ADVARER: – Både politikere som Sylvi Listhaug og medier kan bidra til at vi ikke beveger oss inn i en spiral som fort ender i «amerikanske tilstander» med et så polarisert samfunn at det er umulig å inngå tverrpolitiske allianser, skriver kronikkforfatteren. Foto: Helge Mikalsen

Debatt

Politikerskandaler skaper økt polarisering og skader tilliten

De politiske skandalene blir flere. Nå synker også tilliten vi har til politikerne. Hvordan endte vi opp her?

KIM ARNE HAMMERSTAD, statsviter og forfatter av boken «Politiske skandaler. Sex, korrupsjon og maktkamp»

De siste årene har norsk politikk vært preget av en rekke skandaler. Selv når en korrigerer for #MeToo-skandalene i 2018, har de siste to årene vært de mest skandaletunge noensinne i norsk historie. Nå begynner vi å se de første konsekvensene av skandale-bonanzaen: Tilliten nordmenn har til politikerne har begynt å synke, viser tall fra Innbyggerundersøkelsen 2019, som Direktorat for forvaltning og IKT la frem i fjor.

Ikke sjelden hører vi skandaliserte politikere snakke om «heksejakt» og «ubalansert dekning». I arbeidet med min nye bok har jeg gått gjennom alle skandaler etter krigen. Gjennomgangen viser at dagens mediedekning av skandaler er mindre sensasjonsfokusert enn for eksempel på 90-tallet og på begynnelsen av det nye årtusenet.

Det kan godt hende at det sier mer om tilstanden i norske medier for noen tiår tilbake enn dagens tilstand, men det var i hvert fall definitivt verre før. 

Kim Arne Hammerstad Foto: Joseph Pessar/Res PUblica

les også

De glade 20-årene, en gang til?

Det er uansett ikke medienes oppgave å bygge opp om politikernes tillit – det må politikerne selv sørge for. Samtidig tror jeg heller ikke at det er ønskelig med politikere som er fullstendig plettfrie. Der politikerne i stor grad bommer, og hvor nøkkelen ligger til å vinne tilbake tilliten, er hvordan politikerne håndterer skandalene.

Måten brorparten av de siste årenes skandaler er blitt håndtert på, har vært med enten blank benektelse av overtrampene, eller en eller annen form for rettferdiggjøring av overtrampene. Slike strategier bidrar i hovedsak med to ting: Skandalen vil vare lenger, og sjansen for å bli tatt i å lyve, eller i beste fall ha et lemfeldig forhold til sannheten, stiger for den skandaliserte politikeren. 

Spesielt når det siste skjer, bidrar det til å bygge opp under klisjeen om at politikere «gjør ikke annet enn å lyve». Det rekrutterer nye medlemmer til gruppen velgere som har lav eller ingen tillit til politikerne – og det alene gjør at et voksende demokratisk problem blir større.

les også

Nytt tiår, nye skuffelser

Norske velgere har tradisjonelt vært rause overfor politikere som har vært innblandet i en skandale. Partier som har vært innblandet har bare opplevd kortvarig nedgang i oppslutning på meningsmålinger. Dessuten har tilliten til politikerne relativt sett vært høy, til tross for at vi har hatt over 40 skandaler i norsk politikk siden starten av 70-tallet.

Om vi nå står på dørstokken til en periode med langt høyere skandalefrekvens og politikere som stadig velger offensive strategier, risikerer vi at tilliten bare vil fortsette å synke. Det er skummelt – det høye tillitnivået vi har hatt i Norge er hovedingrediensen i suksessoppskriften bak det trygge samfunnet vi i dag nyter fruktene av.

Det skal nevnes at heller ikke mediene står helt uten skyld. Politikerne har måttet tilpasse seg den tabloidiserte medievirkeligheten. Når vi ser politikere publisere spissformulerte budskap på Facebook, gjør de i prinsippet ikke noe annet enn å bruke de samme virkemidlene som mediene selv har brukt siden 90-tallet. Sylvi Listhaug har fungert som pioneren på dette feltet, hvor det mest kjente eksemplet endte med at regjeringen bare var timer fra å falle. Også KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad har meldt seg på i denne paradegrenen, som da han nylig gikk i bresjen i den helt oppkonstruerte krigen mot julen.

Resultatet er at vi ender opp med en offentlighet som blir stadig mer polarisert, hvor det er mye viktigere å snakke til sin egen base enn å snakke bredt om de større politiske spørsmålene.

les også

Slik vil de forene et splittet USA

En kan også argumentere for at måten mediene dekker de politiske skandalene på, neppe bidrar særlig konstruktivt i den offentlige samtalen. Selv om det har bedret seg siden de ville 90-årene, er mye av journalistikken fremdeles preget av sensasjonsfokus. Vi har bare hatt én skandale i Norge som har veltet en regjering, og kan telle de resterende skandalene som reelt truet regjeringer med å falle på én hånd. 

Akkurat det er det ikke så lett å se på mediedekningen. De mest intense dagene med mediedekning av NAV-skandalen i fjor høst, var ikke i nærheten av samme daglige mediedekning som Sylvi Listhaug-saken eller Trond Giske-saken fra 2018. Da er det nærliggende å spørre seg hvor fornuftige prioriteringene til mediene er.

Skal vi tro internasjonal forskning, er vi allerede på god vei mot et mer polarisert samfunn. Det er nemlig en sterk sammenheng mellom frekvensen av politiske skandaler i et samfunn, og hvor polarisert det samme samfunnet er. Satt på spissen fungerer politiske skandaler som en kanarifugl i gruvetunnelen som varsler om at det er på tide å snu.

Både politikere og medier kan bidra til at vi ikke beveger oss inn i en spiral som fort ender i «amerikanske tilstander» med et så polarisert samfunn at det er umulig å inngå tverrpolitiske allianser.

Politikerne kan bli flinkere til å håndtere skandalene når de først havner «i uløkka» på en ydmyk måte, og ikke bygge oppunder politiker-stereotypier. Mediene på sin side bør bli flinkere til å tilpasse sensasjonsnivået i dekningen til alvorlighetsgraden i overtrampet.

Da kan man spare det sterkeste kruttet til de skandalene som faktisk kan velte regjeringer eller få store konsekvenser for landet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder