Omar Abdel Hamid El-Hussein fotografert på t-banen i København forbindelse med knivstikkingen i 2013. Foto:Scanpix Denmark,Reuters

Kommentar

De ensomme ulvene

Soloterroristen opererer på egenhånd, men fungerer i en større
sammenheng.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Det er ikke så mye vi vet om Omar Abdel Hamid El-Hussein, foreløpig. En ung mann med voldelig bakgrunn. Flere dommer, radikalisert i fengselet. Han kan ha fått hjelp av andre, og når politiet holdt bopelen hans under oppsikt tyder det på at ikke har operert helt under radaren. Men ellers faller han inn i «ensom ulv»-kategorien av soloterrorister; voldelige aksjonister uten et stort nettverk rundt seg, som selv bestemmer når de skal slå til.

«Ensom ulv»-begrepet ble opprinnelig brukt om amerikansk høyreekstrem terror, etter at Timothy McVeigh drepte 168 og skadet nærmere 700 mennesker med en bombe i Oklahoma City for 20 år siden. Googler du begrepet er bildet av Anders Behring Breivik noe av det første som dukker opp.

«Alle er i stand til å være en ensom ulv», skrev høyreekstremisten og den tidligere Ku Klux Klan-lederen Tom Metzger i sine «Lover for den ensomme ulv»:

Han listet opp hvordan man skulle starte i det små, aldri skrive ned noe, aldri bli medlem i organisasjoner, alltid forandre fremgangsmåte, og aldri overgi seg.

Men den som først og fremst forsto verdien av å kultivere og oppfordre til soloterrorisme, var den amerikanske imamen og terrorideologen Anwar al-Awlaki som rømte til Jemen for ti år siden:

Etter at karikaturtegneren Molly Norris fra Seattle laget en tegning av profeten Muhammed på en nettside i 2010, utstedte al-Awlaki en drapsordre på henne: «Hun bør blinkes ut som et hovedmål for likvidering», skrev han i al-Qaidas engelskspråklige nettmagasin, Inspire.

Og så gikk han et skritt videre:

«Profeten er det helligste i Jihad. Det er bedre å støtte profeten ved å angripe dem som sverter ham, enn det er å reise til land hvor det pågår Jihad, som Afghanistan og Irak».

Det var en klar beskjed. Vi vil heller ha ensomme ulver i vesten enn fremmedkrigere (et begrep som på det tidspunkt ennå ikke var i bruk) med oss i kampens hete. Destabilisering og fryktspredning er viktigere og mer effektivt enn kanonføde.

(Obama plasserte al-Awlaki øverst på en liste over amerikanere CIA var autorisert til å drepe i utlandet samme år. Han ble drept i etdroneangrep i Jemen september 2011. Norris skiftet identitet og flyttet til hemmelig adresse etter anbefaling fra FBI. Hun gjemmer seg fremdeles, fem år senere.)

Noen måneder før al-Awlakis fatwa, hadde militærpsykiateren og majoren Nidal Malik Hasan reist seg opp på et venteværelse på forlegningen sin ved Fort Hood i Texas, skreket «Allah er størst!», og begynt å skyte rundt seg.

Han rakk å drepe 13 og skade mer enn 30 personer alvorlig, før han selv ble uskadeliggjort.

Hasan hadde vist «irrasjonell oppførsel» i lengre tid før massakren. Det ble stilt spørsmål ved hans mentale helse, og om han i det hele tatt var tilregnelig. Forsvaret antydet en såkalt «insanity plea», det man på norsk pleide å kalle sinnsyk i gjerningsøyeblikket», og som nå kalles «utilregnelig».

Forsvarsdepartementets første granskning konkluderte med at dette var et tilfelle av «vold på arbeidsplassen», et sekkebegrep for de dessverre ikke helt uvanlige forekomstene av at en kollega etter lengre tids stress, plutselig angriper sine kolleger med kniv og skytevåpen. Det er et fenomen beslektet med skolemassakrer.

Rapporten ble møtt med dyp skepsis og protester, fra terroreksperter, fra overlevende og fra pårørende. Det kom frem at Hasans radikalisering hadde skjedd i fullt dagslys. To av hans kolleger kalte ham en «tikkende bombe».

Hasan hadde besøkt al-Awlakis moske i Virginia allerede i 2002 og utvekslet 18 eposter med den radikale imamen bare måneder før massakren. I 2012 foretok Senatet sin egen granskning, som konkluderte med at massakren var «det verste terrorangrepet i USA siden 2009».

al-Awlaki kalte Hasan en helt, og massedrapet dannet utvilsom mye av grunnlaget for oppfordringen hans noen måneder senere om å «støtte profeten ved å angripe dem som sverter Profeten».

Det ligger i vestlig kultur og tradisjon å finne forklaringen på fenomener som terror i psykologi og sosiale forhold. Var terroristen fattig? Var han en sosial taper? Hvordan var forholdet til mor? Hvor mange diagnoser kan han utstyres med, etc.

Særlig gjelder dette for soloterroristene, de ensomme ulvene, streifdyrene utenfor flokken som plutselig går til irrasjonelt angrep på omgivelsene.

Alt dette er selvfølgelig biter av en større forklaringsmodell som ikke må oversees. Men vi kommer ingen vei med å skulle forstå, og på sikt kunne kontrollere problemet, om vi ikke samtidig ser terrorismen for hva den er: En ekstrem, men rasjonell metode for å oppnå konkrete politiske, ideologisk og/eller religiøse mål.

Å drepe eller skade en karikaturtegner som har hånet profeten, er viktig militært og strategisk mål for den globale Jihadterrorismen. Og den ensomme ulven er først og fremst et selvopererende våpen i kampen for å nå slike mål.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder