Styres debatten av følelser, kveler vi det frie ord

Forestillingen om kulturell appropriasjon er et type tankesett som bør kasseres for godt.

SONIA HUANCA VOLD, kommunikasjonsrådgiver
ELIZABETH HUANCA VOLD, journalist

«De som støtter Siv Jensens bruk av indianerkostymet er hvite, eldre menn», skrev skuespiller og samfunnsdebattant Ulrikke Falch i sin VG-kronikk forrige uke. Vi er to brune, unge indianerkvinner som stiller oss bak finansministerens kostymevalg.

I kjølvannet av kostymedramaet, har begrepet kulturell appropriasjon funnet veien inn i den norske samfunnsdebatten. Kort fortalt brukes denne betegnelsen når elementer fra en gruppe, som nå eller tidligere har vært undertrykket, kopieres av medlemmer fra en dominant kultur. Under følger fem grunner til hvorfor vi mener dette tankesettet bør kasseres for godt.

1. Arvesynden. Et av argumentene som går igjen i debatten, er at det er historieløst av «privilegerte» grupper å fritt bruke elementer fra minoritetskulturer. Gro Ween, førsteamanuensis og seksjonsleder ved Kulturhistorisk museum i Oslo, forklarte på Dagsnytt 18 forrige uke at dette handler om at hvite, som har fått lov til å ta hva vi har villet i all tid, må lære på nytt hvordan vi skal respektere og oppføre oss mot folk fra andre kulturer. Man blir altså automatisk tillagt en undertrykkerrolle og er moralsk forpliktet til å unngå visse type handlinger i kraft av å være hvit.

Er ikke dette rasisme i sin reneste form? Ja, vi må kjenne til og lære av historien, men hvite i dag kan ikke holdes ansvarlig for handlinger de ikke har begått selv – uavhengig av hvor grusomme de er. Vi har alle forfedre som har utført eller blitt utsatt for overgrep. Vår tipptipptipptipptippoldefar Jokum Piil ble på 1700-tallet holdt som slave av tyrkere i det osmanske riket. Betyr det at vi bør nekte tyrkere å ikle seg en norsk bunadkopi på karneval? Vi har også indianske forfedre som har blitt myrdet av hvite. Betyr det at vi, eller vår indianske mor, har grunn til å bli fornærmet av Siv Jensens Pocahontas-kostyme? Våre forfedre i Huanca-stammen laget trommer av huden til rivaliserende indianere. Bærer vi noe ansvar her? Nei, nei og atter nei.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

2. Subjektiv kaos. En av de største utfordringene med denne debatten er at det er ingen klar distinksjon mellom kulturell verdsettelse og «krenkende» kulturell appropriasjon. Det finnes ingen tydelige spilleregler. Uansett hvor du trår, kan tær bli ømme. Noen mener man må be representanter fra en urbefolkning om lov til å bære antrekk inspirert av deres bekledning. Andre mener visse plagg kun kan brukes av enkelte folkegrupper. På Dagsnytt 18 forrige uke ble lærer og blogger Camille Charles spurt om hun ble fornærmet om mennesker uten afrikansk opphav samlet håret i småfletter. Det var greit, så lenge de flettet med respekt for frisyrens historie, svarte hun.

Hvordan fletter man med respekt? Og hva i historien er det egentlig som gjør det til en selvfølge at en ikke skal bære indianerkostyme? Hver stemme i hylekoret har tilsynelatende sin egen terskel for krenkelse, og det finnes ingen objektive kriterier for å skille kulturutveksling fra kulturtyveri. Det blir raskt håpløst å forholde seg til dette mangfoldet av prinsippløs subjektivitet.

3. Krenkekortet. Sårede hjerter synes å være populært i disse dager. Nylig ble det også bråk etter at kunnskapsministeren dro en spøk om høyreekstremisme på en privat fest. Det er ingenting som tyder på at Røe Isaksen har rasistiske holdninger. Likevel lot han seg presse i knestående for å be om tilgivelse. At noe så trivielt som en vits eller et kostyme leder til frykt for offentlig gapestokk, demonstrerer tydelig krenkelsens autoritære kraft. Når noen henspiller til krenkede følelser, skapes det ofte en illusjon om at det har skjedd noe galt. Menneskers emosjoner er ikke sjelden irrasjonelle og ikke nødvendigvis en kilde til sannhet. Hvis man skal begrense andre individers adferd eller frihet, bør man som et minimum ha rasjonelle argumenter. Fortsetter vi å la følelser lede debatten, kveler vi det frie ord.

4. Feil fokus. Vi tviler ikke på at våre meningsmotstandere har gode intensjoner. Men er det egentlig noen som tar skade av Siv Jensens lånte fjær? Tidligere i høst uttalte rektor ved Tøyen skole i et intervju med Vårt Oslo at barnehijab er et uproblematisk moteplagg. Hvorfor så vi ikke samme engasjementet for minoritetene i denne saken? Her er det tross alt snakk om kjønnsdiskriminering av små jenter som vokser opp i Norge. Er det fordi det er individer som tilhører en minoritet som eventuelt må stå ansvarlig for undertrykkelse? Er vi blitt så redde for å krenke at vi kvier oss for å gå inn i faktiske problemstillinger? Det kan se slik ut, og berøringsangsten er konsekvensen av at krenkelsen vikarierer for den reelle lidelse i moralske spørsmål.

5. Oss mot dem. Resiprositet, eller gjensidighet, er en av de sterkeste drivkreftene i mennesket. Å dele oss inn i grupper basert på hudfarge, der noen må følge spesielle spilleregler, vil skape splid og ytterligere polarisering. Bør ikke målet være et multikulturelt samfunn der vi alle kan låne fritt av hverandres kulturer? Hvordan kan man kreve å ha sin kultur helt for seg selv?

Vi er alle førstog fremst individer, og ikke grupper. Dette er essensen i et liberalt samfunn. Adopterer vi kulturkrigen vi ser i USA, er konsekvensen en identitetspolitikk som er langt mer krenkende enn det å gå i et kostyme. Gruppetenkning og tribalisme er noen av de mørkeste sidene ved den menneskelige psyke. Et samfunn der grupperinger, delt etter hudfarge og etnisitet, står mot hverandre, er noe vi må kjempe imot. Visker man ut individet, dets erfaringer, intensjoner og personlighet, rokker vi ved fundamentet vårt liberale samfunn er bygget på.

--

Les innleggene i debatten:
Ulrikke Falch – De som støtter Siv Jensen er eldre, hvite menn
Stian A. Lothe – Man kan ikke bare si «du er hvit og burde visst bedre»
Anders Giæver – Med falske fjær
Esther Moe – Den patetiske krenkomanien
Hans Petter Sjøli – Den ville vestlige debatten
Alex Iversen – Identitetspolitikk, en advarsel