UNDERVURDERT: Timothy Dalton, her fra «Licence To Kill», hans andre og siste Bond-film. Foto: Keith Hamshere , AP

Kommentar

Den lidende Bond

Timothy Dalton fikk dessverre bare to James Bond-filmer.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Bond-historien er som en filmatisk berg- og dalbane. Fra Connerys elegante og autentiske Bond, via Roger Moores slapstick-Bond, til Daniel Craigs knallharde, fordrukne og indredemoniske Bond – det er tre karakterer, nesten helt ulike. I mellom der - og da glemmer vi stakkars Lazenby – finner vi waliseren Timothy Dalton og iren Pierce Brosnan. De representerte hver sin skole. Dalton var barsk, kald, innbitt, motsetningsfylt, og svært undervurdert. Brosnan, derimot, var mest av alt keitete og endimensjonal, og sterkt overvurdert (av enkelte).

LES: Yngve Kvistad: Bond i bøtta

Egentlig skulle Dalton gestalte Bond i en tredje film, 90-tallets eneste noenlunde interessante Bond-kapittel, Brosnans «Goldeneye». Men Dalton being Dalton – kranglete og en anelse vankelmodig – stoppet etter «Licence To Kill», og ble dermed noe av en parentes i rekken.

Synd, for Dalton var en utmerket James, og den kanskje mest Ian Fleming-tro av dem alle. Daltons Bond var handlekraftig, men skjør; lojal, men også egenrådig. Den første filmen hans, «The Living Daylights», den med a-ha-sangen, er den siste klassiske kald krigs-Bond-filmen, selv om russerne var i glasnost-modus på den tiden og nokså vennligsinnede når alt kom til alt. Art Maliks godmodige og kule mujahedinkriger er kanskje ikke så veldig troverdig sett med 2000-tallsbriller (og vel så det), men realisme var liksom aldri Bond-universets mest prioriterte ingrediens.

LES: Anders Giæver: Den andre fyren

«Licence To Kill» fra 1990 ble ikke en like stor suksess som forgjengeren, mye fordi konkurransen på storfilm-markedet var overdådig det året. Men den står seg godt. Dalton-Bond gir faen i Ms ordre og gyver løs på en klassisk latinamerikansk drittsekk av en skurk (spilt av Robert Davi, mest kjent for å skryte på seg inngående Shakespeare-kunnskaper), brutalt og nådeløst. Det er en kald og kynisk fortelling, i overkant humørløs, kanskje. Dalton prøver seg på et par Roger Moore-vitser, men sliter med timingen. Uten at det gjør så mye.

Timothy Dalton ble spurt om å ta over for Connery så tidlig som i 1968, men følte seg for ung for rollen. Moore-fansen er nok glade for det, men ærlig talt, folkens: Selv om Roger Moore er en tvers gjennom feiende fyr (les selvbiografien hans!), gjorde han James Bond til en relativt latterlig figur (er «Moonraker» filmhistoriens største kalkun?).

I min bok er det tre ekte Bond-skuespillere: Connery, Dalton og Craig, med sistnevnte som den aller beste. Men Timothy Dalton er parentesen som virkelig fortjener å komme inn fra kulden, som det vel heter på spion/agent-språket.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder