Kommentar

Kommentar: Valgets vinner kan tape alt

Av Yngve Kvistad

Foto:TEGNING: ROAR HAGEN,VG

Etter «den bedrøveligste valgkamp i manns minne», er dagens valg «det mest spennende noensinne». Britene kan dette med ironi.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fem år gammel

Skjønt spenning; ifølge meningsmålingene er det dødt løp mellom statsminister David Cameron og utfordreren fra venstre, Ed Miliband. Begge synes å ha en tredjedel av velgerne i ryggen.

Den store overraskelsen ville være om en av dem klarer å hale i land en seier som sikrer enten det konservative Tory-partiet eller Labour et styringsdyktig flertall.

I dagens situasjon vil det si 323 mandater av i alt 650. Dette fordi det irske nasjonalistpartiet Sinn Féin nekter sine fem representanter å møte i underhuset, der de måtte ha sverget troskap til den britiske monarken.

LES OGSÅ: Denne bacontabben angrer Ed Miliband på

Winner takes it all

Valgsystemet med 650 enmannskretser der vinneren tar mandatet og alle andre stemmer er bortkastet, har i det store og hele sikret britene sterke regjeringer med en majoritet bak seg i nasjonalforsamlingen.

Samtidig har ordningen diskriminert alle andre partier enn Labour og de konservative, og effektivt forhindret forholdsmessig representasjon.

KOMMENTAR: «HUNDRE OG ETT UTE FOR TOPARTISYSTEMET»

Det er et system som nå kan stå for fall. En ny valglov som ville gitt nasjonalistpartiet Ukip og Liberaldemokratene bedre uttelling ble riktig nok avvist i en folkeavstemning i 2011, men dagens resultat vil synliggjøre hvor urettferdig valg i enmannskretser slår ut:

Dersom Ukip oppnår 14 prosent av stemmene, som meningsmålingene antyder, skulle Nigel Farage fått med seg 90 representanter i underhuset. Mest sannsynlig får Ukip to-tre mandater, og Farage er antagelig ikke en av dem. Liberaldemokratene skulle hatt 52, men ender trolig på det halve. Også her er partilederens mandat truet.

Skottetragedien

Talende nok for den uklare situasjonen, er den skotske separatistlederen Nicola Sturgeon eneste partileder som garantert kommer til å overleve valgnatten. Miliband og Cameron står og faller med valgresultatet. Farage og Clegg har varslet umiddelbar avgang dersom de ikke blir innvalgt.

UTSATT: Ukip-leder Niegl Farage (t.v.) og visestatsminister Nick Clegg fra Liberaldemokratene, står begge i fare for ikke å bli valgt inn i parlamentet i dag. Foto:HANDOUT/ REUTERS,Reuters

Den konservative avisen The Times oppfordret på lederplass onsdag sine Tory-lesere om å stemme taktisk, altså på visestatsminister Nick Clegg, for å la David Cameron få fullføre sitt sentrum-høyre-prosjekt. Redaktøren kan bli bønnhørt. Flere velgere har ifølge meningsmålerne uttrykt nettopp det, noe som er gallupinstituttenes X-faktor. Taktisk stemmegivning er vanskelig å måle.

KVISTAD KOMMENTERER: SNP KAN BLI TREDJE STØRST

Mye står på spill for mange. Den politiske elite i Westminster mener hele den britiske union ligger i potten. Dersom SNP gjør rent bord i Skottland og blir landets tredje største parti vil de bruke sin tyngde til å trumfe gjennom en ny folkeavstemning om løsrivelse, frykter mange. Med rette. Men dette alvoret har hverken Cameron eller Miliband klart å formidle til velgerne.

I stedet har britene fått en valgkamp som har handlet om broren til Ed Miliband, om hvor mange kjøkken han har, om en elitistisk statsminister som ikke bare kommuniserer dårlig med egne velgere, men som også har avslørt populistiske sider briter ikke er vant med fra Downing Street.

PER OLAV ØDEGÅRD: «NASJONALISTENES SØTE REVANSJ»

Tullepenger

Cameron, som gikk til valg på ansvarlighet i den økonomiske politikken, har vist seg å ha akkurat like mye tullepenger å by på som Ed Miliband. 90 milliarder kroner ekstra til helse, for eksempel. Vi høyner med tusen nye offentlige lege- og sykepleierstillinger, svarte Labour. Vi vil gi billigere barnehageplasser, sa de konservative. Vi vil gi 25 timer gratis barnepass i uken, sa Ed. Vi vil gi 30 timer, sa David. Vi vil fryse prisene på strøm og gass, sa Ed. Vi vil fremme lovforbud mot skatteøkninger, sa David. Vi vil gjøre det enklere å skaffe seg bolig, sa Ed. Nei vi! sa David.

Ingen av dem sa hvor disse pengene skulle hentes fra. Den som skal styre en nasjon som ikke har balansert budsjettet siden 2002 må vite sånt.

Mediene burde spurt, men det er ikke så enkelt når de ikke slipper til. De gangene toppkandidatene har vist seg på utvalgte skoler, arbeidsplasser og offentlige møter, har bare håndplukkede, vennligsinnede journalister fått nærme seg Cameron og Miliband.

HANS P. SJØLI: «DU MILLIBANDE MOSES!»

Klassisk kløne

Derfor har de også sluppet unna med innøvde fraser om «kursjustering» (Cameron) når han egentlig mener at middelklassen må ta store velferdskutt, og «skattereform» (Miliband) som ikke betyr at bare de rikeste skal betale mer, men alle briter.

David Cameron og Ed Miliband, som dette står mellom, er både velutdannede, verbalt oppegående og politisk skolerte i en tradisjon som har gitt britene statsledere av høyeste internasjonale klasse.

KOMMENTAR: «TONY BLAIR – PROFAN I EGET LAND»

Likevel ser valget ut til å stå mellom karikaturer av en klassisk kløne og en overklassesnobb. Ingen av dem er i nærheten av den karisma som Margaret Thatcher eller Tony Blair fylte rommet med. Ingen av dem har Churchills noble format eller den piperøykende Harold Wilsons folkelighet. Ingen av dem byr på en visjon for landet de ber om å få lede.

Regjeringsplattform

I kveld klokken ti faller dommen. I løpet av natten blir det endelige resultatet kjent. David Camerons parti vil trolig bli størst, men Nick Cleggs liberaldemokrater blir neppe mange nok til å gi parlamentarisk grunnlag for en ny sentrum-høyre-koalisjon. Med en håndfull uavhengige Ulster-representanter i folden og støtte fra Ukip kan Cameron likevel prøve å danne en mindretallsregjering.

18. mai møtes det nye parlamentet, den 27. åpnes det formelt av Dronningen som også leser Camerons trontale.

KVISTAD: «JAVEL, STATSMINISTER»

Etter vel en ukes trontaledebatt skal underhuset votere over den såkalte Queen's Speech. Labour vil stemme den ned. Det samme vil SNP, De grønne og walisiske Plaid Cymru, samt Det sosialdemokratiske arbeiderparti og Respekt-partiet, som alle ligger an til å vinne mandater.

Hvis dette til sammen blir 324 representanter er David Cameron ferdig, både som statsminister og Tory-leder. Valgets vinner kan tape alt.

Deretter må Ed Miliband legge frem sin regjeringsplattform. Den tas også opp til votering, og dersom noen av småpartiene eller SNP ikke liker det de hører, slik at heller ikke Miliband får 324 majoritetsstemmer, må parlamentet vedta nyvalg etter sommeren og oppløse seg selv.

Oh, the irony …

Mer om

  1. Storbritannia

Flere artikler

  1. Kommentar: Vinneren tar alt

  2. Britisk valg uten vinnere?

  3. Kommentar: Skottetragedien: Neste akt

  4. Cameron kan trolig styre alene

  5. Målingene varsler valgthriller i Storbritannia

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder