Debatt

Den viktige fellesskolen

Skolen har en sentral funksjon som en integreringsarena i identitetspolitikkens tid, særlig i en tid der ­mange krefter prøver splitte.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

SYLO TARAKU, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda

Danmark nye undervisningsminister Merete Riisager (Liberal Alliance) åpner for oppdeling av gymnasiaster etter etnisitet i Danmark. Hun mener det er store pedagogiske utfordringer på grunn av sterk kulturkollisjon, og vil ikke stå i veien for at skolene skal forsøke med etnisk segregerte klasser. Hun sier videre til danske medier at vi må være ærlige og tilpasse undervisningen til «vår nye virkelighet».

Sylo Taraku. Foto: Terje Pedersen NTB scanpix

Dette er litt av en fallitterklæring. Hvordan skal man skape limet i et multietnisk samfunn om ikke en gang skolen klarer å fungere som en fellesarena? Å tillate etnisk segregering i skolene er å gå bakvendt inn i fremtiden.

For at vi skal ha et samfunn med høy grad av tillit mellom borgere med ulik kulturell bakgrunn er det helt avgjørende at barn og unge sosialiserer seg i fellesskolen. Skolen som integreringsarena utfordres både av segregeringstendenser innad i skolene, men først og fremst av fysisk, etnisk segregering.

Segregering innad i skolen

Også i Norge forekommer det «kulturkollisjoner» i skolen. Dette blir vi særlig minnet om rundt juletider som nå. De siste årene har vi hatt saker om konflikter rundt lucia-feiringen, nisseluer, juletre og nå i år også om julesanger. I disse identitetspolitikktider kan slike saker skaper uro, men gang på gang viser det seg at konfliktene er oppkonstruerte eller bygger på misforståelser.

Les også: Deilig er jorden

Det er fort gjort å gi muslimene skylden for «undergraving av norsk kultur», men her kommer ikke kravene fra muslimske elever eller foreldre, men enten fra Jehovas vitner, humanetikere eller skoleledelsen selv.

Det som derimot kan skape skiller mellom muslimske elever og andre er kravene om særtilpasninger på bakgrunn av religion og kultur, eksempelvis fritak fra kroppsundervisning. Religiøse aktiviteter og bruk av synlige religiøse symboler blant elever kan også virke segregerende. I stedet for at la læring og identiteten som elev blir det sentrale, brukes skolen for å dyrke religion og markere gruppeidentitet. Det er fortsatt ingen nasjonale prinsipielle føringer til skolene om hvordan håndtere religionens plass i skolene. Politikere sentralt har overlatt disse ubehagelige – og ofte juridisk kompliserte – konfliktene til den enkelte skole.

Det er også litt ulik praksis når det gjelder vektlegging av samhold versus mangfold. Satt på spissen har vi skoler som feirer mangfoldet med FN-flagg, og skoler som fremmer samholdet med det norske flagget, som et felles, inkluderende symbol. Ikke bare julemarkeringer, men også flaggdebattene i forbindelse med 17. mai-feiring illustrerer hvordan identitetsspenningene i samfunnet gjenspeiles også i skolen.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Hvite og brune skoler

Den mest effektive segregeringen er likevel den fysiske – når elever med forskjellige bakgrunn i liten grad møter hverandre. I Oslo snakkes det allerede om «hvite og brune skoler». Barn av innvandrere utgjør flertallet ved en tredjedel av Oslo-skolene. På sju grunnskoler i Oslo er andelen etnisk norske elever på under ti prosent.

Ny forskning viser at fritt skolevalg og resultatstyring er med å forsterke segregeringen. I sin nye doktorgradsavhandling beskriver Ingvil Bjordals hvordan ressurssterke elever søker seg til naboskoler med færre minoritetsspråklige elever. Denne elevflukten både svekker økonomien og omdømmet til den forlatte skolen. Ikke nok med det, de forlatte skolene får en høyere andel elever som trenger forsterket språkopplæring og spesialundervisning. Med andre ord en ond spiral som forsterker de sosiale skillene.

En annen kilde til segregering av elever kan være etableringen av private skoler. Omfanget av private skoler i Norge er ikke så stort nå, og de som finnes er generelt mangfoldige og fungerer bra. Men det finnes nok av dårlige erfaringer med religiøse skoler i andre europeiske land som vi bør lære av.

I Norge har vi foreløpig ingen muslimske skoler, men vi har foreldre med minoritetsbakgrunn som ser på den norske fellesskolen som en assimileringsmaskin. For å hindre at barna blir for norske, tar noen av dem barna sine ut av norske skoler og sender dem for en periode til utlandet, der de får undervisning i tråd med foreldrenes kultur og religion. Noen oppgir også at de synes det er «for slapt» i den norske skolen når det gjelder disiplin og sender barna til utlandet som en løsning på atferdsproblemer.

Sosial mobilitet

I et høyt produktivt land som Norge, er god utdanning en viktig forutsetning for yrkesdeltakelse. For de voksne nyankomne innvandrere kan det være krevende å tilegne seg ny kunnskap og tilpasse seg det norske arbeidsmarkedet, men håpet ligger i sterk sosial mobilitet blant deres etterkommere. De starter ofte med et dårligere utgangspunkt enn etnisk norske barn, men det er avgjørende at skolen ikke reproduserer ulikhet, men sikrer god flyt av både kulturell og sosial kapital mellom etniske grupper. Etnisk segregering gjør dette vanskelig i praksis.

Økonomiprofessor Raj Chetty fortalte under et foredrag i Oslo i høst om forskningen man har gjort i USA som viser at der du vokser opp har stor betydning for muligheten til å realisere den amerikanske drømmen. Nabolag med mindre innslag av folk fra middelklassen gjør sosial mobilitet vanskeligere for unge.

Som om boligsegregering ikke er problematisk nok, mener danske myndigheter at kulturkollisjoner er et grunnlag for å holde elevene fra forskjellige kulturer fra hverandre. Men fellesskolen er jo en sosialiseringsarena som nettopp skal dempe konsekvenser av kulturkollisjoner. For hvordan skal vi bygge opp tillit og fremme samhold om ikke en gang våre barn møtes på felles arenaer? Felles barndom og ungdomstid er avgjørende for tilhørighetsfølelsen. Vi skylder våre barn å gjøre vårt ytterste for å hindre at de blir segregert og arver et samfunn med mer ulikhet og splittelse.

Om inndeling i hvite og brune skoler ikke alltid er mulig å hindre, bør vi i det minste sørge for at segregeringen ikke går på bekostning av kvaliteten i skolene. Alle elever må få de samme mulighetene til å lykkes, uavhengig av hvor de vokser opp.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder