Egypt, seks år etter: Det var en gang en revolusjon

Drømmene til en hel generasjon, meg selv inkludert, er nå knust i småbiter.

MARIAM KIROLLOS, egyptisk menneskerettighetsarbeider med base i Oslo

I dagene som fulgte den egyptiske presidenten Hosni Mubaraks fall i februar 2011, møtte jeg en familie som sto på Tahrir-torget med en stor plakat.

Plakaten hadde en liste med punkter over hvordan de ville at Egypt skulle bli innen fem år, nå som diktatorens tid var over. Listen reflekterte håpet om et nytt Egypt, med økonomisk vekst, stor grad av frihet, god utdanning og tilfredsstillende livskvalitet.

I dag er det nøyaktig seks år siden folkeopprøret i Egypt startet. Folket ønsket å ta tilbake makten fra et regime som hadde krenket deres grunnleggende rettigheter i over 30 år.

Men nå, seks år etter, har håpet til familien med plakaten blitt drastisk tilbakevist. Diktaturet falt aldri, og drømmene til en hel generasjon, meg selv inkludert, ligger i nå knust i småbiter.

Kommentar: Terror mot kristne

Som en konsekvens av den globale politiske ustabiliteten verden nå er vitne til, har ikke Egypt vært mye i nyhetene.

Men for egyptere er situasjonen mørk:

I tillegg til at menneskerettigheter forsvinner og økonomien faller, har vi de siste årene sett en økende fortvilelse blant aktivister og andre politisk aktive.

Dette er mennesker som en gang dedikerte sine liv til revolusjonens mål: Brød, frihet og sosial rettferdighet. Mange bestemte seg for å forlate landet. Noen ville fortsette, noen endte i fengsel, andre ville bare glemme alt sammen. Mange som våget å drømme om bedre tider, endte i stedet opp i depresjon.

Se også: Her er de unge egypterne som er fengslet av regimet

I en tid der Egypts regime forsøker å viske ut og ødelegge ettermælet av kampen vi startet i 2011, er det en revolusjonær plikt å minne folk på hvor viktig opprøret var.

Den 25. januar 2011, og de 18 påfølgende dagene, var starten på en fortelling som inspirerte verden. Tahrir (som betyr frigjøring) fungerte som en plattform for en stor samling av mennesker som hadde et felles mål: Regimets fall.

Det er vanskelig å forklare hvordan det var å ta del i noe så unikt som den egyptiske revolusjonen. Der og da føltes Tahrir-torget som en utopi: En enorm gruppe mennesker med ulikt kjønn, med ulik politisk, økonomisk og religiøs bakgrunn sto sammen mot regimets urettferdighet.

I årene som fulgte forsvant både samholdet og harmonien. De siste årene har vært harde og blodige. Mange grupper i samfunnet, blant andre advokater, aktivister, journalister og ulike minoritetsgrupper, har lidd og fortsetter å lide.

Se også: Kvinner seksualt misbrukt på Tahrir-plassen

Det har blitt normalt å se bort fra, eller helt å glemme, de bakenforliggende kreftene som førte til at mennesker i så mange arabiske land gjorde opprør i 2011. Faktisk har det også blitt normalt å klandre de fredfulle revolusjonære gruppene for naivitet og for å skape kaos. I flere tilfeller beskyldes de til og med for landsforræderi. Til alle tider gjennom historien har de samme anklagene blitt brukt mot mennesker som søker forandring, for å hindre dem i å nå sine mål.

Familien med plakaten på torget i 2011 håpet på et bedre liv. Mat på alles bord, likestilling, trygge gater, minstelønn, skoler som lærer barna prinsipper om frihet og respekt for andre. Hvis det er noen som skal klandres for hvor Egypt er i dag, så må skylden legges til de som har hindret folket i å få disse grunnleggende rettighetene.

I disse mørke tider, der dissidenter undertrykkes, kan vi finne håp i ordene til den chilenske poeten Pablo Neruda:

«De kan knuse alle blomstene, men de kan ikke stoppe våren».