EN FOLKETS MANN? – USAs president Donald Trump flagger en vulgær anti-intellektualisme, som han til overmål gjør til et Folkets kjennetegn, skriver kronikkforfatteren.
EN FOLKETS MANN? – USAs president Donald Trump flagger en vulgær anti-intellektualisme, som han til overmål gjør til et Folkets kjennetegn, skriver kronikkforfatteren. Foto: John Sommers II REUTERS

Trumps budskap: Folket, det er meg!

Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Når høyrepopulister snakker om en kompakt og samstemt «folkevilje», er det et bidrag til allmenn fordumming. Noen slik finnes rett og slett ikke. Det er et fantasiprodukt.

MORTEN FASTVOLD, filosof og skribent

En størrelse politikere og andre gjerne tar til inntekt for sitt syn, er Folket. For hvem vil vel ikke ha folket på sin side? Da kong Harald i fjor holdt sin nå så berømte tale i Dronningparken, kjente vi for alvor på godfølelsen ordet Folket inngir oss. Og dét er fordi kong Harald innlemmet hele vårt brokete, nasjonale fellesskap i dette begrepet, uansett hvilke preferanser eller særtrekk den enkelte av oss måtte ha.

Kontrasten blir slående til hvordan Donald Trump og andre av dagens høyrepopulister snakker om Folket. For i deres tankeverden er Folket ikke et ord som inkluderer alle landets innbyggere. Det gjøres tvert imot ekskluderende, ved at man trekker et skille mellom Folket og De andre. Ifølge Trump kan disse andre godt være amerikanske statsborgere, men de tilhører likevel ikke Folket. De utropes i stedet til Folkets fiender, som må bekjempes.

Da får «Folket» en odiøs og ondsinnet klang. Og vi må spørre oss: Folket – hvem er nå det?

Trump og dagens øvrige høyrepopulister setter likhetstegn mellom «Eliten» og «De andre», enda mangemilliardæren Trump tilhører den styrende eliten per excellence. At han like fullt går for å være en Folkets mann, blir da et mysterium. Som han avleder oppmerksomheten fra ved å skjelle ut politiske motstandere og politikere flest i Washington D. C., og alle journalister han misliker. Det er de – samt klimaforskere spesielt og akademikere generelt – som er Eliten Folket må bekjempe.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Dermed flagger Trump en vulgær anti-intellektualisme, som han til overmål gjør til et Folkets kjennetegn. At nettopp pressen i et liberalt demokrati har rollen som Folkets røst mot Makta, overser han suverent. Denne uavhengige fjerde statsmakt skal nå helst knekkes, slik at hans egenrådige ytringer og enkle løsninger ikke lenger blir problematisert. Trump vil til og med forby det kildevernet liberale, demokratiske styresett har respektert i generasjoner, og som er brysomt for Makta.

At presidenten i frihetens høyborg USA får seg til å ytre noe slikt, er oppsiktsvekkende. Det leder tankene hen til en viss Recep Tayyip Erdoğan, og demonstrerer med all tydelighet at vi ikke kan ta et liberalt demokrati for gitt.

Les også: Trump tar en u-sving

Talende nok har George Orwells dystopiske romanklassiker «1984» fått sin renessanse og leses som aldri før av bekymrede amerikanere. Et sentralt ord i 1984 er «nytale», som innebærer at Staten omdefinerer ord og uttrykk, slik at de betyr noe helt annet enn før. I tråd med dette koker spørsmålet om hvem Folket ifølge Trump er, ned til hva du mener. Stiller du deg last og brast med Trump og «det alternative høyre» (alt.right), tilhører du Folket. Er du derimot uenig, tilhører du Eliten.

Så mens solkongenLudvig XIV sa at «Staten, det er meg!», er Trumps implisitte budskap at Folket, det er ham! Stort frekkere kan en inndeling av Folket versus Eliten neppe gjøres. Dette er dessuten et autoritært trekk som ikke lover godt. At Trump til og med gjør slikt i Folkets navn og får mer enn seksti millioner stemmer, er ingen god reklame for demokratiet.

Les også: Populistisk korrekthet

I opplysningstiden hersket det bred enighet om at Folket var for kunnskapsløst og umodent til å styre seg selv. Derfor var opplysningstenkerne ikke tilhengere av demokrati i en moderne forstand. Men som demokratiforkjemperne rundt forrige århundreskifte fremholdt: Hvis Folket virkelig er for uvitende og umodent til å kunne styre seg selv, må det gjøres mer opplyst, i form av bedre skolegang for alle.

En som for alvor tenkte i disse baner, var den amerikanske filosofen John Dewey (1859-1952). I 1916 utga han boka «Democracy and Education», der han påpeker en helt nødvendig sammenheng mellom demokrati og utdanning, og dessuten hevder at det viktigste skolen kan lære barna, er å tenke kritisk. Dette er en kraftig påstand som ikke virker mindre radikal i dag, hundre år senere.

For Dewey var demokrati ikke bare en statsforfatning, men først og fremst et etisk anliggende. I et reelt, fungerende demokrati må samfunnsborgerne ha tilegnet seg den nødvendige demokratiske ethos – eller holdning – som både innebærer evnen til kritisk tenkning og viljen til å gå i dialog med dem man er uenig med.

Dewey var en liberaler som heller snakket om enkeltindivider enn om Folket som helhet. Det er jo de enkelte mennesker som må tilegne seg en demokratisk holdning, noe som er en modningsprosess som bør falle sammen med ens personlige utvikling fra barn til en selvstendig tenkende og samfunnsbevisst voksen.

Les også: Jan-Werner Müller: Derfor er populister farlige

Dermed tapte ikke Dewey det kollektive av syne. En demokratisk kultur må jo skapes i de enkelte nærmiljøer og i hele nasjonen. Og dét handler om noe mer enn summen av individuelle holdninger. I tråd med dette hadde Dewey troen på en Folkets sunne fornuft som må stilles opp mot elitistiske ekspertvelder.

Det innebærer ikke at Folket taler med én røst. Eller at Folket på et heller mystisk vis, slik dagens høyrepopulister synes å mene, er selve kilden til en dyp og nærmest ufeilbarlig visdom, uavhengig av kunnskaps- og dannelsesnivå.

For Dewey ville dét ha vært en utillatelig romantisering, både av den forestilte størrelsen Folket og av en ureflektert argumentasjon som forfekter de enkle løsninger og skyr det komplekse. Denslags ville avgjort ikke passere som folkelig visdom i Deweys øyne.

Men for dagens høyrepopulister er folkelig visdom nettopp det. Utfordrer du denne med kritiske spørsmål som viser at saken er langt mer kompleks enn det folk som snakker «rett fra levra» vil ha det til, plasserer du deg nærmest uvilkårlig i Eliten. Som brått er blitt til noe suspekt som lurer Folket vekk fra dets sunne instinkter og innsikter.

I stedet er det Trump selv som er elitistisk, og dét på et anti-demokratisk vis som Dewey kritiserer. Trump fremholder jo at landet kan styres som en bedrift, der Sjefen har det siste ord og innfører klare kommandostrukturer ovenfra og ned.

Om dette kan ha noe for seg i bedriftslivet, blir det helt feil å betrakte staten som én stor bedrift. Stilt overfor noe så mye større og mer mangfoldig som en stat og et helt samfunn blir en bedriftsleders spisskompetanse altfor snever. En statsleder må snarere være en generalist som kan litt om mye, og som ikke minst lytter til det andre har å si.

Stikk i strid med dette skyr høyrepopulister som Trump saklig dialog, og vil helst skremme og ydmyke meningsmotstandere til taushet. De liker nemlig ikke å få påvist at det Folket de fremstiller som en harmonisk helhet, i stedet er et konglomerat av ulike grupper med ofte motstridende interesser og oppfatninger.

For høyrepopulister er uenighet noe uønsket og endog farlig, selv om – eller snarere fordi – uenighet er det et velfungerende demokrati må kunne romme. Å akseptere uenighet, samt finne gode måter å håndtere uenighet på, står derfor sentralt i Deweys demokrati-tenkning. Vi må lære oss å verdsette uenighet som det som driver en dialog og søken etter sannhet fremover. Noe annet blir bare fordummende.

Les også: – Naiv populisme-optimisme

Og det er nettopp en allmenn fordumming høyrepopulister tilskynder ved å postulere en kompakt og samstemt Folkevilje. Noen slik finnes rett og slett ikke, men er et fantasiprodukt som må gjennomskues som nettopp dét.

Stilt overfor disse forsøk på fordumming får vi gjøre Deweys demokratiske ethos til en inspirasjonskilde.

Den høyrepopulistiske fremmarsjen både i USA og Europa gir et klart varsko om at demokratiforkjempernes fordums seire ikke kan tas for gitt, men må forsvares om og om igjen.

--

Denne kronikken er en forkortet utgave av kronikkforfatterens essay «Folket, hvem er det?» som nylig ble publisert i Humanist.no

Denne artikkelen handler om