TIDEN RENNER UT: – Mange snakker om kvoter, andre snakker om privat sektor og mulig skattlegging av utslipp. Men ord og gode intensjoner løser ikke klimakrisen, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser tyske Jule Seeger (19) under en skolestreik for klima i Stockholm sist uke. Foto: Mattis Sandblad

Debatt

80-tallet taklet klimakrisen (hvorfor snubler verden nå?)

Politikerne reddet ozonlaget på 80-tallet. Hvorfor somler politikerne med å regulere verdens klimagassutslipp i 2019?

KRISTIAN R. ANDERSEN, partner  The Governance Group

Ungdommer streiker og krever politisk handling for å hindre en global klimakatastrofe. Det er over tre år siden Paris-avtalen kom i stand, med mål om å unngå en global oppvarming som overstiger to grader. Mange snakker om kvoter, andre snakker om privat sektor og mulig skattlegging av utslipp. Men ord og gode intensjoner løser ikke klimakrisen.

Globalt er 100 selskaper ansvarlig for 71 prosent av klimagassutslippene. Under halvparten av Fortune 500-bedriftene har satt seg klimamål. Hvordan varer og tjenester produseres, har enorm effekt på verdens klimagassutslipp.

Likevel har verken forbrukere, investorer eller myndigheter enkel tilgang til informasjon om klimaavtrykket til de produktene og tjenestene som selges: Per i dag mangler det en global standard for lovpålagt rapportering om klimagassutslipp for børsnoterte selskaper. Tiden er i ferd med å renne ut.

Kristian R. Andersen.

Det eksisterer i dag mer enn 30 ulike initiativer som forsøker å få til rapportering om bærekraft. Selv om en «standard» følges, rapporterer selskaper ulikt, og det blir en unøyaktig og tidkrevende øvelse når investorer skal avgjøre hvilke selskaper som tar klimautslipp og bærekraft på alvor. 

På vegne av G20-landene lanserte i 2017 Michael Bloomberg, tidligere borgermester i New York og en nestor i finansverdenen, anbefalinger for å skape åpenhet om over bedrifters klimarisiko. Merk imidlertid at anbefalingene ikke er bindende. En studie finansiert av Norges Bank som ble gjennomført av Harvard-professor George Serafeim, viser utfordringen med at investorer ikke får sammenlignbar informasjon om klimautslipp fra selskaper. Derfor foreslår Serafeim at investorer må arbeide for standardisering gjennom eksisterende initiativer, og gå i dialog med regulerende myndigheter.

Men hvem skal egentlig gå i dialog med myndighetene? Om hvilke klimainitiativer? Og hvilke myndigheter? Per i dag er det ingen som tar grep for å få til en internasjonal standardisering mellom bransjer og land. USA og EU har kommet et stykke med sine rapporteringskrav for klimainformasjon, men de er ikke i mål. Dessuten – hva med land som Kina, Japan, India, Brasil, Russland, Sør-Afrika og Indonesia? Dette er hver for seg enorme økonomier som ikke omfattes av hva som måtte bestemmes i USA eller EU. Ikke engang en beslutning i OECD vil være nok til å omfatte et tilstrekkelig antall land.

les også

Vi kan ikke fjerne bompengene

Da verden på 80-tallet innså at et tynnere ozonlag hadde kritiske effekter på miljøet, ble syndebukken håndtert raskt: På kort tid ble KFK-gasser forbudt. Kjøleskap, spraybokser og andre produkter måtte bli produsert uten gassen som truet ozonlaget og satte livet på jorden i fare. Et målrettet samarbeid i regi av FN førte til Wien-konvensjon og Montreal-protokollen. Spørsmålet er – hvordan kan vi få til noe lignende for klimagasser i dag?

Det er ganske oppsiktsvekkende at det i desember i år arrangeres et klimatoppmøte i Santiago. Nummer 25 i rekken av FNs klimatoppmøter. Er verdens politiske ledere handlingslammede? Vi kan feire at det fortsatt er håp for internasjonalt samarbeid, men det er en tragedie at verden ikke klarer å ta beslutninger som gir resultater på et så viktig område som klima.

les også

«25 under 25»: – Vi klimastreiker fordi vi må!

Norge har som et lite land kunnet påvirke hvordan verden arbeider med menneskerettigheter og fredsprosesser – her har FN vært en effektiv arena. I en verden der fragmentering av internasjonalt samarbeid trues, kan Norge bruke en arena som FN til å skape en felles forståelse av hvordan selskaper skal rapportere om klimagassutslipp. Det er den mest effektive måten å påvirke regulerende myndigheter globalt. En konvensjon om obligatorisk klimarapportering vil avsløre nasjoner som ikke gir investorer og forbrukere nok innsikt i utslippsnivåene til landets børsnoterte selskaper.
Samarbeid i FN klarte å stoppe bruken av ozonødeleggende KFK-gasser. Norge kan bruke den samme strategien for å få investorer, myndigheter og forbrukere til å ta bevisste valg om hvilke selskaper som tar klimaet på alvor. Gode intensjoner redder oss ikke fra global oppvarming.

Ola Elvestuen: Havet er viktig. Men nå bør Norge lede an i FN for å sette krav om obligatorisk klimarapportering for alle verdens børsnoterte selskaper. Vi venter på din respons!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder