WHO er ikke et verdenspoliti for sykdomsutbrudd

Verdens helseorganisasjon er en diplomatisk organisasjon, ikke et helsepoliti. Trumps utpressing kan blokkere tidlig varsling av den neste, farligere og større pandemien.

PREBEN BOYSEN, førsteamanuensis i immunologi, Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet, og tidligere juniorekspert i FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO)

En novemberdag i 1998 gikk jeg inn i det enorme hovedkvarteret til FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) i Roma, der 3500 mennesker jobbet for å sikre verdens matproduksjon. Som nyutdannet veterinær skulle jeg bli lærling i utryddelsesprogrammet for kvegpest, kuas meslingevirus. Historiens verste dyresykdom drepte 90% av dyra som ble smittet.

Kvegpesten raste gjennom Europa på 1700-tallet, etterlot seg sultkatastrofer og startet veterinæryrket. Hundre år senere drepte den 90 prosent av kveget i Afrika, selve bankbeholdningen ble dermed borte. Utryddelsen av beitedyra dannet busk-savannene som fortsatt preger Øst-Afrika, bolig for tse-tse fluer og sovesyke. Pesten etterlot seg en fattigdom som kan følges helt fram til den vanskelige situasjonen kontinentet ennå lider under.

Ved 90-tallets slutt fantes sykdommen kun få steder på kloden, takket være omfattende testing, karantene og vaksinering. Men sykdommen holdt stand i de mest krigsherjede områdene, kontrollert av Taliban, Al-Shabaab, og krigsherrene i Sudan. Ingen enkel innspurt! Jeg så for meg en stor, travel kontrollsentral fra science fiction filmene, aksjonsgrupper som reiste ut i felten, en myndig hånd over verdens diktatorer og militser.

Det jeg fant var én mann og en sekretær. Andre var tilknyttet gruppa, men med en mengde andre dyrehelseproblemer å ta seg av. Hverdagen var preget av dragkamper om ressurser og prestisje, uklare hensikter, kulturkollisjoner og til og med krangling om hvilket språk man skulle snakke. Programsjefen var alltid bortreist. Jeg fikk en sterk formening om at dette var en ren vits, hvor var ressursene? Dette ville aldri gå!

Jeg tok skandaløst feil. Samtidig som jeg flyttet hjem i 2001, ble det siste dyret med kvegpest avlivet i Kenya. Ti år etter ble sykdommen erklært utryddet fra jordens overflate. Det har blitt kalt veterinærhistoriens største bragd. Den andre infeksjonssykdommen utryddet av mennesker etter kopper. Håpet er at polio skal bli den neste.

Hvordan var dette mulig?

I virkeligheten foregikk ikke utryddelsen i FAOs hovedkvarter. Den foregikk hos eldrerådet i landsbyene, av barfotdyrleger, av lokale budsjetter og ut ifra strategier utformet i hvert enkelt land. FAO var kun en diplomatisk brobygger. Mye av jobben var å sikre kanaler inn til brennende konfliktområder og ufyselige statsledere. Vi hadde et ris bak speilet: Landene fikk ikke selge kjøtt hvis ikke de var sykdomsfri. Kvegpest ville aldri blitt utryddet uten FAOs overnasjonale koordinering. Men FAO var aldri noen kommandosentral.

WHO har heldigvis litt mer ressurser. Men oppgavene er tilsvarende enorme. Pandemier er bare en liten bit av oppgavene. Vanligvis er det ingen pandemi, og da er det andre helseutfordringer som vinner konkurransen om oppmerksomhet og penger. De skal også utrydde polio, slå ned malaria, tuberkulose og HIV, sikre morsmelk og rent drikkevann til spebarn, stagge fedmeepidemien, kvele antibiotikaresistens og styrke mental helse. Blant annet. Over hele jordkloden.

Til dette har WHO et årsbudsjett på under 4 milliarder dollar, omtrent budsjettet til et amerikansk sykehus.

Pandemiprogrammene til WHO og Verdensbanken kom i stand først etter Ebola-epidemien i Afrika i 2014. De kan til sammen utløse et fond på ca. 180 millioner dollar. Det rekker ikke til engang til et Dreamliner-fly, som Norwegian eier 35 av. Tyskland, Storbritannia, Japan og Australia bekoster rundt 85 prosent av fondene. USA er ikke på listen.

WHOs finansiering fungerer slik at de aller fleste midlene gis til øremerkede oppgaver som donorlandet bestemmer. Kun 20 prosent av budsjettet har organisasjonen fri råderett over. Landene holder igjen penger når de er uenige i noe; USA skylder allerede rundt 200 millioner dollar de har forpliktet seg til. Når krybben er tom bites hestene; vi kan bare forestille oss alle dragkampene innad i WHO mellom høyverdige helsemål. Med dette utgangspunktet har direktør Tedros Ghebreyesus en mildt sagt vanskelig oppgave.

Den store kommandosentralen for internasjonale sykdomsutbrudd finnes ikke. WHO har ingen utøvende makt, og lite penger de selv rår over. Vi har ikke noe verdenspoliti for sykdomsutbrudd. Det vi har, er det beste vi kan håpe på: En internasjonal organisasjon som reiser rundt og forhandler om at landene samarbeider om felles mål. Få landene til å velge åpenhet i stedet for hemmelighold, samarbeid i stedet for prestisje. Til det trengs langsiktig diplomati, kompromisser, svelging av kameler, vanskelige dilemmaer. WHO er ikke der for å slukke brannen, det må landene gjøre selv.

Kina har blitt anklaget for hemmelighold av virusutbruddet. Om WHO kunne gjort mer i denne tidlige fasen vil det skrives bøker om, det vet vi ikke per idag. Men det er ingen selvfølge at vi får vite noe som helst fra Kina. Det vi vet er at også den neste pandemien med stor sannsynlighet kan oppstå i verdens mest folkerike land. Den pandemien kan være langt farligere enn covid-19. Da er det kritisk viktig å ha Kina med på laget.

Innsynet jeg fikk i kvegpest-suksessen forteller meg at internasjonalt helsediplomati nytter. Det skal kanskje ikke astronomiske budsjetter til heller. WHO kan, og må, ta en lederrolle, og jobbe jevnt og trutt med å skape tillit mellom landene, slik at vi blir varslet tidlig og kan ta felles aksjon. Til det trenger de ressurser og handlingsrom.

Da hjelper det lite om enkelte donorland som USA holder organisasjonen som gissel i den internasjonale storpolitikken. Det er sabotasje mot verdens helsetilstand