OMSTRIDT: Flere titalls mennesker slo en «solidaritetsring»» rundt Central Jamaat Ahle Sunnat i Motzfeldts gate på Grønland i Oslo lørdag ettermiddag. – Markeringen ble en ganske stusslig affære, skriver Bård Larsen i Civita. Foto:Jon Olav Nesvold,NTB scanpix

Debatt

Kronikk: Solidaritet til besvær

Solidaritetsringen ved moskeen Central Jamaat Ahle Sunnat i Oslo lørdag ettermiddag ble ikke særlig vellykket. Knapt 200
møtte frem. Jeg vil hevde det er bra.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita.

Fredsringen utenfor synagogen forrige lørdag, initiert av norske muslimer, handlet om å vise solidaritet med jøder og ta avstand fra jødehat («ikke i mitt navn») etter det som skjedde i København, der en muslim sto bak angrepet.

Mange undret seg derfor over behovet for å lage en ny markering allerede uken etter, denne gangen foran en moské. Og ikke en hvilken som helst moské, men en moské hvis talspersoner har gjort seg bemerket med klare antisemittiske uttalelser, eksempelvis at jødene styrer finansmarkedet, at jødene styrer mediene med den hensikt å sverte muslimer, samt den kanskje mest klassiske av alle antisemittiske forestillinger: At jødene ble offer for Holocaust fordi jøder «er urolige folk i ver­den». Ifølge arrangørene ble moskeen valgt fordi den lå sentralt til.

Bård Larsen. Foto: ,

Så viser det seg at en av initiativtakerne til fredsringen rundt moskeen, Solveig Staal, er mer enn gjennomsnittlig opptatt av Palestina-spørsmålet. Faktisk så mye (og så feil) at hun har lenket til artikler om holocaustfornektelse (som er utbredt i mange arabiske miljøer) på sin åpne profil på Facebook. Hun har også inntatt det standpunkt (i affekt visstnok) at det var den jødiske staten Israel som sto bak massakren i satiremagasinet Charlie Hebdo og den påfølgende drapsorgien i det jødiske kvarteret i Paris.

Stusslig affære

Gjennom helgen har saken blitt heftig debattert fra to fjelltopper. På den ene siden de som mener at arrangørene har lagt stein til byrden for norske muslimer ved å velge en slik moské, og med arrangører som har en så radikal agenda. På den ande siden de som mener at intensjonen vekter mest, nemlig å forsvare muslimer mot islamofobi.

Nå ble som sagt lørdagens markering en ganske stusslig affære. Det er åpenbart at folk ikke hadde sansen, selv om blant andre Rødt-leder Bjørnar Moxnes holdt tale. Hele seansen og den medfølgende debatten minner ikke så rent lite om det som skjedde i norske studentforeninger og solidaritetsbevegelser på seksti-, sytti- og åttitallet. De mest radikale grupperingene, med de snevreste politiske interessene, arbeidet hardt for å ta kontroll over både «saka» og organisasjonene.

Det var for eksempel viktig at solidaritetsbevegelsen for Chile ikke støttet liberale eller sosialdemokratiske krefter som sto i ledtog med «reaksjonen». Da var det langt bedre å støtte marginale, men marxistisk korrekte grupperinger på ytre venstre fløy. Hvis raddisene ikke fikk gjennomslag dannet de like godt egne solidaritetsorganisasjoner. Slik ble den norske solidaritetsbevegelsen utsatt for betydelig slitasje innenifra.

Den sekteriske tradisjonen i deler av solidaritetsbevegelsen fikk for øvrig en gjenoppvekkelse i fjor høst, under Oslo Freedom Forums (OFF) menneskerettighetskonferanse. Latinamerikagruppene, som er sterkt kritiske til OFFs politiske vinkling, demonstrerte utenfor konferansen ved Oslo Nye (der tidligere torturofre og samvittighetsfanger gikk inn og ut av lokalene), med Fidel Castro-bannere.

Brønnpissing

Selvfølgelig blir moske-arrangementets kritikere møtt med at vi bedriver det forfatteren og politikeren Sigbjørn Hølmebakk i sin tid omtalte som brønnpissing. Ved å kritisere arrangementet er vi også med på å snakke norske muslimer ned.

Medienes rapporter har – med unntak av den kristne dagsavisen Vårt Land – vært overraskende ukritiske, nesten servile. Det er aldri særlig lurt i å spekulere over hvorfor mediene velger å vinkle saker på en særskilt måte. Som regel er forklaringen mindre juicy enn mange ønsker å forestille seg. Mitt tips er at journalistene har forelsket seg litt i den gode stemninga slike markeringer er ment å skape. Hvorfor ødelegge den? Men noe særlig godt og kritisk journalistisk håndverk er det ikke.

Fredsringens diskusjonsside på Facebook var (og er) dominert av endeløse debatter om Israel, sionisme og palestinerne. Utgangspunktet – også blant initiativtagerne – synes å være at det også fra synagogehold har blitt sagt forferdelige ting som langt på vei kompenserer for Central Jamaats antisemittisme. Det hevdes altså noe av det samme som Trond Ali Linstad uttalte til VG for noen dager siden: At synagogen er i Bergsveien er sionistisk og at sionismen er en entydig og rasistisk størrelse.

Lave moralske forventninger?

Når arrangørene har blitt konfrontert med sakene om Central Jamaats antisemittiske profil, har svarene vært flere. For det første at de ikke var klar over den, til tross for at moskeens uttalelser har vært gjenstand for stor medieoppmerksomhet. For det andre svarer arrangørene at det var av underordnet betydning hvilke moské man valgte, for arrangementet skulle avvikles i solidaritet med alle muslimer. Det spiller altså liten rolle hva moskeen står for – en moské er en moské – islam er islam – synes arrangørene å mene. Men dette spiller på essensialismens logikk: Islam har en indre essens med svært begrenset tolkningsrom. I argumentet finner vi også «den lavere moralens forventinger»: Vi kan ikke forvente den samme analytiske dybde eller moral fra muslimer som hos majoritetsbefolkningen.

Fenomenet «lavere moralsk forventing» ble i sin tid omtalt av antropologen Robert Redfield. Han hevdet at et kulturrelativistisk utsyn (som ikke må forveksles med kulturrelativisme som forskningsmetode) er feilslått i en globalisert verden fordi den impliserer at «primitive folk» ikke kan påtvinges moderne konsepter som demokrati og ytringsfrihet. De vet ikke bedre.

I hvor stor grad slike forestillinger er gjeldende i den norske offentligheten kan selvsagt diskuteres. Men det er i alle fall rimelig sikkert at en norsk menighet som åpent gikk ut med antisemittiske (eller islamofobe) konspirasjonsteorier ville fått så ørene flagret og at ingen ville tenkt tanken på å slå ring om dem på vegne av alle kristne i landet.

Men her forsøker altså norske unge muslimer fortvilet å rette opp det feilaktige inntrykket av islam som en monolittisk og ufri størrelse, at antisemittisme nærmest er en integrert del av religionen. Så kommer noen helnorske filantroper skliende inn fra sidelinjen, som i praksis kommuniserer at en moske med en antisemittisk profil ikke skiller seg noe særlig fra andre moskeer. At det nærmest er hipp som happ. Det er dette som er den virkelige brønnpissingen.

Må vise solidaritet

Selvsagt er ikke alle initiativtakere og støttespillere for moské-markeringen konspiratoriske ytterligheter. Det man derimot kan undre seg over er hvorfor ikke flere tok til vettet når det forsto hvor det bar? Arrangementet ble stablet på bena på rekordtid. En del meldte nok sin støtte uten å være klar over hva de bega seg inn på. Og det er som kjent vanskelig å snu når man har belærende fingre og offentlighetens lyskastere rettet mot seg.

Det blir hevdet at selv om ikke alt var like greit rundt Solidaritetsringen, var intensjonen god og at det er den vi bør vektlegge. Men slik kan det ikke alltid være. Til syvende og sist «er» vi det vi gjør, og ikke det vi sier. Handlinger binder altså. Det er hult å hevde at en det å slå ring om en moské med antisemittiske talsmenn – i kjølvannet av en solidaritetsmarkering mot antisemittisme – er godt ment. I kortform: Uken etter at man slo ring rundt jødene i protest mot antisemittisme, finner altså noen det riktig å slå ring om antisemitter, men det var godt ment.

Til slutt, for å rydde opp eventuelle misforståelser: Det er selvsagt ikke feil i å slå ring rundt eller vise solidaritet med muslimer. Tvert imot. Slik Europa er i ferd med å utvikle seg, tror jeg dessverre tror jeg det kommer til å bli tvingende nødvendig i tiden som kommer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder