TAUST: Årets Ibsen-pris tildeles Peter Handke som i 20 år har bagatellisert folkemord og pleid nær kontakt med serbiske krigsforbrytere. – Det er juryens taushet rundt disse spørsmålene, mer enn selve tildelingen, som gjør begivenheten til en pinlig affære, skriver kronikkforfatteren. Foto: Tegning:Morten Mørland,VG

Debatt

Kronikk: Det norske Jugoslavia-syndromet

Balkan-ekspert Aage Borchgrevink: – Finnes det en særegen norsk blindhet på Balkan?

21. september mottar Peter Handke Den internasjonale Ibsenprisen og 2,5 millioner kroner. Handke er
en av sin tids store dramatikere, men de siste 20 årene er han nesten like kjent for å ha resirkulert krigspropaganda og holdt begravelsestale for den folkemordsiktede serbiske eks-presidenten Slobodan Milosevic.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Aage Brochgrevink, forfatter og seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité.

I sin begrunnelse ser juryen bort fra problematiske aspekter ved Handke og konsentrerer seg om dramatikken. Juryen har dessuten unngått det de kaller «polemikk» senere, og i liten grad stilt til debatt om utdelingen. Er det bare i Norge man kan skille så enkelt mellom det estetiske og politiske?

Filtrert vekk

Aage Borchgrevinck. Foto:Helge Mikalsen,VG

For 20 år siden skapte krigene i det tidligere Jugoslavia Bosnia-generasjonen: intellektuelle som ønsket inngripen overfor grove forbrytelser. I Norge så man i liten grad samme bevegelse. Få norske redaksjoner dekket Bosnia-krigen grundig og tolkningspremissene ble lagt av nordmenn som selv var involvert. Lærdommene fra folkemordet ble filtrert vekk.

Bosnia handlet om det internasjonale samfunns rolle. «Mens upartiskhet og nøytralitet hylles som dyder i diplomatiet, likesom kompleksitet og tvetydighet gjør det rent intellektuelt», skrev filosof Arne Johan Vetlesen, «så er alle disse dydene å regne som - i alle fall potensielle - laster i en faktisk situasjon der overgrep av typen folkemord er fenomenet man står overfor og har et ansvar for å ta stilling til».

Thorvalds unnvikelse

Vetlesen skrev dette i et forsøk på å debattere Bosnia med FNs tidligere fredsmegler Thorvald Stoltenberg. Det er mange grunner til at Stoltenberg er en av landets mest respekterte statsmenn, men nettopp derfor har kanskje få fått med seg hvor kontroversiell hans innsats i Bosnia var. Kritikk av Stoltenberg har gjerne vært henvist til debattspaltene i nisjemedier; Stoltenberg har sjelden svart.

«Appeasement» – ettergivelse – var ordet Nobelprisvinner Kofi Annan brukte om Stoltenbergs fredsforhandlinger. Stoltenbergs syn på krigen, at alle parter var like ille og at serberne ble syndebukker, er ikke bare kontroversielt, men også i strid med seriøs historieskrivning. Dommene ved Krigsforbrytertribunalet for Det tidligere Jugoslavia i Haag (ICTY) viser at en klar overvekt av forbrytelsene ble begått av den serbiske siden.

Likevel har Stoltenberg vært et kronvitne i beskrivelsen av Bosnia-krigene, ikke minst hos NRK som blant annet har laget to ukritiske dokumentarprosjekter om Stoltenberg, Fredskrigeren og Med Balkan i blodet. Stoltenberg var også ekspert i NRK Brennpunkts revisjonistiske dokumentar om Srebrenica fra 2011, Byen som kunne ofres. Filmen ble det første program som ble felt både i Pressens faglige utvalg (PFU) og i Granskningsnemnden, den svenske ekvivalenten av PFU.

Paradokset i 1999

En annen faktor som beredet grunnen for Handkes Ibsenpris er kulturelitens instinktive moralske kompass. Da titusenvis av mennesker ble slaktet i etnisk rensing i Kroatia og Bosnia på begynnelsen av nittitallet var det få demonstrasjoner og opprop. Først da NATO angrep Jugoslavia våren 1999, reiste kultureliten seg i protest, ikke mot serbiske styrkers etniske rensing av Kosovo, men mot NATO-operasjonen for å stoppe overgrepene. For mange norske «krigsmotstandere» ble krigene på Balkan først synlig da USA intervenerte.

Handke definerte problemet Jugoslavia i språket, og protesterer mot det svart-hvite-bildet av konflikten han mener å se i media. Her er han på linje med litteraturprofessor Arild Linnebergs kritikerhyllete bok om krigene i Jugoslavia fra 2003, 13 triste essays om krig og litteratur, som har flerstemthetens etikk, som fanesak. Handke forsvares også av sin forlegger Karl Ove Knausgård, som skrev: «Leser man det (Handke) faktisk sa (i Slobodan Milosevic’s begravelse), og det han har skrevet om Serbia, er det å nyansere en ensidighet i vestlige mediers dekning av konflikten han vil.»

Kravet om nyanser

Og nyansering er vel alltid av det gode? Doubt is our product, gentlemen, sa en sjef i tobakksindustrien til markedsavdelingen. Akkurat som tobakksindustriens motangrep mot vitenskapen handlet om å bruke medias aktverdige ønske om balanse i spaltene til å så tvil og hindre handling, forsøkte Slobodan Milosevic å nyansere bildet av krigene i Det tidligere Jugoslavia. Vestlig journalistikk beskrev krigene svart-hvitt, klaget Milosevic i 1999, og ønsket seg som Linneberg tvetydige gråtoner.

Poetisk flerstemthet kan også tjene maktens interesser. Det finnes ikke noe moralsk snøhvitt punkt utenfor politikken, heller ikke for dramatikere. Vi er alle innvevd, språket er besudlet. Handke eller Knausgård burde kanskje være mindre opptatt av «kompleksitet og tvetydighet» per se, og mer opptatt av rettslige vurderinger. Selv om alle sider begikk forbrytelser i Bosnia, kan man ikke nyansere statistikkene fra ICTY uten å havne i dårlig selskap.

Kanskje er ikke dette så nøye for kunstnere? Hamsun, Celine, Mishima, Ezra Pound: Mange store kunstnere har vært fascister. Tekstene deres lever fremdeles. Men jeg er usikker på om Ibsen ville satt pris på å havne i dette selskapet, og han ville neppe likt juryens forsøk på å tie debatten i hjel. Ibsenprisen er dessuten opprettet av den norske stat, og selv om juryen er uavhengig, har tildelingen trekk av offisiell norsk hyllest til Peter Handke.

Har politisk betydning

Den moralske sidestillingen av offer og overgriper og den konspirative virkelighetsbeskrivelsen til folk som Handke går rett inn i den politiske debatten i Bosnia i dag, og brukes til å opprettholde gårsdagens konfliktbilder – som fremdeles er grunnlaget for politisk makt i store deler av det dysfunksjonelle landet. Ibsenprisen har dermed en politisk betydning, noe juryen bør anerkjenne.

Det er ingen vanntette skott mellom litteratur og politikk, heller ikke i tilfellet Handke. Det er juryens taushet rundt disse spørsmålene, mer enn selve tildelingen, som gjør begivenheten til en pinlig affære.

For 150 år siden dissekerte Ibsen sin tids borgerskap på scenen. Hvis han hadde kommet tilbake i dag, kortvokst og skjeggete, hva ville han skrevet om? Kanskje om en jury av samfunnsstøtter som leker med det overskridende ved en rabulistisk forfatter, men som slår av telefonen straks skrik av ekte fortvilelse lyder i bakgrunnen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder