Alle restauranter, barer, kafeer, hoteller, bedrifter som sårt trengte inntekt, skrudde av lysene og låste døren. Mange av dem kommer ikke til å åpne igjen.

Demonstranter i Beirut sentrum i november. Foto: Amund Bakke Foss, VG

Nå, i juli, ser inflasjonen ikke ut til å ha noe bunn.

Siden de håpefulle dagene i oktober har valutaen mistet 80 prosent av sin verdi mot dollaren. Men nesten alle varene i landet er importert fra utlandet, og med en kollapset valuta, har importen blitt halvert. Prisene på grunnleggende matvarer er doblet eller triplet.

Middelklassen er i ferd med å forsvinne inn i fattigdom, mens de fattigste forsøker å overleve på nødhjelp.

Jeg ser nå hvordan libanesere jeg har blitt glad i, gode venner, har mistet alt av sine sparepenger, hvordan deres lønninger ikke lenger har verdi, og hvordan pensjonen til deres hardtarbeidende, eldre foreldre, som er oppspart gjennom tiår, er forsvunnet. 

Nesten alle jeg kjenner har vurdert muligheten for å flytte ut av landet.

En demonstrant i protest i april, den første gangen siden viruset stengte helt ned. Foto: Amund Bakke Foss, VG

Kjøtt er tatt av menyen for landets soldater og mange libanesere selger nå sine eiendeler, som smykker og møbler, for å få råd til mat.

Den siste uken har også klesbutikker stengt ned en etter en, fordi de mener det er umulig å sette en fornuftig pris på de importerte varene. Det er antatt at halvparten av alle libanesiske bedrifter enten vil legge ned eller gå konkurs i løpet av året.

Flere av landets sykehus har redusert antallet operasjoner til kun de mest kritiske.

Den vakre Middelhavsbyen Beirut har i tiår vært kjent for sitt yrende natteliv, for kultur, mote og fantastisk mat og vin. Nå er alt annerledes.

Når jeg kjører gjennom Beirut denne sommeren er krisen synlig overalt:

Jeg ser eldre, pent kledde menn som før levde liv i relativ verdighet, som leter etter mat i søppelcontainere. Jeg ser lange køer utenfor bakeriene. Jeg ser enda lenger køer utenfor vekslingskontorene der innbyggere desperat prøver å kjøpe amerikanske dollar, før den lokale liren mister enda mer verdi.

Jeg ser også banker og offentlige kontorer som nå beskytter seg mot befolkningen de egentlig er ment å tjene:

Mange banker har sveiset sammen høye metallplater foran lokalene sine. Sentralbanken  er beskyttet av høye betongvegger med væpnet politi utenfor.  Det statlige elektrisitetsbyrået er beskyttet av piggtråd.

Mens jeg skriver dette er det strømbrudd, noe det har vært mer eller mindre i syv dager i strekk. Staten har nemlig gått tom for drivstoff til kraftverkene her. Flere av trafikklysene i byen har gått i svart. Mange innbyggere, som ikke har råd til generatorer, hamstrer stearinlys og sitter igjen i mørket.

Mens libaneserne ser inn i mørket, har deres lederes forhandlinger med Verdensbanken, som kan utløse fem milliarder dollar i krisehjelp, stoppet helt opp.

Kritikerne mener at landets politiske elite forsøker å beskytte det ødelagte politiske systemet som har gjort dem rike, og at de derfor ikke er villige til å gjennomføre nødvendige reformer for å utløse økonomisk hjelp fra utlandet.

Tidligere støttespillere av Libanon, blant andre Frankrike, EU og Gulf-landene er nå i tvil om det er lurt å pumpe penger inn den ødelagte økonomien.

En EU-diplomat sa til The Guardian nylig: «Vi har tryglet de libanesiske forhandlerne om å oppføre seg som en normal stat, men de oppfører seg som om de skal selge oss et teppe»

At den militante Iran-støttede gruppen Hizbollah er endel av regjeringen her, er også en kompliserende faktor i forhandlingene med vestlige land.

Etter morgenmøtet forrige fredag, dro jeg til stedet der 60-åringen Ali hadde tatt livet sitt noen timer tidligere.

Hans siste ord: «Jeg er ikke vantro» hadde spredt seg blant libanesere gjennom sosiale medier. Stedet var drapert med blomster, libanesiske flagg og flere plakater liggende på bakken.

På en plakat sto navnene på flere andre som i økonomisk desperasjon har tatt sitt liv den siste tiden. På en annen sto det: «Ali tok ikke sitt liv, dere drepte ham».

På en tredje sto en beskjed til regjeringen: «Ser dere hva som skjer?»

Beirut under strømbrudd denne uken. Noen bygg har private generatorer, andre forblir i mørket. Foto: Amund Bakke Foss, VG

Mer om

  1. Beirut
  2. Libanon
  3. Midtøsten

Flere artikler

  1. Kvinnene kom for å jobbe. Nå blir de holdt bak lukkede dører og dumpet

  2. Israel har angrepet Iran-støttede Hizbollah ved Libanon-grensen

  3. Mørket senker seg over Amerika

  4. Netanyahu: – Saken er til for å velte meg

  5. Demonstrerer for åpning av Pennsylvania: – Jeg blir kvalm. Det er mot grunnloven

Fra andre aviser

  1. Strømmen går, prisene eksploderer, desperate innbyggere raner apotek for bleier. Slik kollapser et land.

    Aftenposten
  2. Roy (27) har protestert mot korrupsjon i måneder. Nå går landet hans fra krise til katastrofe.

    Aftenposten
  3. Libanon på kanten av stupet

    Bergens Tidende
  4. Nytt opprør i Syria

    Bergens Tidende
  5. Nye sanksjoner mot Assad. Disse sedlene blir stadig mindre verdt.

    Aftenposten
  6. Frykter Trumps maktbruk kan føre til konstitusjonell krise

    Bergens Tidende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder