ANSVAR: Mediene har et ansvar for å formidle hva som skjer i verden, men også for hva denne formidlingen bidrar til, skriver kronikkforfatteren. I Nice flagges det på halv stang etter terrorangrepet 14. juli.
ANSVAR: Mediene har et ansvar for å formidle hva som skjer i verden, men også for hva denne formidlingen bidrar til, skriver kronikkforfatteren. I Nice flagges det på halv stang etter terrorangrepet 14. juli. Foto: Helge Mikalsen VG

Smitteeffekten av massedrap

MENINGER

Vi vet at massedrapsmenn blir inspirert av hverandre og at media fasiliterer denne påvirkningen. PFU og deres internasjonale partnere bør derfor utarbeide retningslinjer for hvordan massedrap bør behandles i mediene.

debatt
Publisert:

Anders Gravir Imenes, psykolog

På 5-årsdagen for massakren på Utøya, dreper en ung tysk-iraner ni mennesker på McDonalds i München. Ifølge politiet er han tydelig inspirert av Breivik. Tre dager senere går en mann løs på multihandikappede på sin gamle arbeidsplass i Japan, og dreper 19 mennesker. Samme dag myrder tenåringer en katolsk prest i Frankrike. De siste ukene har vi sett en rekke massedrap; gjennomført av IS-tilknyttede drapsmenn og av drapsmenn som handler alene. Er det tidsånden som gjør at mennesker på ulike kontinenter bestemmer seg for å begå massedrap i rask rekkefølge? Eller er det en årsakssammenheng? Og hva kan i tilfelle gjøres for å stoppe denne?

Werther-effekten

I 1774 skrev Goethe boken «Die Leiden des jungen Werthers», om romantikeren Werther som blir stadig mer desperat fordi kvinnen han elsker er forlovet med en annen. Werther konkluderer med at livet vil være meningsløst å fortsette uten denne kvinnen og velger derfor å skyte seg selv. Bunnløs kjærlighetssorg vil de fleste oppleve, og Goethe ga ungdommen en idé for hvordan de skulle håndtere den. Resultatet ble en selvmordsbølge som gikk over Europa.

David P. Phillips var den første som introduserte begrepet «Werther-effekten» i 1974 der han viste at selvmord i media, virkelige og fiktive inspirerte mennesker til å begå selvmord. I måneden etter at Marilyn Monroe tok livet sitt økte f. eks antall selvmord i USA med 12 prosent. Men ikke bare tallet på selvmord går opp; også bilulykker og flyulykker. At piloter begår selvmord gjennom å styrte flyet de styrer har igjen blitt aktualiserte gjennom de to ulykkene med Malaysia air og Germanwings.

I den siste tiden har vi også vært vitne til en ny og mer grusom måte å begå selvmord på, ved å ta med seg en mange andre i døden. Også her ser vi at personlige kriser og ødelagte kjærlighetsforhold ofte ligger til grunn; som hos Werther. Men psykologer er stadig i villrede over kausal-rekken fra massemediene til idé og videre til utførelse, og få studier blir gjennomført, blant annet fordi den amerikanske kongressen har lagt ned et forbud mot at offentlige midler skal brukes på forskning som fremmer våpenkontroll.

Men noe forskning publiseres på området, i dette tilfelle gjort av forskerne på fritiden. Sherry Towers ved Arizona State University undersøkte i 2015 smitteeffekten av massedrap, med samme metode som man undersøker smitteeffekten av virus. I en periode på 13-dager etter høyprofilerte massedrap, når sjansen for ytterligere hendelser er på sitt høyeste, fant hun at sjansen for nye massedrap økte med opptil 30 %. Men hvordan smitter slike voldshandlinger, og kan vi gjøre noe for å forhindre at det skjer?

Fra idé til handling

Sosial smitte er studert på en rekke fenomener fra flykapringer og produktmanipulering til opptøyer og militærkupp. Gjennom intervjuer med gjerningspersoner trer tre faktorer tydelig frem:

• Informasjon: For de fleste av oss som leser om massedrap i media, vekker denne en følelsesmessig reaksjon av vemmelse og avsky. For noen individer, åpner det et mulighetsrom. Det gir dem en idé.

• Inspirasjon: Massedrapsmenn har tidligere massedrapsmenn som forbilder. Men hvordan slike mennesker; som har handlet så til de grader på kant med samfunns forventninger kan bli et forbilde, vet vi ikke sikkert. Men outsider-rollen blir ofte trukket frem når gjerningsmennene forteller hvordan denne personen kunne bli et forbilde.

• Tilhørighet: Det er ofte mistilpassede individer som gjennomfører massedrap, og gjennom massedrapet føler de tilknytning til andre som har begått lignende handlinger. Igjen er dette basert på gjerningsmennenes egne utsagn, og det er derfor ikke mulig å vite hva som kommer først; tilknytningen til de andre eller idéen/ønsket om å begå massedrap.

Quo vadis?

Det vi vet går igjen hos massedrapsmenn er en sårbarhet; både i form av tidlige relasjonstraumer, som hos Breivik; men også utenforskap forårsaket av mobbing og isolasjon, som hos Sonboly og mange av skoleskytterne fra USA, problemer i kjærlighetslivet, som hos Germanwings piloten Lubitz, eller en mer generell marginalisering fra samfunn og arbeidsliv, som vi så hos Nice-drapsmannen Lahouaiej-Bouhlel. Dette er sårbarheter som gjør mennesker mer påvirkelige: fra sosial smitte, massemediene og radikale nettverk.

Men akkurat hva som skjer i hodet til drapsmennene når de går fra å være sinte på et samfunn de ikke forstår og ikke føler seg en del av, til å ønske å ta med seg så mange som mulig i døden, vet vi ikke. Men vi vet at massedrapsmenn blir inspirert av hverandre og at media fasiliterer denne påvirkningen.

Hvordan bør mediene håndtere dette? På den ene siden har de et ansvar for å formidle hva som skjer i verden, på den andre siden har de et ansvar for hva denne formidlingen bidrar til.

Dette ansvaret kan ikke ivaretas ved at det enkelte mediehus lager interne retningslinjer, fordi som vitebegjærlige nyhetskonsumenter vil vi da kaste oss over til en annen nettavis, med lavere etiske standarder. PFU og deres internasjonale partnere bør derfor utarbeide retningslinjer for hvordan massedrap bør behandles i mediene, på en måte som i minst mulig grad utløser tilsvarende hendelser.

Her kan du lese mer om