Foto: ,

Kommentar

Heiagjenger skaper ikke fred

Heiagjengenes ensidige støtte har ikke bidratt til en fredelig løsning mellom israelere og palestinere. Tvert om.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Gjenvalget av Benjamin Netanyahu som Israels statsminister er usedvanlig dårlig nytt. Spørsmålet er om hans fremste kritikere i Norge og i resten av Europa egentlig har hjulpet ham - stikk i strid med det som var hensikten.

Konflikter får ofte sin egen dynamikk. Når ting først har begynt å skjære seg, krever det mye å gjenopprette tilliten. De som står utenfor konflikten, kan hjelpe til med å få partene til å forstå hvorfor den andre handler som den gjør, og hvordan verden ser ut fra den andre sitt ståsted.

En heiagjeng, derimot, kan bidra til å forsterke en konflikt. De som heier, kritiserer ikke den de heier på. De nyanserer ikke. I stedet nikker de ivrig til alt som blir sagt til fordel for sin favoritt. Og de rister på hodet til alt som blir sagt til fordel for motparten.

Boikott

Den israelskpalestinske konflikten ser ut til å være helt fastlåst. En tostatsløsning er langt unna. Begge sider må bære et stort ansvar for at det er slik.

Den åtti år gamle palestinske presidenten, Mahmood Abbas, har sittet i ti år uten å utlyse nyvalg. Palestinernes demokrati smuldrer opp. Israel er regionens eneste reelle demokrati. Nedslående nok har israelerne valgt en statsminister som åpent avviser tostatsløsningen, og som fortsetter å bygge nye jødiske bosettinger, i strid med folkeretten.

Det er her jeg mener heiagjengens ansvar kommer inn. I USA er det sterke krefter som ukritisk heier på Israel. Slik var det også i Norge i årene rett etter opprettelsen av staten Israel. De siste tiårene har det snudd. Nå er kritikken mot Israel massiv, mens det palestinske lederskapet på Vestbredden knapt blir kritisert.

Palestinernes heiagjeng i Europa bidrar både til at palestinerne gir svært lite i forhandlinger, og til at de moderate i Israel får mindre tyngde. Når sterke krefter i Europa samtidig jobber for å isolere Israel, så styrker det Netanyahu og enda mer ytterliggående krefter.

LES OGSÅ: Bibis politiske kommandoraid

Kravene om akademisk og kunstnerisk boikott av Israel er eksempler på en politikk som kan virke helt mot initiativtagernes hensikt. Det samme kan sies om kampanjen for å få anerkjent en egen palestinsk stat før en slik stat er en realitet. Alt dette har bidratt til å bygge opp inntrykket av at Israel står alene, et inntrykk Netanyahu har kunnet spille på i israelsk innenrikspolitikk.

Offerrolle

Norge har gjort mye for å støtte opp om palestinernes sak. Ingen har fått mer i norsk bistand pr innbygger de siste ti årene. En stor del av disse pengene har gått til å bygge opp samfunnsinstitusjoner i de palestinske områdene. Palestinernes tidligere statsminister, Salam Fayyad, bygget staten, stein for stein. Han var en viktig mann.

LES OGSÅ: Hvor er Midtøstens Nelson Mandela?

Men Fayyad ble skviset ut. Dagens palestinske ledere ser ut til å være mer opptatt av å dyrke offerrollen enn av å bygge et godt samfunn for sine egne. Spørsmålet er om de enorme pengeoverføringene de siste tiårene har utviklet en klientholdning. Om krefter i det palestinske maktapparatet ser seg tjent med dagens situasjon, fordi de selv, isolert sett, tjener på fortsatt konflikt.

Uforståelig

For Israel er demografien den største utfordringen. Palestinerne får langt flere barn enn israelerne. Dersom det ikke opprettes to stater i løpet av de neste tiårene, vil jødene bli i mindretall i Israel. Jødenes trygge havn, opprettet etter Holocaust, vil i løpet av kort tid få et palestinsk flertall.

LES OGSÅ: Israel - jødenes siste fristed

Derfor må israelerne velge: To stater. Eller at dagens Israel gradvis blir omformet til en arabisk stat, der det jødiske preget etter hvert blir vannet ut. Eller i verste fall, utvikle seg i retning av en apartheidstat, der et jødisk mindretall undertrykker et palestinsk flertall.

Det var dette hauken Ariel Sharon innså da han tvangsflyttet jødiske bosettinger fra Gaza i 2005. Han brukte israelske soldater mot sine egne, noe de færreste på forhånd hadde trodd ville skje. Sharon gjorde ikke dette av hensyn til palestinerne. Han gjorde det av hensyn til jødene. Han gjorde det for å sikre Israel som en fortsatt jødisk stat.

Det er dette som gjør Netanyahus politikk helt uforståelig. Hans politikk tjener ikke jødene, ikke Israel, og ikke palestinerne. De få vennene han har igjen, bør slutte å heie på ham, og heller stille krav.

Unyansert

Det samme må gjelde for palestinerne. Men dette ser vi lite av blant norske palestinavenner. I debatten her hjemme bedømmes folk nærmest ut fra hvor de står det israelskpalestinske spørsmålet. Det å ha forståelse for Israel, blir sett på som høyrevridd, mens det å støtte palestinerne blir ansett som venstrevridd.

Hvordan ble det slik at synet på en av verdens mest sammensatte og kompliserte konflikter skulle bli en målestokk på hvor folk står i det politiske landskapet? Vi snakker om en konflikt med en lang og vond historie hvor ingen sitter med fasiten på hva som er sant og usant. Begge parter gjør og har gjort store feil. Begge har grunn til å frykte den andre parten. Hvis det er på ett område debatten burde være nyansert og forsiktig, så er det nettopp her.

Den ensidige og unyanserte Midtøsten-debatten bidrar i verste fall til å sementere konflikten. Til lyden av entusiastiske heiarop.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder