LIVET ETTER KREFTEN: – Det er en stor feil om motiverte og arbeidslystne mennesker i Håvard Aagesens situasjon tvinges ut av arbeid og over i passivitet, skriver Hadia Tajik. Foto: JANNE MØLLER-HANSEN VG

Debatt

Kanskje er vi ikke like gode til å se helheten, og mennesket bak?

Det er vanskelig å ikke bli berørt av Håvard Aagesens historie. Han er av de heldige som har overlevd en kreftdiagnose. Men livet blir ikke som før.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over tre år gammel

HADIA TAJIK, nestleder i Arbeiderpartiet

Aagesen beskriver dagen han gikk ut av Rikshospitalet, og alt tydet på at han var frisk, som en av de beste dagene i sitt liv. Men snart opplevde han at livet aldri igjen skulle bli slik det hadde vært før. Det var en tøff opplevelse både for ham, og de som var rundt ham. I boka «Ingenmannsland» beskriver han en tilværelse hvor man verken kan kalles frisk eller syk. Den er ikke enkel.

Hadia Tajik. Foto: Christian Clausen VG

Det begynner etterhvert å bli mange som overlever kreft og andre alvorlige sykdommer. Slik sett deler Aagesen skjebne med hundretusener av mennesker. Ingenting er bedre enn det. Men det skal ikke bare handle om å overleve, det skal også handle om å leve. Og det skal man gjøre etter at selve sykdommen er kurert. Senskader og ettervirkninger kan få alvorlige konsekvenser for den enkelte, for familier og pårørende og for samfunnet.

Heldigvis er det forbedringer å se. For to år siden åpnet landets første sykehustilbud til pasienter med senskader etter kreftbehandling ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Ved åpningen kalte kliknikksjef Åsmund Lund situasjonen for en tikkende bombe. «Et økende antall mennesker står i fare for å få økende problemer. Helsevesenet er absolutt ikke forberedt på å håndtere dem», sa han til NRK. Mange av de som overlever har store plager de kanskje aldri blir kvitt. Noen merkes med en gang, mens andre kan dukke opp flere år etter at behandlingen er avsluttet. Her er det åpenbart at vi trenger både mer kunnskap og et bedre utbygd tilbud.

Les Håvard Aagesens kronikk: «Det avgjørende vendepunktet kom da jeg endelig slapp tak i håpet om at jeg skulle bli frisk igjen»

Aagesens bok utfordrer både politikken, helsetjenesten og trygdesystemet. Det gjør inntrykk når han forteller om hvor viktig det er for ham å jobbe, nemlig å være til nytte. Det er tankevekkende når han beskriver hvordan hans møte med NAV og trygdesystemet ikke har bidratt til å støtte opp under dette ønsket, til tider heller tvert imot. Jeg har ikke det hele og fulle svaret på hva som må endres, men jeg er helt sikker på at det er en stor feil om mennesker i Aagesens situasjon, som er motiverte og har et sterkt ønske om å jobbe, tvinges ut av arbeid og over i passivitet. Det er tydelig i boka at det lett kunne blitt resultatet for noen med mindre ressurser og mulighet til fleksibilitet i arbeidet enn Aagesen har hatt.

Les også: Rita Lønn Hammer: – Frisk var jeg ikke, jeg var kreftfri

Det som gjør sterkestinntrykk er likevel Aagesens beskrivelser av at han var så totalt uforberedt på hva som skulle skje. Når kreften var borte, var han sikker på at han etter hvert ville bli «den samme som før»: Det tok mange år med mye smerte før han forsto at dette ikke ville skje, at han var forandret for alltid. Vi har fått en helsetjeneste som på sitt beste er utrolig god til å bekjempe sykdom. Men kanskje er vi ikke like gode til å se helheten, og mennesket bak? «Selv de dyktigste legene jeg møter har en tendens til å se forbi eller rett gjennom meg. De ser hver minste detalj helt krystallklart, men bare av og til får jeg en opplevelse av at de interesserer seg for hele meg. (...) Jeg må forholde meg til hele kroppen min hver eneste dag, mens legene heller konsentrerer seg om ett organ av gangen», skriver Aagesen i en kronikk her i VG 4. mars.

Det er kanskje for mye å forlange at leger som er eksperter på ett organ eller en diagnose også skal være de beste til å se hele mennesket. Men alle som jobber med alvorlig syke mennesker må være bevisste på at uansett hvordan behandlingen går, vil sykdom og behandling prege livet til den enkelte i lang tid – ofte resten av livet. Ingen kjenner disse problemene så godt som dem som har opplevd dem selv. Derfor må perspektiver som Aagesens bringes inn i utdanningen av helsepersonell. Ikke bare kreftpasienter, men også mange kronisk syke og funksjonshemmede vil nok gjenkjenne følelsen av å være i ingenmannsland.

Les saken i VG+: Håvard er kreftfri, men han blir aldri frisk

Jeg har vanskelig for å slå meg til ro med at behandlingen er ferdig før du selv føler deg ivaretatt som et helt menneske. Du skal ikke slippes før du har noe å holde fast i. De fleste tilbudene som i dag finnes er i kommunene eller drevet av likemenn, av ildsjeler, frivillige og ideelle organisasjoner. Da vi la frem vår kreftstrategi i 2013, var vi også opptatt av at rehabilitering skulle være en integrert del av behandlingsforløpet. Det ligger mange utfordringer i å tilpasse et tilbud til hver enkelt, men flere steder får de det til. Sykehus og kommuner har blitt flinkere til å tilby et helhetlig tilbud - med psykolog, ernæringsfysiologer, sexologer, fysioterapi mv. Koordinatorer skal stå klare til å bistå deg i møtet med det som kan oppleves som overveldende.

Kreftomsorgen i Rogaland har et tilbud jeg har merket meg spesielt. Der har de etablert Sandkassen, en arena de selv omtaler som et sted for folk flest som er friske nok for livet. Slike supplement til det offentlige tilbudet er viktig. Vardesenter og de stadig flere Pusterommene ved landets sykehus, er også gode tilbud. Vi må understreke viktigheten av tiden etter sykdommen når det utvikles flere pakkeforløp, og vi må sørge for at rehabilitering ikke er et avsluttet kapittel når menneskene selv opplever at de er i det ingenmannslandet Aagesen beskriver. Her har vi en jobb å gjøre.

Håvard Aagesen er et politisk menneske, og en grunn til at han skriver om sine erfaringer, er at han ønsker endring. Jeg har vært så heldig å få et signert eksemplar av boka, og i dedikasjonen til meg har han skrevet: «Jeg håper boka kan bidra til å utvide forståelsen av utfordringene vi som samfunn skal håndtere innen helse og velferd. Det mener jeg oppriktig at vi trenger».

Det tror jeg han har rett i.

Les også

  1. «Det avgjørende vendepunktet kom da jeg endelig slapp tak i håpet om at jeg skulle bli frisk igjen»

    Du ser neppe hvem jeg er, og jeg er ikke helt sikker selv heller.
  2. «Frisk var jeg ikke. Jeg var kreftfri»

    Jeg skulle ønske det fantes et skikkelig kreftløp som startet fra dag én, og som ikke sluttet før man var helt sikker…

Mer om

  1. Kreft
  2. Hadia Tajik
  3. Helse

Flere artikler

  1. Pluss content

    Ser vi mennesket bak sykdommen?

  2. «Det avgjørende vendepunktet kom da jeg endelig slapp tak i håpet om at jeg skulle bli frisk igjen»

  3. Pluss content

    Kvinner om livet etter brystkreft: – Aldri vært så syk som da jeg ble frisk

  4. Kjære Cathrine Nordstrand

  5. Kampen om kreften

Fra andre aviser

  1. Leder: Kreftfri, men ikke frisk

    Fædrelandsvennen
  2. Etter kreftbehandlingen var Randi tømt for krefter

    Bergens Tidende
  3. Kreftfri er ikke det samme som å være frisk

    Fædrelandsvennen
  4. Livet etter kreften: – Det er nå jeg føler meg syk.

    Fædrelandsvennen
  5. Måtte gi opp livsverket

    Fædrelandsvennen
  6. Syv mennesker fikk kreft. Dette er senskadene de må leve med.

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder