Rasisme-debatten: – Hva har skjedd med viljen til å lytte?

Det er behov for litt mer ydmykhet i møte med andres opplevelser.

RUNE BERGLUND STEEN, leder, Antirasistisk Senter

Skribenten Espen Goffeng gir i sin kronikk i VG 14. november et eksempel på en vanlig hersketeknikk i møte med minoriteters opplevelser: 1. Innta en opphøyet og gjerne belærende posisjon. 2. Blås opp ett eller to utsagn som du forsøker å plukke fra hverandre, og helst latterliggjøre. 3. Overse alt du ikke bryr deg noe særlig om – det vil si alt det hun du angriper så hardt, faktisk var ute etter å formidle.

Dette er saken: Læreren Salma Ahmed skrev en kronikk i VG 6. november hvor hun ga et innblikk i opplevelser mange med afrikansk bakgrunn har med rasisme, diskriminering og ekskludering. Hun fokuserte på opplevelser i vår samtid, men ga også noe historisk kontekst. Hun skrev nøkternt, og hun forsøkte å forklare med innestemme hva som konkret ligger i fenomenet «hvite privilegier», eventuelt i den mangelen på «privilegier» som mange med afrikansk bakgrunn kan oppleve. Som ett enkelt eksempel: Også majoritetsnordmenn vil oppleve ikke å få jobbene vi ønsker, men det vil ytterst sjelden ha noe å gjøre med hudfargen vår.

I våre dager har det imidlertid blitt noe av en risikosport å formidle minoriteters virkelighet i offentligheten. Det er ingen mangel på personer, stort sett med majoritetsbakgrunn, som står rede til å forsøke å kutte deg av ved knærne. Det er trist, men det er ingenting i tilsvaret som indikerer at han er interessert i å forstå Ahmed. Han er kun ute etter å belære.

I sitt svar fokuserer Goffeng på én setning i Ahmeds kronikk, og blåser den opp så godt han kan som et eksempel på historieløs urimelighet, nemlig denne påstanden fra Ahmed: «Vi har blitt slavegjort både mentalt og fysisk.» Dette er feil, påpeker skribenten, siden også svarte deltok i slavehandelen og siden det stadig finnes slaveri, spesielt på det afrikanske kontinentet. Som om alt dermed skulle være sagt, og Ahmeds kronikk med ett raskt grep skulle være veid, målt og overprøvd.

Likevel tror jeg at Goffeng egentlig er veldig godt i stand til å forstå hva Ahmed mener, i alle fall hvis han fulgte så godt med i historietimene som han foregir. Den historiske konteksten er ganske overveldende: Svarte har blitt holdt som slaver over mye av den hvite verden, både i USA og Vest-Europa. Dette har vært nært forbundet med at de fleste vest-europeiske land har hatt kolonier, hvor man har utøvd omfattende og brutal makt over både afrikanere og andre, med utallige døde – ikke bare i Afrika, men over store deler av kloden. Det aller meste av det afrikanske kontinentet var inntil nylig fordelt mellom vestlige land, en maktutøvelse som var nært forbundet med forestillinger om afrikanere som mindreverdige.

De siste afrikanske landene fikk sin uavhengighet først på 1970-tallet, etter at både Goffeng og jeg ble født. Flere fikk den etter omfattende og forferdelig krigføring fra okkupasjonsmaktene i forsøk på å beholde dominansen, senest i Algerie og Angola. Sør-Afrika forble en apartheid-stat fram til 1994, som en overtydelig etterlevning etter koloniveldet. Nyere afrikansk historie forblir overfylt av konsekvenser som utgår fra det ødeleggende koloniveldet. Man må ville gjøre seg blind for ikke å se dem.

Hva han tilbyr er derfor ikke helt den realitetsorienteringen han foregir, men langt på vei et stykke historierevisjonisme, hvor de dominerende maktforholdene gjennom de siste århundrene kommer i bakgrunnen for en relativistisk tilnærming av typen «alle har gjort noe galt». Selvsagt er ingen kontinenter eller folkegrupper frie fra å ha utført overgrep. Også svarte statsledere har begått uhyrligheter, i likhet med mange europeiske ledere. Å liste opp navn på svarte statsledere som har begått overgrep, blir imidlertid en ganske spesiell form for såkalt «whataboutism» som svar på en kronikk om rasisme. Det blir også spesielt å svare en person som skriver om sin opplevelse av rasisme og ekskludering, med at hun helst burde ha interessert seg for andre forhold.

Den brutale historien med kolonial undertrykkelse, som er så tett på oss at den bare er ett hakk unna å være vår samtid, var nært forbundet med fordommer mot personer med afrikansk bakgrunn. Dette er fordommer vi aldri synes å bli kvitt, og som dessverre aldri slutter å få konkrete konsekvenser for en del menneskers muligheter og livskvalitet.

Når Ahmed framholder at få vil ha hørt om kong Leopold II, svarer universitetslektor Espen Goffeng at han selv har hørt om kong Leopold II og hans folkemord på halve Kongos befolkning for hundre år siden, mange ganger. Dette er nok ikke noe bevis på at folk flest har hørt om dette. Jeg tror det er liten tvil om at mange av oss har lært lite om den ufattelige brutaliteten i Kongo sammenlignet med hva vi har lært om andre folkemord.

Ahmed skrev imidlertid om mye mer enn slaveriet og drapet på halve Kongos befolkning. Hun skrev først og fremst om hvordan det kan være å være svart i Norge i dag. Goffeng bidro selv, utilsiktet, til å illustrere dette ved å vise at en del av det å være svart i Norge i dag, kan være å bli forsøkt gjort til latter simpelthen fordi man setter ord på opplevelsen.

For dette har dessverre blitt en nokså vant øvelse nå: En ofte ung person med minoritetsbakgrunn deler sine opplevelser med rasisme og ekskludering, og en ofte eldre person med majoritetsbakgrunn svarer med å prøve å utdefinere budbringeren. Jeg er selvsagt enig med Goffeng i at historien ikke bør holde oss fanget. Hvis personer med afrikansk bakgrunn skal begynne å oppleve en lang historie med rasisme som mindre relevant, forutsetter det imidlertid at den blir det. Det kan kreve litt mer ydmykhet fra noen av oss.

En tilnærming hvor man slår så hardt ned på minoritetsstemmer som forteller om opplevelser med rasisme og utenforskap, er ikke et bidrag til gradvis å legge historien bak oss. Tvert om ligner det mer på et utilsiktet bidrag til å opprettholde noen gamle maktforhold.