«De som elsker døden har gått til angrep på dem som elsker livet»

Terror rammer ikke lenger blindt. Den rammer målrettet. Det er livsgleden som er under angrep. I Irak, Pakistan, Brussel, Ankara, Paris og Beirut.

Hun står meg nærmest. Vi har vært venninner siden videregående. Noen ganger ringer hun bare for å høre stemmen min. Du kan tenke deg vi har samlet mange minner gjennom årene.

Vi delte et nytt for noen minutter siden. I det hun markerte seg som trygg i Lahore, der hun er på ferie. Det gikk for mange minutter fra selvmordsbomberen tok minst 60 mennesker, de fleste kvinner og barn, med seg i døden i Gulshan Iqbal-parken i Lahore, til hun ga lyd.

Panikken min har stilnet. Mine er trygge.

Men for andre, de som ikke får sine hjem, vil panikken aldri slippe taket. Uten forvarsel. Uten foranledning. Mennesker lemlestet. Barn kvestet. Kvinner drept. I den parken i Pakistan i kveld. På fotballkampen i Bagdad på fredag. I Brussel på tirsdag. Snart mister vi tellingen.

Men der latter og livsglede på et øyeblikk forvandles til et inferno av lidelse, vil ingen miste tellingen.

Angriper livsgleden

De som elsker døden, har gått til angrep på dem som elsker livet. På selve livsgleden. Den du erfarer på en fotballkamp, under en konsert, i en park, på vei til bryllupsreisen. Livsgleden er lik, uansett hvem vi er. Om vi er hvite eller ikke. Om vi er muslimer eller kristne. Om vi er troende eller ikke. Om vi er bemidlet eller ikke. Og ingen elsker livet mer enn barn.

Artikkelen fortsetter under bildet

I vår verden har selv barbariet spilleregler. Men ikke nå lenger. Da kan de mest sårbare angripes, på sitt mest sårbare.

Etter hvert angrep kommer en bølge av frykt. Vi må beskytte oss. Vi må gjøre mer for å beskytte oss. Fra muslimene. Hva som helst. Jo mer frykt, dess mer er vi villig til å vike fra våre prinsipper. Fra vår menneskelighet. Vår medmenneskelighet.

Det som viker først, er anstendigheten

Nyere verdenshistorie er full av slik handlingsmønster. Er frykten stor nok, dehumaniseringen grundig nok, så kan vi si det meste, gjøre det meste, mot våre medmennesker. Ting vi aldri tidligere hadde sagt eller gjort. Det som viker først, når terroren sprer sine tentakler, er anstendigheten. Ikke bare i Langtvekkistan. Også her hjemme.

Pakistan, som nå er rammet igjen, er blitt kalt en mislykket stat. Selvmordsbomber er bisart nok blitt en del av hverdagen. Med hver selvmordsbombe, litt mer rettsløshet, regler som tøyes, personer som overvåkes, mistenkte terrorister som henrettes uten lov og dom. Bomber som slippes over egne områder i nord, for å ramme terroristene.

De rammer også deres familier, og andre uskyldige. Mediene sensureres, dødsstraff innføres, hundretusenvis av afghanske flyktninger drives fra skanse til skanse. På sidelinjen står pakistanere. Lukker øynene. Så lenge de er tryggere. Kan føle seg tryggere. Vi blir oss selv nærmest. Uansett hvem vi er.

Oddsen for å bli drept av terrorister er så lav at den nesten ikke kan måles. Selv ikke i Pakistan. Men frykten, den som danser med forakt i vår bakgård, den kan forvolde skade. Mer vidstrakt enn den som forvoldes av terrorisme.

I vår del av verden, er retorikken nå stygg. En spurt mot avgrunnen. Nå er liksom hanskene av.

«Det er klart man kan bygge murer. Det er klart man kan diskriminere mot prospektive innvandrere som bekjenner til islam», skriver Helge Lurås i Aftenposten i dag.

Når slik retorikk blir stuerent, står vi i fare for å være på vei til å bli et samfunn vi tradisjonelt har sett ned på. Disse mislykkede statene uten respekt for demokratiske spilleregler, menneskerettigheter og menneskeliv.

Må ta internoppgjør

Islamistisk terror, som all annen terror, mangler respekt for liv. Om det er muslimske, eller ikke-muslimske liv. Skal terroren bekjempes, må den voldelige ideologien bekjempes. Det er et internoppgjør muslimene selv må ta. Og mange gjør nettopp det.

Men dette handler ikke bare om religiøs tuftet ideologi. Bildet er langt mer sammensatt. Her inngår både geo-strategiske forhold, sosioøkonomiske forhold, og politikk, eller mangel på sådan.

I vår desperasjon etter å beskytte oss selv, må vi derfor ikke miste det som skiller oss fra udemokratiske samfunn. Det som skiller våre verdier fra ekstremistisk tankegods. Vår evne til å bedømme hvert menneske ut fra individets handlinger, ikke generalisere, ikke undertrykke, ikke forskjellsbehandle.

Ja, vi skal ha en restriktiv innvandringspolitikk. Vi skal ha en restriktiv asylpolitikk. Vi skal fortsette å lykkes i å forhindre etablering av parallellsamfunn, vi skal fortsette å jobbe mot religiøs undertrykking og for likeverd. Slik skal vi fortsette å hindre at vi mister våre ungdommer til islamistene.

Anstendighet handler ikke om å la være å foreta seg noe for å forhindre voldelig ekstremisme.

Anstendighet handler om unngå giftig retorikk, dehumanisering og latterliggjøring.

Vet du hvorfor? Fordi vi vet bedre. Vi kan bedre.