DRØMMER OM LOFOTEN: – Mange har lyst på naturopplevelsene Norge kan tilby, og presset er stort på enkelte områder. Spørsmålet er: Klarer vi å unngå allmenningens tragedie i år, og om ti og hundre år? Spør Svanstrøm. Foto: Göran Bohlin

Debatt

Er turismen verdt det?

Når den globale turismen møter norsk natur, bør det skje hånd i hånd med allemannsretten og lokale normer.

CHRISTINA SVANSTRØM, Medisinstudent og frilansjournalist

Verden har blitt veldig liten. Verden kan nå Norges minste avkroker i en håndvending, og også vi når ut hvor enn vi ønsker. En strand i Thailand, en klatrevegg i Spania. Drømmer om Lofoten, Trolltunga, og Preikestolen skapes i Japan, Italia, og California. Innsalget av Norges «Turistperler», «drømmedestinasjoner», «ferieparadis» går viralt. Kommersielle aktører bruker det for alt det er verdt.

Det er ikke feil det de selger. Drømmene om Reinebringen, Trolltunga, Trollstigen og Preikestolen har ikke oppstått i vakuum - dette er reelle perler på jord. Unektelig verdt sitt besøk. Men er besøket verdt det for dem som bor der? 

ENGASJERT: Christina Svanstrøm. Foto: Marius Fiskum

les også

Sisu og sauna i Lykkeland

Med naturturismen kommer slitasjen på stier og utråkket terreng, trange og overbelastede veistrekningene, søppel og avfall på avveie grunnet overprøvd infrastruktur. Kommer den verdifulle naturopplevelsen for den enkelte til en for stor kostnad for helheten? Det fremstår uavklart hvilke normer vi skal følge når hele verden inviteres inn i det som for noen er et ”hjemsted”.

Christine Baglo Dagsavisen oppsummerte destinasjonens utfordring godt i denne artikkelen i Dagsavisen tilbake i 2015: Overbooket.

Reiselivet gir nye impulser og har stort potensial som en fornybar næring. Naturbasert reiseliv gir dype naturopplevelser som har positive ringvirkninger i menneskelivet.  Vi skal definitivt være stolte av vår natur, våre kulturlandskap og lokalsamfunn. Vi skal fortsette å ta imot besøkende, vi skal fortsette å dyrke det frie friluftslivet; både for folkehelsa, for naturopplevelsene, og for næringslivet som grenser opp mot det. 

Men samtidig må vi bevare lokale stemmer på vegne av stedet. For en destinasjon er det ikke innsalget som er problemet. Destinasjonen eksisterer allerede, i all sin natur, kultur, og historie.

Destinasjonen er det som allerede drømmes om, på Instagram, i en reisebrosjyre i Japan, i en reklame for friluftsklær, eller når flyselskapene makabert nok kjører kampanje med ”Norge på salg”.  Faktoren som kan tilpasses, er besøket. Måten næringen tenker på, er det som kan utvikles og vokse. 

Hvem er det som skal invitere til besøk? Og hvordan kan dette gjøres smartere? Et nylig men ikke særegent eksempel på at den som inviterer og markedsfører ikke må ta konsekvensen av å ta imot, finner du i Jotunheimen. Der reagerte Turistforeningen på Visit Norways markedsføring av norsk natur i Kina. Det er et viktig signal at Turistforeningen å tør ta et aktivt valg for stedet, og de verdiene de ønsker stå for.

les også

Grønne spirer i USA

Våren 2019 er Færøyene en kort tid stengt for nasjonal dugnad.

Guðrið Højgaard, direktør for Visit Færøyene, oppsummerer det på vidunderlig vis: «For oss handler turisme ikke kun om tall. Vi byr med glede besøkende velkommen hvert år. Men vi har også et ansvar overfor vår lokalbefolkning og vår vakre natur som vi vil beskytte, slik at vi også framover kan sikre en bærekraftig og ansvarlig vekst i antall turister”. 

Dugnaden på Færøyene er til ettertanke. Når verden retter sin bevegelse mot en destinasjon må stedet selv få sette premissene. I Lofoten, på Trolltunga, i Jotunheimen og i det ganske land: Skal vi ha som utgangspunkt å utvikle en destinasjon (noens produkt), eller skal vi ha som utgangspunkt å ivareta en destinasjon (ivareta stedet primært, med en attraktiv destinasjon sekundært).

Kan det skape rom for å si «nok» og «det er fullt nå»? Kan de lokale stille krav til at «nå blir det slik», og «ikke sånn»? Er det lov til å si «nei», for å sikre å bevare det langsomme «ja»? Kan vi tillate lokalt, historisk og kulturelt eierskap til stedet, og kreve at besøkende utvikler sitt mindset i stedet?

les også

Greta og gamle gubber

For Lofoten sin del har ønsket om en løsning på økende turisttrykk vært der i mange år. Lokalt er det flere som har våknet for behovet om å gjøre konstruktive tiltak. Turistene selv er ikke uvillige til å bidra, og gitt riktig løsning er ikke næringen selv uenig i at fellesgodefinansiering kan være en løsning. Det mangler ikke på økonomiske modeller. Forslag er det nok av, men løsningene funker best hvis de har rot i det lokale.

Rundt om i verden er det ikke uvanlig at det kreves en form for avgift fra besøkende for å regulere besøkstrykket og ivareta stedet. Debatten de siste årene har vist at Norge ikke er helt moden for å gå den veien. Likevel må vi snakke om det som skjer. 

Fakta er: Mange har lyst på naturopplevelsene Norge kan tilby, og presset er stort på enkelte områder. Spørsmålet er: Klarer vi å unngå allmenningens tragedie i år, og om ti og hundre år? Hvordan får vi det som fellesskap til?

les også

MDG-politiker Eivind Trædal: – Selvfølgelig skal vi føle flyskam!

Heldigvis trenger vi ikke å finne opp kruttet på nytt. Et viktig første steg er å lese, bruke, og håndheve reglene vi har i allemannsretten. Vi kommer en lang vei ved å bevisstgjøre oss selv og andre om den typen ferdsel vi som samfunn allerede er enig om at gjelder.

Noen korte hovedtrekk: Ikke telt nærmere enn 150 meter fra en bygning. Ikke telt på samme gressflekken i mer enn to dager. Bidra til sporløs ferdsel, og ikke legg igjen søppel etter deg. Kan næringa i større grad bidra til å spre disse idealene?

Høsten 2017 stiftet jeg og tre andre foreningen Lofoten Rangers, som helt frivillig jobber med å spre info om positiv og bevisst ferdsel i fellesområdene våre i Lofoten. Helt gratis bruker vi litt tid på å snakke om lofotvettreglene, allemannsretten, og fjellvettreglene på våre nettsider.

les også

Tenåringsmamma: - Er dagens ungdom for skikkelige?

Pluss content

Vi håper at flere griper tak i debatten eller turkameraten eller seg selv, og at flere tar en bevisst tanke om egen ferdsel med seg i tursekken når de besøker et sted. Et lettvektig ansvar vi tenker følger naturlig med allemannsretten. Ingen trenger bli best, men vi kan alle bli litt bedre. 

Hvordan stedet ivaretas er spørsmål som betyr noe for lokalsamfunn i møte med den globale turistnæringa. Har vi en destinasjon som er verdt å besøke? Da kan vi sørge for at besøket er verdt det også for stedet, og gjøre det enklere for folk å følge de normene vi allerede er enige om. For den som ønsker å pakke sekken lett, er kunnskap en vidunderlig sak. Kunnskapen gir tyngde, og er vektløs, på en og samme tid.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder