Tegning: Roar Hagen/VG Foto: ,

Kommentar

Fredspristaperen

Under Thorbjørn Jaglands ledelse ble Nobelprisen stadig mer
politisert. Avgangen hans er kronen på verket.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Å bli avsatt som leder for Nobelkomiteen mot sin vilje, er en prestasjon. Ingen har klart det tidligere.

Riktignok røk Jaglands forgjenger, Ole Danbolt Mjøs, ut av komiteen etter bare en periode, fordi ny sammensetning på Stortinget gjorde at KrF mistet retten til å peke ut et medlem til Nobelkomiteen. Inn kom Jagland for Ap, og som det da het i en nyhetsartikkel i Aftenposten:

«Komiteen velger selv lederen når den konstitueres i januar. Men etter det Aftenposten forstår, vurderes det som naturlig at Ap, med sine to representanter, får lederen.»

Vi får lure på hvem det var som hjalp Aftenposten med den forståelsen.

Skepsis fra første dag

I dag er det Høyre som har to representanter i komiteen, og for Aftenposten og en rekke andre er prinsippet om partityngde bak ledervervet blitt til knefall for Kina. Vi kan jo lure på hvem det er som har hjulpet til med den forståelsen også.

Da Jagland ble valgt til leder i 2008, var enkelte medlemmer i komiteen skeptiske. Blant dem Inger Marie Ytterhorn fra Frp, som ønsket en kvinnelig leder. Ytterhorn var den som i denne runden ba Kaci Kullmann Five om å ta vervet.

Men Jagland, med sin lange erfaring fra politisk kamp om posisjoner, hadde vært smart nok til å lansere seg selv som leder i Aftenposten i god tid før valget skulle tas. En lansering som fikk støtte i en nærmest panegyrisk lederartikkel i samme avis noen dager senere:

«Vi tror få, om noen, er bedre skikket til å lede arbeidet med å videreføre dette arbeidet enn Thorbjørn Jagland. Som leder i Nobelkomiteen vil Jagland ha mulighet til å utfolde sine sterkeste sider som politisk tenker og aktør. Hans bakgrunn som stortingspresident, statsminister, utenriksminister og partileder gir ham en autoritet som få av hans forgjengere har kunnet oppvise maken til.», skrev Aftenpostens lederskribent i november 2008. Kanskje forvekslet han i et romantisk øyeblikk Postgirobygget, der avisen holdt til den gangen, med Det norske Hus?

Et unikum

Aftenposten hadde rett i at hans bakgrunn savnet sidestykke i den moderne norske Nobel-historien. En norsk statsminister hadde ikke vært leder i komiteen siden Jørgen Løvland som gikk av i 1922. Jagland etterfulgte komitéledere som medisineren Mjøs og historikeren Francis Sejersted. Med Jagland gikk fredsprisen fra å være dannet klassisk teater til å bli House of Cards.

Jagland er en fullbefaren norsk politiker med en egen sans for personstrider, maktkamper og mediespill. Han har gjennom sin karriere pleiet et intimt forhold til utvalgte medspillere i pressen og andre steder. Jagland behersker politisk spinn, og er flink til å gjøre kritikk og innsigelser om til konflikter som krever at man velger side. Gjerne hans side.

Lederartikkelen i Aftenposten fra 2008 er et godt eksempel på hvordan enkelte politikere klarer å knytte en hel avis’ prestisje til en politisk karriere.

Etter meg kommer den Gule flod

I striden om ledervervet, som mange så kunne komme, har det også blitt etablert en «sannhet» om at Nobelkomiteens uavhengighet, og Norges integritet i forholdet til Kina, hvilte på at Jagland fikk fortsette som leder, og at noe annet bare kunne skyldes politisk instruksjon av komiteen. Dette synet ble i går gjentatt av flere politikere og Nobel-kommentatorer. Jagland selv pekte på at flertallet fra H og Frp ville ha en ny leder, og lot det henge i luften. Omtrent som man lar en påstand om at noen er tjukke i huet henge i luften ved å rotere pekefingeren mot tinningen mens man omtaler deres intellektuelle kapasitet.

De som hevder at Nobelkomiteens medlemmer er styrt av Høyres stortingsgruppe eller Regjeringen, bør være ganske sikre i sin sak før de slår det fast. Det samme bør de som hevder at Five, Ytterhorn og Henrik Syse ville ha ny leder for å tilfredsstille Kina. Skulle disse påstandene stemme, så er dagens komité en skandale, og på ingen måte skikket til å dele ut en pris som skal stå fjellstøtt internasjonalt.

Politikk, politikk, politikk

I iveren etter å forsvare Jagland risikerer man å politisere prisen og komiteen enda mer enn det som allerede er gjort. At Jagland gjorde det er hevet over tvil. Prisene til Obama og EU var absolutt politiske, med Jaglands bumerke på. De utløste debatt og skapte polariserende konflikter. Var du for eller mot Obama i 2009? For eller mot mannen som alle trodde skulle frelse USA fra Bush-årenes mørke?

GIKK HØYT UT: Den første fredsprisen Thorbjørn Jagland delte ut, gikk til USAs nyvalgte president Barack Obama i 2009. Foto:Hedvig Idås,NTB scanpix

Nå handler det ikke lenger om prisen, men om selve Jagland. Også det i en politisk sammenheng der man skal tvinges til å velge side. Det er på en måte fullbrakt.

Men bra for fredsprisen er det selvfølgelig ikke. Under Jaglands ledelse har komiteen dessverre mistet mye av den naturlige autoriteten og respekten den hadde. Ikke fordi prisene har grepet inn i aktuelle politiske konflikter, men fordi komiteen har plumpet ut i en politisert verden der alle blir skitne på beina.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder