Foto: Tegning: Roar Hagen , VG

Falske fakta til salgs

MENINGER

Geir Selvik Malthe-Sørenssen har operert i en virkelighet som er skreddersydd for løgn og bedrag. Kildekritikken i norsk offentlighet er for svak.

Publisert: Oppdatert: 16.02.16 23:37

De nærmeste dagene vil vise hvor omfattende Malthe-Sørenssens bedragerivirksomhet har vært de siste årene. Jeg er redd flere løgner og fabrikkerte sannheter vil komme frem. Malthe-Sørenssen har drevet et omfattende arbeid både som journalist, researcher, utreder og privatetterforsker. Informasjon fra ham har vært grunnlag i mange store saker. Både i retten og i norske medier.

VG mener: Den store Treholt-bløffen

Den største av dem er Treholt-saken fra 2010. Malthe-Sørenssens bok «Forfalskningen» satte i gang en stor debatt om bevisene mot Treholt, PSTs håndtering og etterforskningsmetodene til det daværende POT.

Påstanden var som kjent at det hadde foregått bevisfusk i saken. Det var dette boken skulle avsløre, og utgangspunktet var en mystisk og hemmelig kilde, som forfatteren skulle ha møtt. Bare ham, og ingen andre. Den angivelige kildens identitet er nå kjent for flere enn Malthe-Sørenssen, men det blir samtidig opplyst at vedkommende er død. Så om det finnes et navn, så har vi få muligheter til å få det bekreftet.

VG avslører: Svensk bruktbilselger skulle spille hemmelig agent for å lure Treholt

Tynt grunnlag

Kildegrunnlaget for Malthe-Sørenssens bok var like lukket og kritikkverdig den gangen boken kom ut. I tillegg fikk den avgjørende opplysningen om at Treholt hadde betalt Malthe-Sørenssen for arbeidet med boken lite oppmerksomhet da de sensasjonelle påstandene om bevisjuks fylte forsiden på Aftenposten og spredte seg videre til en rekke nyheter og debattprogrammer. At en bok om bevisjuks mot Treholt i stor grad var finansiert av Treholt selv, skapte lite debatt. Men den ligger jo farlig nær content marketing, som har utløst en langt større debatt om journalistikk enn det «Forfalskningen» gjorde.

Les også: Geir Selvik Malthe-Sørenssen (50) skal ha undersøkt muligheten for å lage manipulerte bilder av Arne Treholt

Men i møtet med det spektakulære så måtte kildekritikken vike. Og i det «mistanken» om bevisjuks var etablert i noen av Norges største redaksjoner, så begynte ballen og rulle. «Bevisjukset» ble grunnlag for kommentarer og lederartikler og et betydelig kjør mot etterforskere og spanere fra Treholt-saken, mot PST generelt, mot Gjenopptagelseskommisjonen og mot påtalemyndigheten.

Grunnlaget var boken, med den mystiske kilden i bunn. Nå er det helt uklart om også boken var et bedrag. Uansett er forfatterens troverdighet helt forsvunnet.

Useriøst

Ingen seriøse redaksjoner ville latt en journalist motta penger fra en kilde for så å skrive fordelaktig om den samme kilden. Ingen seriøse redaksjoner ville heller satt oppsiktsvekkende opplysninger om bevisjuks på trykk fra en av sine egne medarbeidere uten at kildegrunnlaget ville vært grundig gjennomgått av en eller flere redaktører.

Les også: NRK skal granske alt Malthe-Sørenssen har gjort for dem

Så hvorfor skjedde dette i denne saken? Jeg tror det handler om to forhold. Det ene har med selve saken å gjøre. I journalistikk om hemmelige tjenester og hendelser innenfor den sfæren, er det generelt lavere kildekritisk standard enn i annen journalistikk. Fordi det er etablert en forestilling om at PST og andre hemmelige tjenester nærmest i sin natur er løgnaktige og upålitelige, så får påstander som den Malthe-Sørenssen fremsatte lett fotfeste. De bekrefter jo det som mange «vet».

Snubler i eget hemmelighold

Etterretningstjenester har i tillegg et så komplisert forhold til offentlighet at de opplever det som vanskelig å imøtegå påstander som er feil. For da kan de jo måtte røpe hvordan det egentlig er, og det er ofte hemmelig. I de hemmelige tjenestenes famling i møtet med påstander om dem, så forsterkes bildet av at de har noe å skjule, og neste gang noen kommer med «sensasjonelle avsløringer» så er det mentale landskapet hos offentligheten mottagelig. Selv når den forrige «sensasjonen» viste seg å være gal.

Det andre forholdet handler om sitering og hvordan egne standarder for kildekritikk settes til side i det et mediehus siterer et annet. Hvis en stor og etablert redaksjon stiller seg bak en sak med opprinnelse utenfor huset, så hiver de andre seg på. Forbeholdene blir svakere, og kommentarer og lederartikler bruker opplysninger med svakt kildegrunnlag som premiss. Slik sprer tynne saker seg like raskt som omgangssyke.

Vi så noe av det samme i dekningen av ambulansesjåfør Erik Schjenken i saken fra Sofienbergparken. Faktagrunnlaget som dannet premissene for kommentarer og reaksjoner var egentlig uklart og uoversiktlig, men ble ikke fremstilt slik. Det endte med dom i Høyesterett.

Det blir ikke enklere

Siden 2010, da Malthe-Sørenssens bok kom ut, har kildekritikken fått enda dårligere kår. Redaksjonene bli mindre, og stadig flere aktører pumper ut innhold som ligner på journalistikk, men ikke forholder seg til noen av kravene til kildekritikk eller uavhengighet som ekte redaksjoner må etterleve.

Et medielandskap der innholdsproduksjon og avslørende journalistikk outsources til miljøer utenfor redaksjonene, vil skape et marked for bløffmakere og saker med svakt kildegrunnlag. Særlig saker som «bekrefter» forestillinger vi har om spesielle bransjer, miljøer og organisasjoner. De vil virke spektakulære, og til og med viktige for samfunnet, men det vil ikke gjøre dem bedre. Svakt kildegrunnlag vil alltid gi svak journalistikk. Uansett hvor mye «samfunnsnytte» man pakker den inn i.

Her kan du lese mer om